Litt JAZZ!

Det Funker for meg! "Redemption songs"!

 

 
 
 
 
Derfra er det en kort vei te bluesen, og enda lenger bakover te negro spirituals, slavery og det hele. Komt Masse bra musikk ut av det, for ekte hardt røynte liv føder både gode tekster og pasjonert musikk!
 
 
 
 
 
Back to the roots!
 
 
 


 
 
 
 
 
 


 
 
 
 


 
 
 


 
 
 
 
 


 


 


 

Er du GAL eller???

Psykose- galskap, hva er det? Psykiske lidelser er noe som nå er kommet veldig på dagsordenen, det er i større grad allminneliggjort som noe man våger å snakke om. Likevel er særlig kunnskapen om psykoselidelser ganske lav og de fleste forbinder det først og fremst med sinnslidelser som schizofreni (som ikke er en men en variabel lidelse med flere undertyper og alvorlighetsgrader) og det man før bare kalte "manisk depressiv lidelse", som nå kalles bipolar lidelse (affektiv lidelse type 1) i sekkeposten affektive lidelser, hvor det også finnes flere undertyper, noen med andre uten manisk psykose (bipolar type 2 og unipolare affektive lidelser). Mennesker med affektive lidelser har forøvrig forsterkede følelser som gjør sterke følelser/inntrykk enda mer intense, og trenger som regel en utløsende årsak for å fremprovosere psykose. Man kan også bli psykotisk om en depresjon av ulike årsaker (som ubearbeidet sorg) går dypt nok...

 

Men man trenger ikke ha en slik medfødt genetisk disposisjon/sårbarhet for å utvikle psykose! Blir belastningene/traumene store nok kan også helt normale friske, sunne mennesker uten genetisk predisposisjon bryte sammen i psykose. Isolasjon/sansedeprivasjon er eksempler på en særlig fryktet form for tortur brukt i fengsler, som kan drive helt friske, psykisk sterke mennesker fra forstanden i løpet av kort tid, (så det er virkelig vanvittig betenkelig at man i norsk psykiatri i noen grad bruker slik i den hensikt å "behandle" psykotiske- for det virker i realiteten stikk i strid med sin hensikt og oppleves av mange pasienter som regelrett psykisk tortur)! Også rusmidler kan føre til psykose.

 

 

Også langvarig søvnløshet/søvndeprivasjon kan også føre en inn i psykosetilstander med hypersensitivitet og hallusinasjoner. Det er også en myte at mennesker som for de fleste i en kortere avgrenset periode, for andre med alvorlig scizofreni/ og visse typer organisk skade som påvirker hjernen mer kronisk, har psykotiske symptomer er bare "helt gale"- en eneste stor psykose! Mennesker med psykoselidelser/i psykose er like lite som en hjertepasient er et eneste sykt hjerte en eneste psykoselidelse/kun gale.

 

Personligheten/den friske delen av mennesket finnes fortsatt, og den som har psykotiske symptomer kan gå litt ut og inn av psykosen, og være fullstendig tilstede orientert om tid og sted og hvem som er hvem og på tross av psykotiske symptomer også tenke klart og ha rasjonell vurderingsevne og sykdomsinnsikt i bånn selv i psykotisk tilstand avhengig av kunnskap og intellektuelt ressursnivå, selv om særlig mennesker med førstegangspsykose sjelden forstår at de er blitt psykotiske, og disse kan også ha særlig sterk angst som følge av den endrede bevissthetstilstanden med alt som følger med.

 

Første gang man møter et menneske i psykose kan det også oppleves skremmende, selv om psykotiske mennesker bare unntaksvis er farlige. De er derimot ofte veldig redde selv, med en intens psykotisk angst som ofte står skrevet i øynene på dem.

 

Psykoser kan opptre både mer typisk iht sinnslidelsesdiagnose, og andre ganger mer utypisk, der psykosen/de psykotiske vrangforestillingene i noen tilfeller gjelder et avgrenset område. Det kan også dreie seg om blandingstilstander der psykiatrien ofte er lite flinke til å skille det ene fra det andre og stille differensialdiagnoser særlig der pasienten har kjent affektiv lidelse. Traumesammebrudd/reaktive og dissosiative tilstander som ikke er så vanlige og også lsd-psykose kan ved symptomlihet forveksles med scizofreni dersom man ikke kjenner pasientens livshistorie/foranledningen for psykosesammenbrudd.

 

Ved affektive lidelser, også de typene som i seg selv ikke innebærer psykoseproblematikk vil sterke følelser/påkjenninger/traumer også aktivere og forsterke den affektive tilstanden. Psykose er med andre ord ikke bare En ting.

 

Med mindre man lider av schizofreni, der psykosen har sin årsak i en anomali i hjernen og sånn sett er uforutsigbar uten å følge noe mønster eller logiske linjer, vil psykosens innhold være mulig å tolke i lys av pasientens historikk, der psykoseinnholdet selv om det fremtrer sammenblandet, noen ganger på en bizarr måte faktisk har rot i det den syke har opplevd, sett, hørt, lest, og således ikke er en nykonstruksjon skapt i pasientens bevissthet, bare en sammenblanding, fordreining, kaotisk mix av minner, tanker, bilder og ideer som også finnes i vedkommendes (under-) bevissthet når vedkommende er frisk.

 

Man kan således tolke og oversette psykoseinnholdet til det forståelige når man kjenner den sykes historikke og foranledningen for psykosesammenbruddet, som altså ikke alltid kommer "innenfra", men på grunn av påtrykk av store/ekstreme påkjenninger/belastninger- noen ganger over mange år med traume på traume der det ville vært et spørsmål om tid før et hvilket som helst menneske hadde brutt sammen!

 

 

 

PSYKOSE VED SCHIZOFRENI/ORGANISKE SKADER/DEMENS:

- Ved schizofreni (som moderne hjerneforskning har avdekket skyldes anomalier i hjernen som dog kan ha flere årsaker) og visse typer organisk skade/demens ligger årsaken til psykosen/hallusinasjoner/forvirringstilstander i hjernen. Scizofreni kan den syke ikke bli frisk av i den forstand at hjernen har en anomali, men visse typer schizofreni har likevel god prognose med riktig medisinering og oppfølgning. Hvordan miljø, familie/nettverk forholder seg til og relaterer til den syke er sammen med vedkommendes medfødte ressursnivå/intelligens/talenter antagelig enda viktigere for den som lider av schizofreni enn det jo uansett også er for alle andre samt god medisinering er avgjørende for hvor godt vedkommende klarer seg i jobb/skole og sosialt.

 

Det er ikke slik man tidligere trodde at overinvolverende mødre har skylden for at deres barn blir schizofrene, da er det heller slik at enkelte mødre svarer på sitt barns psykiske handicap med å BLI veldig overbeskyttende på en bjørnetjeneste-måte som kan slå uheldig ut på den måten at den schizofrene ikke utvikler selvstendighet og kan bli værende i en avhengig "barnerolle". Noen av de som lider av typer schizofreni som viser seg alt i barneårene/tenårene kan også få følgeskader og lav selvfølelse om de ved sin anderledeshet opplever å bli mobbet.

 

Mobbing/utenforskap vil selvfølgelig være vondt og få emosjonelle/psykologiske konsekvenser om man utsettes for slikt i voksen alder også, men det er i barne og ungdomsårene mens man stadig er under utvikling at den psykologiske matrisen/forsvar/personlighetsutviklingen først og fremst fastlegges, og i den særlig sårbare livsfasen som barn, tenåring/ungdom grunnlaget for god eller dårlig psykisk helse legges med særlig betydning for resten av livet- også om man har et medfødt mentalt handicap!

 

Forøvrig finnes det En type schizofreni som ligger som en "genetisk bombe" i hjernen før den uten forutgående sykdomsepisoder slår ut akutt i godt voksen alder, og kan da være særlig vanskelig å forstå/forholde seg til som sykdom for den som har blitt syk og pluttselig begynner å halusinere. Enkelte tror de har fått "overnaturlige evner" og tolker hallusinasjonene i åndelig/religiøs retning. Det er viktig at disse kommer under medisinering, de kan da få kontroll på symptomene og med suksessrik medisinering fungere tilnærmet som før.

 

Skjønt noen VIL ikke la seg medisinere fordi de er vel tilfreds med sine "nye spesielle evner", og da blir det en avveining hvor godt de ellers fungerer rasjonelt og sosialt, hvor det for deres livskvalitets skyld i enkelte tilfeller ville vært en brøde å tvangsinnlegge og tvangsmedisinere mennesker som fungerer godt med sitt handicap/sin akutte "synskhet". Det finnes ingen standardmal for scizofrene eller mennesker generelt, og dermed heller ikke noe standardsvar eller standardløsninger.

 

Det er ikke alltid den syke opplever sykdommen som et problem, så om vedkommende ellers oppfører seg sosialt adekvat og rasjonelt innenfor akesptable rammer av lov og orden, kan man ikke presse noen inn i A4-formatet og det man selv anser som standardnorm, for hva er "normalt", og hvem kan bestemme hvordan andre voksne mennesker skal leve og hva de skal tro på?

 

Det er liksom ikke slik at enhver psykolog/psykiater er selve innberetningen av den optimale normal, og også innenfor normalområdet finnes det stor bredde i livssyn, livsstil og verdier, så "normalitetsavvik"- ut fra andres norm i et gitt miljø bør ikke kvalifisere til tvangsinnleggelse, heller ikke der man mener det må være psykisk sykdom som ligger under, dersom den det gjelder faktisk har det bra og klarer seg greit uten behandling, slik intevensjon kan da oppleves dypt traumatisk, som et maktovergrep for vedkommende.

 

 

Når det gjelder forvirring/psykosetilstander med hallusinasjoner ved visse typer demenslidelser er disse ettersom demenstilstanden er progressiv og irreversibel ikke mulig å medisinere/behandle bort, og det brenner ikke ut av seg selv slik psykoser ofte selv uten medisiner vil gjøre etter en tid.

Man søker da heller å lindre, dempe angst og få symptomene så under kontroll man kan under sykdommens forløp der både hensynet til den syke og de pårørende/pleiepersonell må tas i betraktning- særlig om den demente er agressiv med fare for vold. Det er nok da tilrådelig å bruke sedativer/diazepam som ellers ikke er førstehåndsvalg ved andre psykoser enn lsd-psykose så vidt meg, som ikke er psykiater bekjent.

 

Det finnes sikkert også en rekke mindre kjente sykdommer/organiske skader som påvirker hjernen slik at man kan se forvirringstilstander/hallusinasjoner man kjenner fra mer vanlige psykosetilstander.

 

RUS/KJEMISK UTLØSTE PSYKOSER:

 

Både forgiftninger og hyppigere narkotika (særlig psykedelika og amfetamin; "speed", men også høypotent hasj- særlig for yngre og i ytterste grad predisponerte individer) kan gi endrede bevissthetstilstander, hallusinasjoner og føre til psykose (- som vedvarer etter at rusen/intoxen normalt skulle være over). Endel medikamenter, som visse typer sovemedisiner kan også gi hallusinasjoner/"våken drøm-tilstander", og man må være særlig oppmerksom på dette ifht eldre pasienter hvor det kan foreligge (begynnende) demens- da kan slike medisiner forverre forvirringstilstanden og skape svær angst. Enkelte giftstoffer/narkotika kan utløse så sterk angst (som ved bad-trip på lsd) og dertil rent fysiologisk (ved adrenalinutskillelse, hjertebank, høy puls) at det i seg selv kan utløse psykose. Det samme kan gjelde enkelte livstruende ekstremsituasjoner der man regelrett kan bli "skremt fra vettet".

 

 

HØRER ALLE SINNSLIDENDE/PSYKOTISKE STEMMER?

Ved scizofreni er det slik jeg har forstått det vanlig å høre stemmer, noe som ikke er et must ved andre typer psykoselidelser/sinnslidelser. I tillegg finnes det angivelig friske mennesker som hører stemmer, og blant de hisorisk kjente stemmehørerne var bl.a Winston Churcill.

 

"MANISK- DEPRESSIV"? PSYKOSE VED AFFEKTIVE/BIPOLARE LIDELSER* :

 

Den typen lidelser man tidligere kun kjente som En lidelse- den manisk-depressive, som jeg innledningsvis var innepå finnes i ulike varianter som alle har med forsterkede følelser/stemningsleieforstyrrelser/svigninger i energinivå å gjøre- alt under kategorien AFFEKTIVE LIDELSER, Kan men- men MÅ ikke nødvendigvis innebære at man blir psykotisk/manisk, skjønt den klassiske varianten med svigninger mellom depresjon, normaltilstand, hypomani og manisk psykose stadig finnes. Manisk-depressiv lidelse finnes altså forsatt men kalles nå bipolar lidelse type 1. Bipolar lidelse type 2 er en undertype, der stemingsleiet har variabler mellom depressive faser, normalfaser og hypomani- som er høyenergiske produktive faser uten at det tipper over i manisk psykose. Det finnes også unipolare varianter av affektiv lidelse, dvs at man enten bare har depresjonssvingninger, eller går rett fra normalfase til mani uten depressive faser. Det som går igjen ved affektive lidelser er at svigningene/den sykelige intensiteten i følelsene/energinivået ikke kommer av seg selv, men at de med slike lidelser generelt er sensitive følelsesmennesker. 

 

Det finnes meg bekjent En undertype av affektiv lidelse med hurtige svigninger (rapid cyclus) , men lidelsen "skaper/produserer" ikke følelser, men gjør at sanseinntrykk og normale følelser forsterkes, og det er kanskje grunnen til at mange kunstnere har lidd av slike typer lidelser. Både endel berømte malere og kjente forfattere som Jens Bjørneboe var "manisk-depressive". Mennesker med affektive lidelser er og fungerer selv om de er følelsesmennesker normal for det meste som alle andre, og lidelsen slår sjelden ut i psykose før etter særlig sterke emosjonelle hendelser- både av godt og vondt.

 

Høyt arbeidspress/arbeidsintensitet og slikt som dødsfall i nær familie, forelskelse/kjærlighetssorg og andre påkjenninger som også er emosjonelt/mentalt krevende med sterke følelser for friske mennesker kan hos mennesker med noen typer affektive lidelser slå ut i full psykose eller bringe dem til grensen mot psykose i emosjonell intensitet/energi uten at de tipper helt over i psykose, slik at de selv evner å ta grep og sette grenser for seg selv og egen aktivitet og vil være istand til å be om hjelp til det om nødvendig, dersom man ser det mest ganglig for seg selv eller andre.

DEN SOM ER I MANISK PSYKOSE INNSER DERIMOT SJELDEN EGEN SYKDOMSTILSTAND!:

 

 

Den som er manisk innser imidlertid sjelden tilstanden selv og kan nyte den, og motsetter seg ofte behandling og medisinering. Omkostningen er at vedkommende er ukritisk både ifht sex/partnere og mht økonomi m.v og dermed kan lage store problemer for seg selv og blamere seg på en måte det kan være vanskelig og skammelig å forholde seg til når vedkommende blir frisk igjen. For mennesker med affektive/bipolare lidelser blir friske igjen, og fungerer vanligvis avhengig av ressursnivå/evner desforuten like godt som andre både sosialt og skole/yrkesmessig.

 

Psykisk forstyrrelse preget av stemningssvingninger, forandret psykomotorisk tempo ofte ledsaget av somatiske symptomer. Unipolar form ? tilbakevendende depresjoner. I vesentlig grad miljøbetinget. Oftest usikre, følsomme og innadvendte personer. Bipolar form ? periodevis depresjon og mani. Betydelig arvelig betinget. Oftest utadvendte, samvittighetsfulle personer. Sirkulær form ? kombinasjon av depresjon og mani. Maniske tilstander hyppigst hos yngre. Alvorlige depresjoner helst middelaldrende og eldre.

 

Enkelte lever godt med lidelsen hele livet uten at den slår ut i psykose, før sent i livet i forbindelse med tap av ektefelle/sorg, noen ganger i kombinasjon med overgangsalder som utløsningsfaktor. For andre er lidelsen på sitt heftigste i ung alder- hvor følelsene og dramatikken jo for mennesker flest er på sitt høydepunkt i livet, mens den brenner ut ettersom vedkommende modnes mot det middelaldrende. Uansett hva slags lidelse/diagnose man har/fyller er det nå engang slik at alle mennesker er ulike på individnivå så det er forskjeller og variasjoner mellom enkeltindividene målt mot den diagnostiske "prototypen". Psykologer og Psykiatere må passe seg for å putte pasienten inn i den bipolare firkanten slik lidelsen beskrives i bøker og diagnoseregister, for det er ikke sikkert den enkelte pasien "stemmer" helt med det som står der.

 

Å la pasienten/den syke snakke og svare for seg selv er en god ting også i tilfeller der pasienten er "et beskrevet blad", for det KAN jo være den psykologen som "skrev på bladet" tok og gjenga ting feil, og da bør man la pasienten fortelle sin egen historie selv isteden for å la være å gi pasienten en ny og bedre sjans fordi en psykolog/psykiater man ikke burde stole så "hundre prosent" på "hat gesagt"! Ikke undervurder "den psykiatriske pasients" innsikt og kompetanse når det kommer til seg selv, sin egen historie, lidelse, mestringsevne og forøvrig ressurs og kunnskapsnivå. Med "innsideperspektiv" vet man kanskje noen ganger bedre enn "Der doktor" og vet nok til å kunne si imot det han "hat gesagt", og har noe å meddele av sin kunnskap og innsikt som i beste fall kan komme andre til gode, selv om man ikke har den store formalkompetansen på psykiatrifeltet.

 

 

ER DET NOE DU LURER PÅ? SPØR I VEI!

 

*Skrevet ned på direkten over en lav sko...

LIVSVISDOM

Deler litt innsikt ervervet ved hardt røynt livserfaring...

Når man så overopphetet av kjærlighet at også kroppen tar fyr og det blir så til de grader varmgang i hodet at man får moralsk vertigo og blir "gal av kjærlighet" (slik som man har tradisjon for i Latinamerika) kan det volde mye skade og ulykke og avstedekomme både det ene og det andre. Om man beveger seg til lovløs sone i ubesvart kjærlighet, gjør det ikke det andre hjertet varmere- Det blir heller kaldt!

Likevel er det mindre grunn til å frykte varme følelser uansett, for det er når man blir kald innvendig og følelseslivet begynner å stenge ned at det virkelig er fare på ferde.

Jeg heller til samme oppfatning som en nå avdød mann jeg kjente veldig godt: I helvete er det ikke varm, der er det iskaldt! Det verste et menneske kan oppleve er utstøtthet i total følelseskulde med fravær av kjærlighet, og "helvete" som tilstand er jo nettopp slik- et gold sted med fullstendig fravær av kjærlighet og godhet hvor den som havner der bare sitter der og uttæres mer og mer av sitt golde kalde egos begjær etter alt det aldri kan få. Men man skal jobbe godt og aktivt sjøl for å ende slik! For de fleste mennesker er det håp. Det er kun et lite fåtall som har stelt seg så ille at det ikke lenger er noen sjel igjen å frelse for Vår Herre sjøl- DA ender man på den universelle søppelfyllinga- Gehenna som vrakgods og skrap som ikke har noe godt igjen ved seg som kan restaureres. De fleste har NOE godt ved seg selv om de kan ha gjort de verste ting, så jeg tror det vil være ganske folketomt og øde i helvete også. Det er et sted for adskilthet der Guds Rike er et sted for fellesskap.

Så elsk! Det er virkelig ikke det verste man kan gjøre. Man bør bare vokte seg for å la kjærligheten bli helt lovløs. Og dertil vokte seg for å kalle det som kun er begjær for kjærlighet slik noen gjør. I kjærligheten mellom kjønnene finnes i den ekte kjærligheten dog både eros og agape, ikke kun erotisk tiltrekning og forelskelseshormoner- men et ekte, varig kjærlighetsforhold KAN også starte slik- andre ganger er det kun et blaff der "kjærligheten" legger seg straks begjæret er tilfredsstilt og hormonene er ute av blodet. Sånn sett er det smart å ikke gifte seg for raskt i overilt forelskelse, for den kan gå over om det ikke er noe mer som ligger i bunnen og binder en sammen. Skal man først gifte seg er det best å bruke Både Hjerte og hode- ikke bare fornuften, det er sjelden smart- for hva om man møter en man virkelig Elsker senere? Men heller ikke Kun basere seg på forelskelse og romantiske følelser- for det er lite å bygge på i lengden og da kjølner det fort.

Personlig anser jeg det også bedre å la være både å gifte seg og ha sex om man ikke får en dobbeltklaff i kjærlighet- men sølibatet er ikke for alle. Jeg har valgt det som beste alternativ så langt, men det hadde da vært vidunderlig om jeg møtte en jeg både kunne elske og ble elsket av. Jeg stiller meg åpen, stresser ikke med det. Det som skjer det skjer og den som lever får se. Livet er jo ikke statisk men alltid i bevegelse og med Gud kan man få seg overraskelser rundt neste sving man aldri hadde drømt om eller trodde var mulig. Men der man er her og nå, kan man ikke foregripe begivenhetenes gang, bare gjøre det beste ut av det og være takknemlig for det man har og de muligheter som enda står åpne. Man kan sose og drømme og svinse og svanse litt, men denne "håpløse romantikeren" er også temmelig så jordnær og beinhard sosialrealist. Hverdagen slik den er og flatt dagslys kan man stole på! Men det er nå gilt med måneskinn og vakre solnedganger uansett, og slikt har jeg jo fått oppleve en del av ;-) Så ikke gråt under stjernene av mangel på lyse punkter i ditt liv.

 

Om jeg ikke har flust opp med friere er jeg velsigna med gode venner! Og har man røynt det Skikkelig her i verden, kan man leve veldig godt med at alt ikke er perfekt. Streben mot det perfekte gjør mange mennesker unødig utilfredse og ulykkelige. Aksept er en god ting og det ligger i kjærlighetens natur å akseptere. Så elsk også deg selv med selvaksept slik du er. Jeg vet at Gud elsker meg, da er det også lettere å omfavne seg selv! Når man gjør så godt man kan får man tilgi seg selv og tåle at man av og til gjør feil, har noen defekter og imperfections. Mennesket er så mye mer enn det man ser i dagen, og alt trenger ikke være som det ytrer seg- husk det.

ER mennesket helere, sannere, mer ekte seg selv og levende enn når det elsker pasjonert og fryktløst og står inne for det med hele seg? Jeg har mine tvil om det...At man kan bomme på målet for sin kjærlighet er en annen ting, men selve Kjærligheten bommer ikke, den er sin egen lov som det alltid må komme noe godt ut av om man velger å følge den og elske. Skal man elske slik må man imidlertid regne med at det vil innebære smerte. Smerte er mange idag for redde for...Man mister mye om man bare vil ha instant behovstilfredsstillelse, velbehag og nytelse her og nå!

OG OM NÅ VI SOM TENDERER MOT Å FØLGE HJERTET UANSETT HVOR LITE KLOKT OG RASJONELT DET MÅTTE VÆRE ØVER OSS I Å BRUKE HODET LITT MER, MENS DE SOM FØRST OG FREMST STYRER MED FORNUFTEN GIR HJERTET LITT STØRRE ROM OG LYTTER MER TIL DET, KUNNE DET KANSKJE BLI LITT BEDRE BALANSE I TING?

En annen ting er at det er så mye narcissisme og fassadespill og selvsminking for tiden. Hvorfor er folk så redde for naken ærlighet? "Hva vil folk tro om meg hvis de ser meg som jeg er" liksom? Mon tro hva de skjuler på innsiden...? Klarer de se sitt eget usminkede selv inn i øynene uten å vike med blikket? Eller er det først og fremst "de andres blikk" de er redde for? Hvor kommer den paranoiaen fra og er det ikke egentlig en ganske selvopptatt forfengelig frykt, som ofte sitter mer i et hode som tror "de andre" er mer opptatt av dem selv enn de i realiteten er? Hvor mye har man å tape på å våge å være seg selv og stå inne for det? Da trenger man iallfall ikke være redd for "hva andre vil tro om de får vite hvordan jeg egentlig er". Og hvem ER du egentlig om du utgir deg for noe annet enn du er? Om du gjør det er det jo ikke så rart du er redd for at andre skal finne ut hvordan det egentlig står til, for i såfall er det jo ikke deg men en falsk fassade folk liker. Det er bedre å bli likt av noen for den man virkelig er, enn å bli likt av alle for noe man ikke er.

Og om en mann faller for deg først og fremst fordi du er så ung og pen med tykke lag make-up, hair-extecion, silikonpupper, en syltynn kropp som gjør at du er på konstant ekstremdiett og ikke kan kose deg med mat som folk flest i sosiale settinger, i tillegg til at du bruker timevis på gymmen hver dag og fordi du har så umåtelig perfekt nese etter en nosejob eller 5 og godt med filler i leppene. Hvor lenge tror du han blir om hele ditt liv kretser rundt ditt eget utseende? Og er det først og fremst utseende han går etter, må du virkelig kjøre på med plastiske operasjoner ettersom alderen begynner å gjøre sitt og ting helt naturlig begynner å henge litt. Alderen kan du ikke slå uansett, og tar du for mange ansiktsløftninger kan du om kjønnshår skulle komme på moten igjen risikere å ende opp med flippskjegg til sist ;-)

Å skaffe seg en personlighet og noen interesser utenfor sin egen lille perfekte nesetipp er alltid smart, spør du meg! Og jeg har vært både pen og stygg, slank og veltrent og sykelig overvektig med et mindre tiltalende utseende litt fram og tilbake, alt etter form og føreforhold i livet, men selvfølelsen fyker ikke opp og ned med antall kilo, for det er ikke der den har sin rot. Det er aldeles ikke noe galt i å ta vare på egen kropp og utseende, men når man overfokuserer på det lager man egentlig bare problemer for seg selv og ender opp med å føle seg tom innvendig og konstant misfornøyd, og da er IKKE løsningen å ta enda en neseoperasjon for så å syte over at "alle er så opptatt av utseendet". Ja, iallfall slike jenter!! Og det gjør dem egentlig ganske så kjedelige og uinteressante, selv om det alltid er noen som flokker seg rundt sånne dårlige forbilder som skaper press ifht betydningen av kropp og utseende, som skulle ønske de var "like pene og populære". "Om jeg bare hadde hatt en slik nese, da hadde livet mitt vært mye bedre". Det er jo bare tull.

Vær glad i den nesen du har men ikke overfokuser på den. Egentlig er det helt andre ting det kommer an på om man vil lykkes og ha et godt, rikt, meningsfult liv med ekte relasjoner. Det er veldig trist når unge jenter innbiller seg at andre vil like dem mer eller mindre avhengig av om de går opp eller ned en buksestørrelse. Personligheten din sitter da ikke rundt hoftene! Men om det er der du har hovedfokuset kan du ikke regne med at så mange vil like deg, du skaper bare problemer for deg selv, og blir gående rundt å være misfornøyd med ditt eget utseende uten at det egentlig er noen grunn til det. De færreste mennesker er regelrett stygge eller unormale, og på kjønnsmarkedet er det noen for alle- for noen liker tynne jenter, noen liker atletiske jenter, noen liker lubne eller direkte tykke mennesker. Men uansett er det jo personligheten som teller mest og at man finner noen felles interesser og verdier. I lengden er det det som betyr mest, ikke utseende. Det er ingen som blir lettere å leve sammen med på grunn av såå pene knallblå øyne, og et forhold fungerer ikke bedre avhengig av vekta så lenge man er noen lunde innefor normal og helse. Når jeg ser tilbake på mitt unge, pene, slanke jeg som i mine øyne verken var pen eller slank den gangen tenker jeg at om vi jenter når vi er unge sluttet å være så misfornøyde med og opptatt av kropp og utseende, hadde vi hatt det så mye bedre! Det kroppspresset det snakkes så mye om lager egentlig ofte unge jenter for seg selv. De fleste unge jenter ser bra nok ut blot i kraft av sin ungdom, det er bare så mange som ikke klarer å se det selv. Det beste rådet er å skifte fokus og slutte å være så opptatt av utseendet selv! Unge jenter kan være så smarte som bare det, men de er sjelden særlig kloke. Vet det for jeg har vært ung og "smart" selv!

VÆR DEG SELV MENNESKE! MEN IKKE VÆR DEG SELV NOK, FOR DET ER TROLLS VIS OG IKKE MENNESKERS.

At det vokser visdom på de grå hårs vei som det står i Bibelen er et sant ord selv om ikke alle eldre er like kloke eller klokere på alle vis enn den som er yngre. Å overføre erfaringsvisdom til nye generasjoner er imidlertid ofte vanskelig. Hver eneste generasjon vil liksom finne opp kruttet på nytt selv, og gir seg ikke før de har lært og blitt klokere av litt for ofte smertefulle erfaringer som kunne vært unngått om de bare hadde lyttet til råd fra folk som har levd lenger. I muslimske kulturer har man respekt for de eldre og gamle nettopp på grunn av den klokskap de har ervervet gjennom livet, mens man i vår kultur så til de grader dyrker ungdom, at folk som har bikket over 60 og enda yngre enn som så liksom blir avskrevet som senile fossiler som "ikke skjønner noe som helst" og bør parkeres på gamlehjem uten uttallerett. Det er virkelig ikke særlig klokt! Samtidig er det soleklart at de som er yngre også har noe å lære de som er eldre. Og egentlig, uavhengig av utdannelsesnivå og alder, kan man om man har en åpen lyttende innstilling lære noe av hvem som helst- også små barn. For alle har sin egen kompetanse! Den som tror seg å være utlært og vite alt som er å vite, lærer jo imidlertid ingen ting nytt. Det er aldri for sent å utvide sin horisont så lenge man er frisk nok til det!

Arrogante mennesker som ikke kan motta lærdommer fra det de anser som "nedenfra" enten det er en elev, en student, en pasient, et menneske med lavere utdanningsnivå, en som er yngre er gruelig irriterende så jeg håper virkelig ikke at jeg fremstår slik. Likevel påberoper jeg meg å inneha litt livsvisdom, og den er ikke helt lett vunnet. Det betyr ikke at ikke jeg også kan være ganske "dum" fra tid til annet. Slikt handler heller ikke bare om intelligens. Intelligente mennesker kan også være ganske dumme, og selv om et menneske har studert og lest mange bøker og sånn sett har høyt kunnskapsnivå er det ikke dermed sagt at vedkommende er så klok. For kunnskap og visdom er to ulike ting, dog best i kombinasjon. Noen ganger er det forøvrig helt greit å være "litt dum" om man bare evner å erkjenne det og vedstå seg det. Noen gjør seg selv upopulære ikke på grunn av sine svakheter, sin utilstrekkelighet, sin manglende kompetanse og "dumskap", men fordi de ikke vil vedkjenne seg slikt og så til de grader overkompenserer og overvurderer seg selv, gjerne med en nedlatende holdning til andre. Ingen er perfekte eller allvitende Orakle, helgener eller Guder. Vi er bare mennesker, og mennesker er feilbarlige imperfekte ofte ganske irrasjonelle skapninger de aller fleste av oss.

"Det perfekte mennesket" er ikke perfekt! For i virkeligheten finnes det ikke perfekte mennesker. Vi har noen skavanker, feil og defekter alle som en, og det må vi bare godta. Noen ganger er det bak de mest glansede, tilsynelatende "perfekte" fassadene, det står dårligst til, og der ligger kanskje også grunnen til at de er så opptatt av å holde en pen fassade utad? I enkelte tilfeller er det også sånn at et menneske strengt tatt ikke Er stort mer en den synlige fassaden, på innsiden er det nemlig hult og tomt og det er den sorte baksiden av narcissistens medalje. Narcissisten er tom innvendig så han/hun trenger stadig "mat" til egoet sitt utenfra i form av "likes", applaus og folk som sier "så pen du er!", "Så bra!" , "For en flott bil!", "skulle ønske jeg var som deg"- Vær heller glad for at du er DEG SELV og har noe på innsiden!

Alle trenger litt ros, bekreftelser og anerkjennelser av og til- iallfall når man har gjort noe bra for andre og en opplevelse av å være verdsatt, men når det blir slik at man må poste en haug med selfies av seg selv hver eneste dag og regulerer selvfølelse og hummør og måler egen "suksess i livet" etter antall likes, da har man et problem! Og det er det mange som har i disse instant online, digitale nett-tider! Det gjør noe med oss. En av de tingene internett som nå er tilgjengelig for alle og enhver i Norge har avdekket er hvor utrolig mye hat, grums, fordommer, rasisme og det som verre er som ulmer rundt om i norske hjem, dertil har det avdekket omfanget av seksualforbrytelser mot barn som man også må kunne si er stimulert og i større grad muliggjort for mange via internett. Da er det under alle omstendigheter bedre med FOR MYE KJÆRLIGHET. Heller for varmt enn iskaldt! Men når det blåser så kalde vinder hardner det til og man kan bli redd for å være for myk, god, følsom, tillitsfull osv så det krever MOT å stå der med et nakent, bankende varmt hjerte. Å elske mer er likevel den beste medisinen. Å fikse nesen blir det ikke noe varmere samfunn av....For noen er det ren kommers og det brer sånn om seg at noen liksom ikke kan tro at ikke alle ønsker å tjene mest mulig penger og bli rike om de har en mulighet. "Er det perfekte neser som selger, skal jeg gi dem en perfekt nese" blir moralen da. Men nå gir gamle tante seg med "moralprekenen".

Noen kan sikkert ikke forstå meningen med å skrive blogg dersom man verken har kommersielle interesser, ønsker å bli "populær" og dermed heller ikke spisser budskapet etter hva man tror majoritetspublikum helst vil lese. Jeg skriver fordi jeg har lyst til det, og fordi jeg alltid har mye på hjertet som vil ut, fordi jeg har noe jeg vil si som ikke alle andre har sagt før og som ikke sies i kor i litt ulike varianter. Om noen leser og liker noe av det jeg har produsert i ymse kategorier på bloggen min og om jeg når frem med ytringer jeg mener er av betydning, selv om det meste på min blogg er blot til lyst og det det er mest av hos meg er hagebilder, enda bedre om noen har nytte og glede av det jeg publiserer, lærer noe nytt, finner noen interessante tanker de kan tygge på. Her er det litt for ulike smaker og interesser, og innimellom kaster jeg altså inn en og annen brannfakkel og løssluppen serenade. Jeg gjennomarbeider, avgrenser og redigerer heller ikke stoffet på forhånd men skriver som jeg tenker på direkten, dermed blir det nok endel dårlig ortografi og påklagelige skrivefeil underveis. Jeg skriver heller ikke etter noen metodelære eller skrivereknisk genreavgrenset mal, noe alle med skrivetekniske ferdigheter har fått med seg.  At det uavhengig av hva mine lesere får ut av det enkelte blogginnlegg krever noe av meg å skrive på denne måten, bør imidlertid ingen være i tvil om, så jeg håper selvfølgelig at noen har utbytte av det på den ene eller andre måten, om jeg ikke akkurat er noe forfattergeni, så berømt tar jeg ikke mål av å bli. Jeg er imidlertid ganske så berykta, men det står jeg av ;-) Klarte far min å stå vakt i styrhuset i beksvart vinternatt med storm i Barentshavet, får vel jeg klare mine braser, ta de tørnene jeg må og stå vakta mi opprett livet ut. Men gjett om jeg har vært ute i "ruskevær og mørke høstnetter". Det har jeg lært endel av som jeg aldri lærte på skolen. "Ta meg som jeg er". Jeg er ikke så skrekkelig sterk, heller ikke spesielt hard, men derimot sjelden seig om det kan være av interesse for spesielt interesserte. Enspora er jeg i hvertfall ikke!

Og hele meningheten skal sige Amen! ;-)

 

 

 

 

 

 

KLASSISKE FAVORITTER

Blandt de klassiske troner BACH som en absolutt favoritt, og jeg går ikke av veien for litt kammermusikk ;-) Chopin kan jeg også like å høre på, og da særlig de stykkene der pianotonene faller som lette regndråper. Ellers er det jo stor forskjell alt etter som hvilke musikere som fremfører stykkene. Her har jeg ikke den store peilingen, så har bare rasket litt sammen fra youtube...

Jeg har det litt med klassisk musikk som med vin. Null peiling, men kjenner godt forskjell på en god og en dårlig vin. Det er bare ikke like lett å finne frem til de gode fremførelsene og de gode vinene når man mangler kunnskap ;-) Jeg er forøvrig ellers vel så glad i ost som i klassisk musikk sånn på det jevne, men i perioder og ved "passende anledninger" lytter jeg til klassisk musikk. En venninne som prøvde å lære meg å spille Bachs menuett i g-dur fra "Nutenbuch fur Anna Bach" måtte imidlertid gi opp. Sånn helt umusikalsk eller tonedøv har jeg imidlertid en sangpedagog som faktisk syntes jeg har en misunnelsesverdig kvinnestemme fordi jeg kan gå så dypt sine ord for etter et par prøvetimer med henne. Kraftig nedsatt hørsel gjør imidlertid at jeg ikke lenger hører musikk på samme måte som før; den klinger liksom anderledes. Og jo eldre jeg har blitt jo mer glad har jeg blitt i stillheten, så jeg lytter ikke så mye til musikk lenger og har aldri vært noe til konsert eller festivalmenneske. Musikk har uansett betydd mye for meg, slik jeg tror det gjør for de fleste mennesker uansett hvaslags musikk de foretrekker. Jeg har aldri låst meg til En spesiell genre og har sånn sett allsidig musikksmak. Heavy metall/tungrock og svensk-topparna kan jeg imidlertid veldig godt unnvære! Og egentlig synes jeg det meste av den nye musikken idag er dårligere enn det som ble laget før litt utpå 80-tallet, selv om jeg selvfølgelig også syns endel innimellom etter det er både god og hørbar musikk. Den klassiske musikken går uansett aldri av moten! Jeg vil anbefale også de unge og trendye å utvide musikkreportoaret sitt og lytte til musikkstiler de ikke vanligvis hører på eller umiddelbart liker til å begynne med. Noe musikk blir bedre og man finner nye kvaliteter ved den ettersom man bruker tid på å lytte til den.

 

 

Her er en liten klassisk samling nokså vilkårlig utvalgt fra fra Youtube. Syns ikke det hørtes så heilt gale ut ;-) Men kjennere må gjerne anbefale spesielle fremførelser av særlig dyktige musikere av de samme verkene, så legg gjerne igjen en kommentar med tips, som kan komme både meg og andre lesere/lyttere til gode.

 

THANK YOU AND GOOD EVENING! ;-)

 


 

Min pubertetsmusikk!

Litt musikalsk mimring innimellom tror jeg er bra. Man kan ha allslags individuelle interesser og ulikheter, men Noen ting går igjen for de fleste uansett generasjon når man er i puberteten, og det er at venner er veldig viktig for en, at man er veldig interessert i det motsatte kjønn med forelskelser, opptatthet av kropp og utseende der små bagateller som en kvise på nesen kan være en stor greie, og ikke sjelden kan det også bli litt drama og endel festing borte fra foreldre og sosial kontroll, og at musikken er med en og en viktig ingrediens gjennom tenårene, og også kan bidra til å prege og påvirke en i den ene eller andre retning og akkopangerer ens eget pubertetsdrama er sikkert og visst. Sånn sett var nok ikke vi så ulike de som er i puberteten idag selv om de hører på sin egen musikk. Men Kanhende kan jeg gjøre nye generasjoner oppmerksom på litt "ny" gammel musikk som kanskje også har noen tekster og stemninger i seg som "stemmer" med deres liv og personlige drama i dag ;-) Hør igjennom litt ungdom, kanskje er det noe som fenger eller treffer deg? En del av det jeg har postet her syns jeg idag er dårlig musikk, mens noen låter fortsatt swinger! Jeg lyttet til en salig mix av ulike stiler og typer musikk, og ikke bare det som lå på hitlistene, men litt derfra også. Dette er iallfall litt av den musikken jeg lyttet til fra jeg var rundt 11-12 til jeg var 15 og det var 60-70 talls musikken som stod og fortsatt står mitt hjerte nærmest, men jeg hang jo litt med på hitene, også de lokale, i tillegg...

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 
 

 
 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 
 
 

 
 
 
 
 
 
 
 


Det var et lite utvalg av min pubertetsmusikk. Salig blanding! ;-)
 
HER SER DERE MEG SOM 13-ÅRING. DA VAR DET MEST GAMLE WOODSTOCKARTISTER DET GIKK I, OG SÅ VAR JEG VELDIG GLAD I DEN NORDNORSKE TRUBADUREN K.M. MYRLAND SOM BL.A HAR GJORT NOEN NORDNORSKE VERSJONER AV KRIS KRISTOFFERSENS SANGER.
 
MEG SOM DA GIKK UNDER KJÆLENAVNET "GIZZE" (BESTEVENNINNA MI VAR SELVFØLGELIG "FLODE" SOM HADDE EN LITT ANNEN MUSIKKSMAK ENN MEG. HUN VAR BL.A EN STOR FAN AV "UNIT FIVE"- SÅ DER FIKK JEG DEN INPUTEN) :
 
 
DÅRLIG BILDE FORDI DET ER ET DIGITALT BILDE TATT AV ET PAPIRFOTO...
 


 


 
 
 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

En Psykiatri uten realitetssans!

Mange av de som jobber i Psykiatrien er virkelig ikke riktig kloke. Her er endel eksempler... Jeg skriver forøvrig på direkten uten forarbeid og gjennomarbeidning/redigering/korrekturlesning av stoffet, så her finnes sikkert mer enn nok å hakke på av ortografiske feil og dårlig setningsoppbygning der man må ta godviljen til hjelp for å få alt til å henge like godt sammen, men på innholdssiden har jeg likevel mer enn ett poeng!

På det som den gang het Rogalands Psykiatriske sykehus på 90-tallet, syns man det var en god "terapautisk" idè at man isteden for å skjerme pasienter når de var så syke at de var innlagt på lukket avdeling, å tvinge oss til deltagelse i det de kalte "sosialgruppa" hvor pasientene måtte gå i samlet flokk sammen med en eller to sykepleiere med godt synlige skilt så alle kunne se at her var man ute og "luftet" pasientene på lukket avdeling. - Skikkelig "antistigma" med andre ord, men dog noe bedre enn i den tida stiftelsen "Sinnslidendes venner" dro sinnslidende "terner" rundt i ei vogn merket "sinnslidende venner" i det årlige lyslotteriet, så alle riktig kunne se hvem som var sinnslidende!

Men tilbake til sosialgruppa på 90-talllet. Ved en anledning ble det bestemt at vi skulle gå til kafeen som da het "Ankeret" , der hvor vegetarrestauranten "Egget" nå ligger. Da vi kom inn gikk jeg som seg hør og bør til disken og kjøpte en kaffe før jeg satte meg ned. Men av de andre var det altså kun sykepleieren som køpte noe som helst (en kaffe!) med forventning om at 7-8 pasienter som ikke kjøpte noe skulle få sitte der og oppta plasser for betalende kunder! Vil man sette seg på en kafe må man selvfølgelig kjøpe noe- det er jo ikke en kommunal offentlig samlingsplass- man driver faktisk butikk. Da personalet ga beskjed om at den åpenbart sinnslidende gjengen ledet av den "überprofesjonelle" psykiatriske sykepleieren som senere ble avdelingsleder ikke kunne sitte der om de ikke kjøpte noe, kom liksom sykepleieren med den "trusselen" at "ja da må dere ikke tro at vi kommer hit fra vårt sted flere ganger". Nei, og de ble nok ikke savnet. Jeg vil påstå at den sykepleieren manglet realitetssans, og jeg tror faktisk ikke det har blitt så mye bedre i psykiatrien siden den gang hva mental helse og realitetsorientering til mange av de ansatte angår, så spør du meg bør man styre unna Rogalandspsykiatrien om man kan klare seg selv og ikke er så syk at det er absolutt nødvendig å søke hjelp/innleggelse, på tross av at de nå har fått "innkastere" i TIPS som lover gull og grønne skoger og utmerket behandling.

Rogalandspsykiatrien har med rette dårlig nasjonalt rykte på seg, på tross av at de- ikke minst ved Schizofrenidagene er best i landet på å markedsføre og forherlige seg selv, og det kan de virkelig ikke takke "taleføre pasienter" for, men først og fremst seg selv for! I Rogaland ligger man også i det nasjonale toppskiktet når det kommer til bruk av tvang, og man synes her i langt større grad en ellers i landet å være besatt av å "kotrollere" pasientene. Er vel deres egen angst for tap av kontroll som ligger under. Når man har slik angst er kontrollsvikten oftest alt et faktum, så da regulerer de heller sin egen angst med å overkontrollere pasientene.

Jo mer angstnevrose det er i personalgruppa på en psykiatrisk avdeling, des mer rigide og detaljstyrte blir reglene og behovet for absolutt oversikt og kontroll over pasienter og underordnede. EN dominerende tvangsnevrotisk avdelingsleder kan fucke opp en hel avdeling! Been there, seen that! Jeg har selv lest interne miljørapporter fra psyk.avd der det fremgikk tydelig at psykiatrisk sykdom var utbredt i personalgruppa, og jeg har også flere tidligere psykiatriansattes ord på at en del av de ansatte er vel så syke som pasientene. I motsetning til de fleste pasientene ser de imidlertid ut til å i større grad mangle sykdomsinnsikt, og deres psykiske problemer/patologi/normalitetsavvik går i større grad ut over kolleger og i størst grad utover pasientene fremfor dem selv. I tillegg synes det å herske et krav om absolutt kollegial lojalitet og ryggdekning selv når regler brytes og menneskelig svikt på personalsiden i verste fall fører til tap av liv. Dertil hersker det streng indre justis, og det synes å finnes maktblokker internt man helst ikke bør legge seg ut med om man vil overleve som ansatt i psykiatrien. Det kan se ut som om man helst ikke bør være for mye på pasientenes side eller for opptatt av å følge lover, regler og det som kan sies å være god, humanistisk etikk. Ansattvernet går som regel alltid foran pasientvern og pasientsikkerhet, og autoritetene synes så godt som å nyte full diplomatimmunitet og nærmest uinnskrenket makt. Slikt ser det ut til at små damer og menn ikke tåler særlig godt og er esla for, Gudskompleksene og maktsyken er godt synlig!

Vi som kjenner baksiden av medaljen vet hvor dårlig det egentlig står til, og at mange pasienter får det motsatte av hjelp der psykiatrien skaper flere problemer enn de løser, fratar pasientene sine muligheter, fører dem inn i avhengighetsforhold, skaper større problemer og utvidet problematikk enn man i utgangspunktet hadde da man først ba om henvisning til psykolog, klientifiserer de som sliter med høyst differensierte problemer hvor årsaken like mye ligger i livssituasjon, på det økonomiske, relasjonelle/psykososiale området, relle traumer fremfor i pasientenes "sinnsyke hoder" hvor de har tendens til å plassere all verdens elendighet inkludert sine egne feil, overtramp og avvik, segregerer og stigmatiserer  pasientene, og bidrar til redusert livskvalitet og økt stigma, hvor man resosialiseres og identitetsmessig reduseres til "psykiatrisk pasient" og ikke blir respektert og anerkjent som voksne, ansvarlige, kompetente mennesker med vett, forstand og enda til bedre vurderingsevne og virkelighetsorientering enn endel av de ansatte. Da har ikke psykiatrien noen funksjon for pasientene men bidrar ialfall til økt sysselsetting!

Om lønnsmidlene gikk rett til pasientene som ofte sliter med dårlig økonomi ettersom psykiatrien er flinkere til å dele ut diagnoser og overmedisinere folk på bekostning av mestringsnivået og "behandle dem til uføretrygd som evighetspasienter" som blir gående kanossa-gang i de rene, absurde Kafka-prossesser der man er skyldig i det meste til og av og til selv etter at det motsatte er bevist, til "den fremragende Rogalandspsykiatriens pris" så personalet kan få "realisert seg" selv på vår bekostning hvor særlig autoritetene tjener gode penger uten at noen stiller krav til fremdrift og behandlingsresultater. Likevel har de sånn klokketro på seg selv at det kan virke som storhetstanker og narcissisme er en yrkessykdom blandt psykologer og psykiatere, sannsynligvis fordi de har slik uinnskrenket makt over sine pasientundersåtter, som ikke så rent sjelden tar sine liv "under den fremragende behandlingen" hvor på "behandlerne" konsekvent toer sine hender, fører alt på pasientenes sykdomskonto, mens de selv smiler pent og tar ære for "fremragende arbeid". Du verden som de "bryr seg" om pasientene!

De hadde visst treng en hjernekrymper og en smule innsiktsterapi selv. Det ser ut til at de i praksis har så lite å vise til at da de endelig fikk det som angivelig var en "suksesshistorie" der en pasient hadde blitt bedre og var fornøyd, satte de likesågodt taushetsplikten til side og lot pasienten utlevere sin historie med ros og skryt til sin primærkontakt og sin psykolog- dette "intervjuet"- pasienthistorien hvor pasienten ble filmet sammen med sin primærkontakt (sykepleier) og sin "hovedbehandler" (psykolog) ble så postet i full offentlighet på youtube under tittelen "sommerfugl effekten" (SE HVOR UTROLIG FLINKE VI ER I STAVANGER!) uten tanke for hva dette kan innebære for pasientens del både i form av manglende vern av sitt privatliv og i forhold til framtidige arbeidsgivere som ofte googler arbeidssøkere på nettet.

Jeg tror det er på tide at de ansatte som snakker så vakkert om åpenhet står frem med sine egne psykiske lidelser på schizofrenidagene og begynner å stille diagnoser på sine kolleger, isteden for å dressere pasientene til å fremstå som apekatter, redigert og instruert til å ikke si noe stygt om psykiatrien- men på et tidspunkt sluttet de visst med å la pasienter holde publikumsforedrag, mye sannsynlig fordi de ikke holdt seg til manus, sa det som det var og kom med litt for krass psykiatrikritikk. Selv om det finnes noen gode folk og et og annet klokt, friskt hode innimellom på ansattsiden i Rogalandspsykiatrien gir jeg den samlet dårligste karakter. I Tromsø opplevde jeg da jeg først ba om hjelp ved poliklinikken der som 16-17 åring en helt annen psykiatri som hadde mer tro på meg enn jeg da hadde på meg selv som i løpet av kort tid hjalp meg videre i livet tilbake til skole og arbeid på egenhånd, hvor jeg stod meg godt på egne bein og klarte meg bra på egenhånd fremfor jeg desverre ved tilfeldighet havnet på feil psykologkontor i Stavanger.

Her er det jo omtrent som å spile i Lotto når man ber om henvisning til psykolog, hvor ens skjebne avgjøres av om man har flaks eller uflaks med hvilken psykolog man havner hos- Jeg hadde max uflaks! Der blinket kanskje litt i gull i det ytre hos den karen og han er opptatt av status og fassade og har en overfladisk sjarm og "karisma" som "the golden devil" men innvendig er han sort som bek!

Han har et lite skuespillertalent, og er flink å skjule og forstille seg, manipulere og gjemme seg bak fag og profesjon, og naricisster er jo slik skrudd sammen at om fassade, anerkjennelse og status kommer under skyts og trussel fremstiller de seg om så som et uskyldig offer, selv om det er andre som er Deres ofre. Han minner ikke så rent lite om Fanden; ser gjerne seg selv i rollen som "Gud", er slesk, søker makt og ære i verden, vet å sno seg, lyve, blende og bedra og kan "skape seg om til en lysets engel" selv om jeg har vært var på hornene hele veien der andre har latt seg lure mer enn meg som har røynt ham så hardt på den onde siden. Enda skjulte jeg ham og ble lojalt hos ham i 15 år fordi jeg er så stabil i følelseslivet at når jeg først hadde etablert dype varme følelser for ham hjalp det ikke om eget liv ble satt på spill.

Men når man bare gir og gir uten å få noe godt tilbake, og har elsket forbi agape, brenner selv den varmeste kjærlighet til sist ut- for hva var det å elske? Et sort hull med et goldt grådig ego som kjerne som sugde til seg alt godt uten å slippe lys fra seg! Narcissus savner nok "speilet" som fortalte ham at han var "vakrest i verden her" av ren Egenkjærlighet, men han har vel stadig noen rundt seg han kan parasittere på, søke bekreftelse hos og føle seg som "en spesielt viktig og uunnværlig person" for, blende og manipulere så lenge han har dem tett på, slik han også gjorde med meg!

Narcissister kan gjøre et godt arbeid og te seg bra så lenge de lykkes og kan ta ære for det, men med meg mislyktes han- og på den tiden han stadig kunne ha lyttet til en engel på venstre skulder, gjorde han et fatalt valg som var meget nær ved å resultere i min død, da han heller enn å ta sitt eget nederlag på kappen på det tidspunktet han steg i gradene fra psykolog til sjefpsykolog den gang jeg var verdiløs for ham og han var villig til å heller gå over mitt lik enn å få en flekk på fagkappen. Og når man først har "solgt sjelen til djevelen" for tom ære, ytre fassade og gull får man den ikke tilbake! Derfra var han en eneste løgn! I pur egoisme ble han Ond, og Ondskapen kjenner ingen grenser, så det hadde ikke forundret meg om den beksvarte ateisten hadde begynt å fremstille seg selv som "kristen" bare for å ta seg bedre ut. Men det Finnes faktisk en Gud, og Han kan ikke engang Fanden selv stå seg mot og overliste! Den som ler sist ler best, men for hans del blir nok Fandens latter det siste han hører, og det kan han takke SEG SELV for!

En jeg kjenner opplevde at da han første gang kom til en psykiater ved det som nå har blitt psyk.div- SUS, ble psykiateren bare sittende taust og se på ham det meste av timen (som han sikkert fikk veldig godt betalt for). Da pasienten ved neste møte spurte hva poenget var, fikk han til svar at det var "sensitivitetstrening". Det første spørsmålet en kvinnelig pasient fikk av den samme psykiateren som virkelig har et grandiost ego og klokkketro på seg selv var "Får du orgasme"- Hennes problemer den gangen hadde ingenting med seksualitet å gjøre, men disse freudianerne har jo sex på hjernen, og det er helst tilårskomne, sexfiskerte patriarker med dårlig kvinnesyn som trykker ham til sitt bryst.

Og en hver gammel freudianers våteste fantasi er visst å være "den modne erfarne mannen som frigjør og forløser unge kvinnelige pasienter seksuelt- enten pasienten vil det eller ikke! Det er et overgrep når en freudiansk orientert psykolog stikk i strid med det humanistiske ideal overkjører en pasient som tilstreber større kontroll og med personlige ambisjoner ut fra egen tenkning og slett moral øver voldt på pasientens moralske grenser og ser de som "motstand" iht til freudiansk tenkning, og heller en å jobbe med pasienten drar i stikk motsatt retning med den intensjon at pasienten skal slippe kontrollen- dette ble JEG utsatt for, og da gikk det virkelig utfor bakke! Men psykologen ville ikke vedkjenne seg sitt eget faglige nederlag, overtramp og tabber!

Årasaken til min sosialangst var nemlig en ganske annen enn hos Freuds nevrotiske seksuelt hemmede kvinner fra 1900-tallets borgerskap der kvinner helst ikke skulle ha noen seksualitet! Skivebom! Jeg anser min såkalte "psykolog" som jeg stadig ble hos i 15 vonde år fordi jeg på falskt grunnlag forelsket meg dypt i ham i den første sjarmøretappen der han lekte Freud som narcissist, og når han bandt meg så fast var det nok dels fordi han ville skjule seg selv og dels fordi jeg etterhvert ga ham så stor behovstilfredsstillelse at han ikke ønsket å slippe meg av egoistiske grunner, selv om relasjonen gikk på bekostning av pasientens liv og helse! Som overgripere flest omskrev han imidlertid denne relasjonen som for meg var vond og destruktiv til noe "gjensidig godt" fordi HAN hadde så stort utbytte av meg!

Jeg var visst den mest innbringende og underholdende "Melkekua" han hadde- og han hadde verken grenser eller skamvett så fra min side rant det i årevis en stri strøm av melk med honning OG sukker og en dæsj krem på toppen- uten at han levnet meg egenverd utover det jeg ga i fra meg, han tok i stedet alt jeg ga av ubetinget, selvoppofrende kjærlighet det ikke var noe som helst rasjonelt grunnlag for til sitt eget Egos fortreffelighet- Mer narcissistisk kan man ikke bli, og det heller sterkt over mot psykopati siden relasjonen utgjorde en alvorlig og vedvarende trussel mot mitt liv og min helse- for jeg satt så håpløst ulykkelig fast i denne bindingen han manipulerte og utsugde meg etter, og han kjørte meg gang på gang over smertegrensen med selvmordsforsøk som resultat- uten at noen så sammenhengen, og det sier jo også litt ikke bare om ham men også om det lokale fagmiljøet! Ellers var jo den tvangsnevrotiske freuds teorier så enkle og skjematiske at den som går inn på den tenkningen selv med et temmelig middelmådig intellekt kan få "alt til å stemme" og sitte der og onanere fram en seksualisert analyse av alt pasienten gjør og sier mens de føler seg supersmarte, men psykologen min parkerte visst Freud etter først etappen der han gikk så på trynet både faglig og personlig.

Sånne små kryp bør ikke gi seg dybdepsykologien i vold uten å ane hva de har med å gjøre, og med psyke som ikke holder for de kreftene slikt kan rive løs! Han ville jo aldri vedkjenne seg svakheter, tilkortkommenhet og feil, så hver gang han støtte på problemer- selv når det ikke hadde Noe med meg å gjøre, lot han det gå utover meg! Enda var han freidig nok til å la seg oppvarte med middager hos sin ulykkelig forelskede pasient i mitt private hjem, på min regning og var dertil en uhøflig gjest med dårlige "Herre-folk!" manerer, som om jeg var en privateid undersått og tjener. Da jeg tok til vett mente han det måtte være noe galt med meg, som om jeg hadde forpliktet meg til å elske og ære ham og gjøre hans dager gode til døden skilte oss av i det som for meg bare var Onde dager! Og noe slik ble altså anerkjent som "Sjefpsykolog" på psyk.avd-SUS.

Det er vel sånn sett som det står i Bibelen "Har de kalt husherren for Beelsebul, hvordan skal det da gå med husfolket". Med sånne folk på toppen i hierarkiet er det jaggu meg ikke rart det også finnes mye rart lenger ned i rekkene, og pasientene er de som står på bunnen av psykiatriens hierarki som må tåle og finne seg i hva en det skulle være. I en sånn psykiatri vil man ikke være pasient!

Storhetstanker er visst også nokså utbredt blandt gamle psykiatripatriarker- må være en haug med mindreverdighetskomplekser fra barndommen som ligger under. Stort behov for selvhevdelse og overkompensasjon! Og for enkeltes del tror jeg knapt det finnes psykologer som er så talentfulle at de evner å behandle bort deres narcissistiske personlighetsforstyrrelse. Enkelte av de gamle psykiatripatriarkene i Rogaland var så grandiost oppblåste og høye i hatten at jeg vil anbefale NYCO og kaldt stål på pannen så kulen sveller ned! Som en av dem sa til en kvinnelig pasient med overgrepsproblematikk fra barndommen "DU ER ET KREK, MEN NÅ HAR DU KOMMET TIL ROGALANDS BESTE PSYKIATER" Hvorpå han altså lærte henne at "Riktig sex er samleie med mannen på topp". Stakkars kone, særlig med tanke på at just han var veldig bred over hoftene og sikker veide mer en hundre kilo. "Hvilken lykke for å en kvinne å bli penentrert av en slik høy herre og eiegod lutheraner i misjonæren!" Og "Du vet, slik Freud også var overbevist om at den modne riktige kvinne i motsett til den uferdige pike ikke trenger noen klitorisstimulering for å få orgasme- Hans majestet Penisen er nok!" ;-)

Ellers er det kanskje slik at det er usikkerhet, faglig svakhet og tilkortkommenhet, manglende innsikt, livserfaring og oversikt, underliggende svakheter og defekter som gjør endel psykiatriautoriteter så skråsikre og hovmodige, der all kritikk avfeies og det er liten vilje til å ta selvkritikk. Særlig de nyutdannede som er mest uerfarne og usikre vil nok ofte prøve å "gå etter og prøve å få pasienten til å passe inn i skjema", men det er nå en gang slik at det ikke er noen som ER en sykdom. Vi er alle enkeltindivider og mye mer våre sykdommer.

I psykiatrien ser jeg en tendens til at de ikke skiller mellom det syke og det friske i pasientmennesket, men kun ser de sykdommene de kjenner best og tenderer til å forstå alt i henhold til diagnoser. Men det er i realiteten ikke mulig, det finnes ingen prototype, vi er alle enkeltindivider med individuelle personligheter, livshistorie, svakheter, svakheter og ressursområder. Tenk deg om man i somatikken begynte å redusere pasienter med hjertelidelser til blot å være syke hjerter- som om det var hele deres identitet. Det er en enorm forskjellsbehandling av pasienter med psykiske og somatiske lidelser i norsk helsevesen, hvor de med psykiske lidelser blir grovt diskriminert, har dårlig rettsvern, lav pasientsikkerhet, blir prisgitt usikre, eksperimentelle, teoribaserte ikke evidensprøvde behandlingsmetoder man strengt tatt bare TROR virker, mens de i endel tilfeller i praksis virker stikk imot sin hensikt og heller traumatiserer og skader pasientene enn det motsatte.

Det er så mye som er galt i norsk psykiatri slik jeg kjenner den i Rogaland at jeg mener det er behov for full opprensking med ekstern kontroll, hvor helsemyndighetene begynner å stille krav til kostnadeffektiv behandling som faktisk har noe for seg og i større grad tar sikte på å hjelpe pasientene raskt tilbake i skole/arbeid/samfunnsdeltagelse. Blandt de terapiformene man har evidensgrunnlag for å si virker utover det rent medikamentelle (medisinering kan også en god, erfaren fastlege bistå med- der er man ikke nødvendigvis nødt til å konsultere en psykiater) er målrettet korttidsterapi som kognitiv terapi evnt i kombinasjon med adferds/eksponeringsterapi, altså løsningsorientert her-og-nå terapi som først og fremst har som formål å rehabilitere og øke pasientens funksjonsnivå til selvstendig liv på egne bein som autonome individer på lik linje med andre, uten at man nødvendigvis må grave i barndom og alt som måtte ligge under. Freudiansk psykoanalytisk terapi kan riktig nok gi innsikt dersom pasientens intellektuelle ressursnivå strekker til, men det er uhensiktsmessig tidskrevende og behandlingsresultatet er høyst usikkert med mange fallgruber underveis, og den som skal arbeide på en slik måte må være høyt kvalifisert, intelligent og personlig skikka, dybdepsykologi er ikke for middelmådige psykologer med svak psyke og for mye patologi og problemer på egen side. Det er ikke kun utdanning og teorieksamener det kommer an på! Det er nok mange wanna-bes, men dyktige freudianere er i sterkt mindretall innen det mindretallet av freudiansk orienterte terapauter som stadig finnes.

For de fleste yngre terapauters del er nok Freud mest endel av psykiatrihistorien man for lengst har passert, så mitt håp står til den unge, nye generasjon psykologer, som jeg håper evner å tenke selv med en kritisk innstilling til oppleste "gamle sannheter og tenkning" innenfor eget fagfelt fremfor å bare ukritisk svelge rått det "gamle menner en gang har skrevet og sagt". Moderne hjerneforskning setter også deler av de psykiatrifaglige forståelsesmodellene i et annet lys. Min første psykolog, som da jobbet ved den voksenpsykiatriske poliklinikken i Tromsø var en flink, kompetent mann med gode holdninger, og vi har funnet enighet i noe av det som er sentralt. Han er idag professor i nevropsykologi, et viktig fagfelt der man i større grad har vitenskapelig målbar kunnskap som grunnlag. Den psykologen jeg ved skjebnens ulykksalighet var så uheldig å havne hos og forelske meg i her i Stavanger står derimot for meg som et ondartet ekstremtilfelle i norsk psykologihistorie, tok mine unge år og gjorde dem til de verste 15 årene av mitt liv! Da er det ille!

Hørt om pasienten som trodde han var Napoleon?

Psykologen spurte ham om hvordan han kunne innbille seg noe slikt.

"Det har Gud fortalt meg" svarte pasienten

hvorpå psykologen hissig repliserer tilbake "Det har Jeg da Aldri sagt!"

 

DE SER IKKE KLART I PSYKIATRIEN, OG SYNES IKKE VÆRE HELT PÅ HØYDE MED REALITETENE, MEN DET KUNNE JO VÆRE JEG KAN BIDRA TIL Å ÅPNE NOEN ØYNE, HVIS GUD SÅ VIL...I PSYKIATRIEN BØR VISST PASIENTENE FORØVRIG IKKE TILKJENNEGI FOR MYE GUDSTRO- DENSLAGS SER MAN VISST SOM "ET SYKDOMSTEGN", OG SNÅSMANNEN HAR DE SIKKERT DIAGNOSTISERT SOM SCHIZOFREN. DEM OM DET! AT DET ER VEL SÅ MYE RELIGIØS GALSKAP PÅ ANSATTSIDEN SOM PÅ PASIENTSIDEN SER DE VISST GLATT FORBI.

DIAGNOSTISER DERE SELV DER OPPE PÅ PSYK SÅ SLIPPER PASIENTENE Å GJØRE DET, FOR DET HAR VIRKELIG VÆRT ET DRITTARBEID Å MÅTTE STUDERE ALLE KASUSENE SOM JOBBET PÅ RPS/PSYK.DIV- SUS PÅ KLOSS HOLD- JEG SLET DEM MED HELSA SÅ DET REKKER! SOM ASKELADDEN HAR JEG HATT NOEN GODE HJELPERE UNDERVEIS, OG JEG HAR OG HAR HATT ET GODT OG INTERESSANT NETTVERK PÅ KRYSS OG TVERS- OGSÅ INN PÅ ANSATTSIDEN I PSYKIATRIEN- SKJØNT DET VAR ENKELTE JEG TIL SIST GA OPP FORDI DE LED AV EN SÅ OMFATTENDE YRKESNEVROSE MED TOTAL ROLLESAMMENBLANDING AT DE IKKE VISSTE NÅR DE VAR PÅ JOBB OG IKKE, LAGET SINE EGNE REGLER OG DERTIL VAR BORTENFOR KORREKS, SELVINNSIKT OG SELVKRITIKK- DA FÅR DET IKKE HJELPE OM MAN ER ALDRI SÅ "GOD" OG HAR ALDRI SÅ "GODE INTENSJONER".

DET ER JO OGSÅ ET ORDTAK SOM SIER AT SELV VEIEN TIL HELVETE KAN VÆRE BROLAGT MED GODE INTENSJONER, MEN DÅRLIG STOD DET NÅ IKKE TIL...TIL SYVENDE OG SIST HAR MIN TROFASTE ANSTENDIGE, KLOKE OG EMPATISKE FASTLEGE, EN GOD, GAMMEL KATOLSK PREST OG EN ELDRE NONNE AV KALIBER - OG VÅR HERRE SELV IKKE MINST- VÆRT TIL MYE STØRRE OG AVGJØRENDE HJELP OG STØTTE FOR MEG ENN NOEN PSYKOLOG OG PSYKIATER OG ROGALANDSPSYKIATRIEN ALL OVER GENERELT- SISTNEVNTE HAR FOR EN STOR DEL HELLER HAR VÆRT TIL DET MOTSATTE AV HJELP, SELV OM DET NOK OGSÅ ER EN DEL MENNESKER DER SOM VIRKELIG HAR PRØVD OG ØNSKET Å VÆRE TIL HJELP, UTEN AT DE DERMED HAR VÆRT TIL SÅ STOR HJELP, MEN DE HADDE IALLFALL GODE INTENSJONER- I MOTSETNING TIL MIN "HOVEDBEHANDLER" SOM FØRST OG FREMST STYRTE ETTER EGENINTERESSER. TIL SYVENDE OG SIST ER DET NOK HAN SOM MÅ BETALE DEN HØYESTE PRISEN. DA GÅR DET I SÅ MÅTE TROLL I HANS EGNE ORD: "INGENTING ER GRATIS"!

 

I Perioder har jeg faktisk hatt god grunn til å lure på om det i det hele fantes noen mentalt sunne, intelligente, oppegående, velorienterte mennesker med etisk standard på ansattsida i psykiatrien, men det VET jeg faktisk at det gjør- Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan de har orket å gå og trø oppi det kollegiet år etter år, og om de ikke ser Galskapen. Jeg har med andre ord ikke svarene på alt klare, stadig mange spørsmål, stadig undring, og utvider stadig min horisont, der mange illusjoner og stereotype forestillinger har måttet falle for virkeligheten. Og jeg er virkelig hardcore på sannhet, og syns selv harde sannheter er å foretrekke fremfor vakre løgner og illusjoner. Av alt som finnes under solen er det lite som er sort-hvitt og det meste har flere nyanser og kan ses fra flere sider enn man først kan tro, men jeg kan ikke skrive en doktoravhandling om hvert eneste emne jeg uttaler meg om. Faren er da at man ved en uttalelse blir tatt ensidig til inntekt for den ene eller andre siden, mens det i realiteten heller er slik at det ene ikke utelukker det andre, og at det alltid er mer å si, mer å lære, mer å utdype. Men "curiosity killed the cat" og om man snur alle steiner og går inn i og utforsker alle mørke rom, må man også være forberedt på at det skal mage til å forholde seg til alt som skjuler seg både her og der, men man kan venne seg til det meste. Psykiatri tror jeg imidlertid ikke jeg tåler særlig mye mer av! Jeg har fått nok og alvorlig PTSD av den...

Jeg skjærer forøvrig ikke alle psykoanalytikere over en kam. Svein Haugsgjerd har f.eks utmerket seg som en som synes å kunne sine ting som ser ut til å være av intellektuelt kaliber. Han er forøvrig noe så sjeldent som en kristen freudianer. Den lille jøden Freud var jo ateist og ikke så rent lite sort selv han heller, men likefullt et geni og en pioner i sin tid som la "et columbi egg" som stadig har NOE for seg selv om hans teoretiske lære er temmelig overforenklet og skjematisk og på ingen måte fulldekkende til å forstå menneskets psyke. Jeg leste endel av Haugsgjerds bøker med interesse, men om det er slik at han mener seg å kunne behandle schizofrene med psykoanalytisk orientert terapi bryter det fundamentalt med vitenskapelige fakta fra moderne hjerneforskning som har funnet ut at schizofreni skyldes en anomalitet i hjernen og altså har en biologisk, somatisk årsak.

Jeg er imidlertid ganske så sikker på at det er en del traumeutløste psykoser og dissosiative lidelser som pga symptomlikhet med schizofreni har blitt feildiagnostisert i den retningen. Selv traff jeg forøvrig en 80 år gammel kvinnelig psykoanalytiker jeg fikk god kontakt med, men da ikke i en terapirelasjon, som hadde jobbet i teamet til Harald Schelderup som beskjeftiget seg særlig med "parapsykologi", telepati og slikt- som også kan utspille seg mellom psykoanalytiker og analysand når man begynner å gå ned i de dype lagene der sterke relasjonsbindinger og følelser som krever sin mann/kvinne oppstår. Og tro det eller ei, men hun ga meg et "frempek" som skjønt jeg den gang tok det mer generelt i betydningen "ingen vet hva som skjer rundt neste sving" lenger frem på veien viste seg å stemme mer bokstavelig slik hun ordla seg, så det er mer mellom himmel og jord og i den menneskelige psyke enn mange har en anelse om. Svært mange har jo heller aldri utforsket sin egen kjelleretasje, dvs sin egen underbevissthet. Fra tid til annen er det jo faktisk slik at "når det spøker på loftet kan årsaken ligge nettopp i den kjelleren". Andre ganger spøker det faktisk på loftet. Men en sigar er og blir nå etter min mening bare en sigar...Små "freudianske glipper" skal man imidlertid ikke kimse av, men her er mer en freud og det hans lære dekker, og skal man først beskjeftige seg med dybdepsykologi ville jeg nok heller satse på den jungianske retningen- men slikt er for "spesielt interesserte".

Forøvrig finner jeg blandt det jeg har lest av norske fagfolk innen psykiatri også enkelte av Anders Evangs bøker interessante, selv om det nå stadig er en teoretisk konstruksjon. Slikt kan egne seg som forståelsesmodeller selv om teoriene ikke nødvendigvis rommer absolutte fakta. Det er nå uansett slik med det meste, at om man ikke har et system å sette "innsamlede data om virkeligheten" inn i, faller tenkningen i fisk og alt blir bare et kaotisk rot. I mitt katolske univers er det imidlertid plass til hele virkeligheten, der er himlen høy og horisonten vid og det passer min virkelighetsforståelse og mangfoldige erfaringsverden og kulturelle bakgrunn utmerket. Ingen vet Alt, det er alltid MER! Noen gjør liksom både universet og mennesket så LITE. Og endel av de sykepleierne og hjelpepleierne som valser rundt med ekspertmine etter et lite påbygg i psykiatri har jo ikke engang begreper om alt hvor mye det normalpsykologiske feltet rommer og da er det ganske irriterende når de uten videre tror de vet bedre og har mer vett enn en hvilken som helst pasient. Profesjon og utdannelse er heller ikke noe "sikkert mål" på mennesker og hva de kan og ikke kan.

At det kan skjule seg både det ene og det andre i autoritetsposisjon her i Rogaland er strengt tatt ikke så rart, for her i distriktet er det jo så flust opp med naive godtroende "bedehusdamer" i psykiatrien som ikke hadde kjent ondskap igjen om den ikke kom inn hoveddøren med godt synlige horn og hale og presentert seg selv som Fanden. De er så blindt autoritetstro og har visst ikke syn for at de ikke uten videre kan vente at enhver psykolog og psykiater er et eiegodt menneske som jobber til pasientenes beste med genuin omsorg. De tror visst enda til at seksuelle perversjoner, parafilier og særheter kun finnes på pasientsiden, og har liksom ikke begreper om at det nettopp i overordnede stillinger og maktposisjoner faktisk kan skjule seg både psykopater og sadister.

Enkelte av disse bedehusdamene som selv har levd i en nokså beskyttet sfære som egentlig er så tandre og lite røynt at de liksom har laget seg en "godhetsnevrose" til egen beskyttelse for de delene av virkeligheten som ville vært for tøffe og "kaotiske" for dem å forholde seg til, slik at de isteden har ordnet den uoverskuelige truende virkeligheten pent, sort-hvitt og pyntelig inni sine egne hoder, stikker liksom hodet i sanden og nekter å innse at det faktisk finnes onde mennesker. Om nå virkelig Fanden slik de kjenner ham i filt fra flanellografen spaserte inn bland dem, ville de antagelig fått det for seg at han egentlig ikke var ond, bare psykisk syk og sendt ham til Psykolog i den tro at psykologer flest er omniopotente Guder som kan fikse det meste som måtte være galt med ethvert menneske. Hadde de hadd rett kunne vi jo skapt fred på jord og idylliske tilstander blandt alle mennesker om man bare utdannet nok psykologer- de er visst ikke klar over at de også bare er mennesker, og slike finnes i allslags varianter, der noen utmerker seg som mer mer onde eller gode enn andre, mens de fleste i varierende grad har litt av begge deler i seg, og det er slett ikke alle som er det og slik de gir seg ut for å være utad, og det kan skjule seg mye stygt bak den flotteste fasade, de verste menneskene finner man også heller på toppen i samfunnet i maktposisjoner enn på pasientsiden i psykiatrien, der det heller er andres ofre som er overrepresentert.

Psykopater og ondartede "vellykede" sadister og maktmennesker lider jo ikke selv under sin patologi, det er det andre som gjør, og det ligger i deres natur at de søker mot toppen der de har andre under seg. Selvfølgelig finnes det også gode og smarte mennesker på autoritetsnivå i psykiatrien som virkelig gjør det de kan for sine pasienter, som innehar både empati og virkelig lytter og kommuniserer godt med sine pasienter som holder etisk standard. Jeg kan ikke tro noe annet, selv om jeg har sett og erfart mye av det motsatte. Som sekkepost er nå engang psykiatri heller ikke den enkleste pasientgruppen å ha med å gjøre, men det er alltid farlig å "kategorisere og generalisere" mennesker etter "gruppekategori", for slikt kan slå sterkt urettferdig ut for enkeltindivider. Man kan jo ikke dermed være stokk blind for at det innimellom også kan skjule seg noen skikkelig råtne epler og de fleste og farligste ulver går jo som regel alltid i fåreklær og kan være den du minst hadde ventet, den alle stolte på og trodde godt om slik vi stadig hører om når det kommer til den uendelige serien av avsløringer av seksuelle overgrep mot barn. Selvfølgelig kan det også skjule seg onde kvinner og menn i psykologham og på autoritetsnivå. Å tro noe annet er jo fullstendig naivt!

Det er noe alvorlig Galt med et sykehus der pasienter tar sine egne liv. Men ved psyk.div SUS er visst moralen at "litt svinn må man regne med, vi gjorde alt vi kunne og ga den aller beste behandling men om pasientene virkelig har bestemt seg for å ta sine egne liv kan vi ingenting gjøre". For en ansvarsfraskrivelse! Hvordan kan det så ha seg at på tross av de utallige psykiatriske pasientene man har reddet livet på og behandlet via somatisk akuttmottak som kan ha ligget inne der både en og to og tre dager og enda lengre, er det meg bekjent ikke en eneste en som har tatt sitt liv på det somatiske sykehuset, men straks de sendes rutinemessig videre til lukket avdeling øker altså selvmordsfaren. Gir de ikke da familie og pårørende en falsk trygghet når de velger å tvangsinnlegge sine nære og kjære for å forhindre selvmord i den tro at de blir trygt ivaretatt på psyk.avd?

Spør du meg kunne de aller fleste selvmord vært forhindret om den suicidale faktisk hadde fått den hjelp og støtte vedkommende faktisk trenger, hvor det kun i sjeldne enkelttilfeller er endogen depresjon eller psykose som er årsak til selvmord. Som regel handler det heller om "umulige" livssituasjoner, relasjonelle problemer, økonomiske vansker, og allslags menneskelige problemer det være seg ifht til jobb eller på det private området- og psykiatrien hjelper dem ikke med dette, og gjør ikke livet bedre eller lettere for de som sliter, tvert imot kan en tvangsinnleggelse og den "behandlingen" de utsettes for på psyk som om det hele kun dreide seg om en depresjon øke livssmerten og følelsen av håpløshet og avmakt når de altså også fratas frihet og autonomi og faktisk heller en å få hjelp til å løse de faktiske problemene i livet utenfor sykehuset heller fratas muligheten til å ta tak i ting.

Noe er bra, og mye er velment fra psykiatriens side, men mye er fullstendig feil, absurd og virker stikk i mot sin hensikt, og framt til man evner å ta selvkritikk og gjøre radikale endringer der det å lytte til pasienene er første skritt, vil lite endres og stadig nye pasienter vil behandles til uføretrygd og stadig vil endel av pasientene ta sine liv- inne på lukket avdeling og i andre psykiatriske institusjoner, under permisjon, rett etter utskrivning fra sykehus og også under poliklinisk terapi- hvor endel av dem tar livet av seg med medikamenter de har fått foreskrevet i psykiatrien.

Dette hadde aldri skjedd i somatikken uten grundig gjennomgang for hvert eneste dødsfall hvor alle steiner hadde blitt snudd og evnetuelle menneskelige og  faglige svikt ville blitt avdekket og forbedret for å forhindre at slikt skjer igjen, og evnt ansvarlige hadde blitt stilt til rette for det- Men IKKE i psykiatrien, der bare fører man Alt på pasientenes sykdomskonto og imøtegår konsekvent enhver kritikk. Dette er faktisk grov diskriminering av en hel pasientgruppe som ikke er i nærheten av å ha det helsetilbudet, de rettighetene, den gode evidensbaserte effektive behandlingen, smertelindringen, omsorgen og respekten for pasienten, "folkeskikken" og den høye sikkerheten man har i en somatikk som både faglig og etisk ligger nivåmessig milehøyt over psykiatrifeltet. Selvfølgelig er det ikke engler alt som går i hvitt heller, men i somatikken er det en helt annen kultur hvor pasienten og pasientens beste står i sentrum og man har høy status som pasient, der de faglige metodene, kontrollrutinene og den etiske standaren man setter internt i vesentlig større grad umuliggjør overgrep og overtramp mot pasientene hvor man heller ikke slipper unna med faglige feilvurderinger og menneskelig svikt som går på bekostning av pasientens liv og helse.

I psykiatrien har ikke pasientene denne tryggheten! Sant og si fremstår endel av de som jobber i psykiatrien som fjols som bare gjør som de har blitt opplært til og bedt om av de høyere opp som "fjols" som ikke egentlig vet hva de driver med, og endel av den såkalte "behandlingen" fremstår fullstendig absurd. Er man klin psykotisk bør man dog likevel legge seg inn på galehuset så man får litt ekstra medisin og være der til psykosen hjulpet av medisinene brenner ut av seg selv slik den som regel gjør. Hva skal man ellers der å gjøre liksom? For et traumatisert menneske er virkelig ei urolig psykiatrisk avdeling det minst egna stedet å søke tilflukt, vern, ro, hvile og lindring. Da har man langt bedre av å dra på fisketur med gode venner!

Dertil har disse godtroende psykiatriarbeiderne visst en slags forestilling om at enhver psykolog er en slags "trollmann" og at om de bare er ivrige nok i Gestapotjenesten og rapporterer enhver potensielt syk og mistenkelig fis til pasientens psykolog, vil vedkommende straks gripe fatt i og behandle det. I realiteten er det jo kun pasient og psykolog som vet hva den enkelte har for seg inne på sitt kontor, og "min" behandlet meg jo egentlig IKKE og den eneste grunnen til at jeg ble hos ham i så mange år var at jeg forelsket meg i ham- ikke av terapautiske grunner. Om han i det hele "grep fatt i" noe av det de overivrige sykpleierne hadde rapportert til ham var det om det var noe han fant særlig underholdende og interessant for egen del. De skulle bare visst! Men det er først nå jeg sier det som det var, og realiteten er og blir den samme enten de tror meg eller ikke.

Det er generelt et stort problem i psykiatrien at man verken tror på eller virkelig lytter til pasientene som har skoen på, og isteden for å virkelig høre og ta på alvor det pasienten faktisk sier, "oversetter" de det til det ugjenkjennelige i sine egne hoder slik at enkelte journaler sier mindre om pasienten og pasientens autentiske historie enn om psykologens hode, forestillinger og fantasier. Like fullt stoler de altså uten videre mer på det psykologen sier om pasienten og pasientens problemer enn det pasienten selv forteller og beskriver. Er man da som meg særlig uheldig med psykologen man havnet hos kan livet som pasient i psykiatrien bli en eneste nærmest surrealistisk Kafkaprosess som er til å bli sprø av, der alt blir forvrengt og feiltolket, og en slik journal kan altså forfølge en selv etter at en avsporet psykolog er død.

Er det kanskje på tide de begynner å levne pasientene litt vett og forstand, innsikt og selvstendig vurderingsevne, isteden for å betrakte alle som en som sinnsyke undermennesker og potensielle øksemordere som ikke har noe å fare med som helst bør gjetes som tilbakestående barn? Enkelte av de som går og trør på ansattsida er da virkelig mer til inkjeveta åndspygmeer enn mange av pasientene. Det er liksom ikke noen sammenheng mellom intelligensnivå og psykisk sykdom, skjønt kanhende de smarteste får litt mer "hodepine" enn de dårligere bemidlede, enkle og enfoldige? "Hvor der er meget visdom er meget gremmelse" . "Salige er de fattige i Ånden" ;-)

Si meg nå om Rogalandspsykiatrien har så stor tro på seg selv, hvor er alle de superfornøyde friskmeldte pasientene som roser dere for utmerket behandling uten noe som helst å klage på? Jeg har møtt utallige mennesker som har vært innlagt på psyk og har virkelig ikke hørt en eneste en skryte noe videre av behandlingen uten å ha noe som helst å klage på- og det dreier seg om et stort spekter mennesker på høyst ulikt ressurs og funksjonsnivå med differensierte diagnoser og de har faktisk klaget på et og annet alle som en. Jeg kjenner enda til folk som har flyktet til utlandet fra en Rogalandspsykiatri som holdt på å ødelegge livet for dem, som nå lever et rolig velintegrert famileliv med barn som klarer seg utmerket og har hevdet seg både på det ene og det andre området, hvor de i sine respektive nye hjemland opplever en helt annen, mer human psykiatri som levnet voksne mennesker autonomi og kontroll over egne liv samtidig som de hjelper når pasienten trenger det- men heller ikke utover behov.

Her tar de jo i mange tilfeller over hele kontrollen av pasientmenneskenes liv- uten at det er nødvendig! Er det ikke på tide de stikker fingeren i jorda og erkjenner at det ikke bare er pasientene det er noe i veien med men i høyeste grad også dem selv og eget fagfelt. En god psykiatri er på pasientenes side og jobber med ikke mot pasienten! Er det så vanskelig å godta at den som har skoen på vet mye bedre hvor den trykker enn fagfolkene som presser den på og på pasientens vegne ytrer at den aldeles ikke klemmer noe sted som helst men derimot er spesialtilpasset foten og ytterst bekvem?

Om man går til en lege i somatikken og klager over smerter i kneet tar han det på alvor, lytter til pasientens symptombeskrivelse, undersøker kneet, gir deg eventuelt noe mot smertene om det er behov for det og henviser deg evnt vider til fysioterapaut eller spesialist som tilbyr profesjonell behandling man vet man kan forvente effekt og bedring ved. Om man hadde klaget over knesmerter i psykiatrien må man heller forvente at de sier "Neida du har aldeles ikke vondt i det kneet, det er ikke det som er ditt problem" for så å kikke deg i rompa og fortelle deg hvaslags for du har i hatten. Og dette mener de altså er "høyt faglig nivå og god pasientbehandling"?

I seriøse psykiatrifaglige miljøer lytter de til pasientenes beskrivelse av egen problematikk isteden for å være så skråsikre som man har vært på disse kanter på at man "vet alt best" at om man ikke har kjennskap til den problematikken pasienten beskriver tar man den ikke på alvor. I de seriøse internasjonale delene av fagmiljøet tar man derimot pasientenes problematikk på alvor og avdekker dermed også områder og problematikk som ikke alt er beskrevet og kjent fra før, slik at samlede beskrivelser av samme type problematikk etterhvert gir grunnlag for nye diagnoser hvor man søker å få en bedre forståelse av problematikken og finne mulige behandlingsalternativer- dermed oppgraderes faget, mens man altså her er så skråsikker på at man vet alt best fordi man har "lest boka" at man simpelthen ikke kan tro at problematikk som ikke alt er beskrevet i lærebøkene og ligger innenfor deres kjennskap og kunnskap eksisterer, før det omsider blir beskrevet og gitt en diagnose som kommer med i et oppdatert DSM-diagnoseregister, som også brukes i norsk psykiatri.

Det spiller visst heller ingen rolle om de grove seksuelle overgrepene man ble utsatt for som barn er verifisert og bekreftet der overgriperne forlengst er identifisert i ens opprinnelige oppvekstmiljø, hvor det faktisk var flere som visste en hel del- deriblandt min bestevenninne på den tiden overgrepene fant sted, når en gammel forskrudd drittsekk av en psykolog har omskrevet det man har fortalt ham etter sine egne fantasier slik at overgrepene faktisk ikke finnes beskrevet slik det var i en gammel feilført journal som man altså fortsatt fester mer lit til i det lokale fagmiljøet enn det pasienten selv forteller om sin autentiske levde røynte historie som er bekreftet av andre og også tatt på største alvor av politiet, hvor jeg faktisk har så mange som kunne stilt som vitner i retten om jeg hadde valgt å anmelde forholdene at overgriperne med stor sannsynlighet ville blitt domfelt, for "sjefpsykologen forteller jo en helt annen variant av historien". Så om en halvpsykopatisk narcissistisk psykolog med dårlig vurderingsevne beskriver pasienten på en måte som ikke stemmer med hvordan man faktisk er, eksisterer man altså ikke i psykiatrien- de velger heller å stole på de feilaktige påstandene og beskrivelsene til den gamle psykologen, selv om både gode, gamle og nye venner, arbeidsgivere og naboer, folk som kjenner og har hatt nærkontakt med en gjennom mange år har helt andre ting å si om en og hvordan man er enn det som står beskrevet i journalene en forskrudd avspora psykolog har ført i pennen, hvor en hel del av det som står der nok først og fremst er til avskrivning for hans egne synder og patologi, fordi narcissisten simpelthen verken erkjenner eller vedgår seg egne feil og defekter- At det skulle være noe alvorlig galt med ham selv er liksom helt utenkelig.

Da er det best å bare holde seg borte fra psykiatrien om man har livet kjært og ikke vil drives fullstendig fra forstanden- skaden han har voldt er stor nok som den er! På disse kanter veier visst ikke et pasientliv noe som helst når "vårt fagmiljøs gode navn og rykte" står på spill! Men jeg kjemper for MIN RETT! Og det er jeg fullstendig in title of, for jeg har lidd grov urett og stor overlast som i realiteten kvalifiserer til både voldsoffer og pasientskadeerstatning. Og det er faktisk ytringsfrihet i dette landet! Når det er menneskeliv som står på spill bør det gå an å rope ut VELDIG HØYT! Om ingen andre av de etterhvert mange langt utover pasientmassen som er kjent med tilstandene i psykiatrien og vet at det er en psykiatri med pasientblod på hendene de konsekvent toer tør å ytre det høyt i det offentlige rom syns ialfall jeg at det er verdt det.

DET FINNES INGEN ÆRE I DETTE, VERKEN FOR PSYKIATRI ELLER PASIENT, MEN SANNHET OG RETTFERDIGHET ER DET UANSETT VERDT Å STÅ OPP FOR, OG DET HAR GÅTT MANGE MENNESKELIV TAPT SOM STADIG KUNNE LEVD BLANDT OSS. SÅNT BØR MAN VIRKELIG AKTE OG TA PÅ ALVOR! JEG KJEMPER IKKE FØRST OG FREMST MOT NOEN MEN FOR NOE, SELV OM JEG ER LUTA LEI AV ARROGANSEN, HERSKESJUKA, SELVFORHERLIGELSEN OG HERREFOLKMANERENE PÅ PSYKIATRIFAGLIG HOLD, OG JEG ER VIRKELIG IKKE REDD FOR Å UTFORDRE DEM. Mennesker som framfor noe frykter døden kan ikke ha røynt mye ondt eller lidd den store nøden.

Livet er det uansett verdt å holde fast ved, gi en sjanse og sloss for. Har man alt gjennomlevd og overlevd det aller verste under år man alt har lagt bak med visshet om at man aldri mer vil måtte lide like stor nød, er man istand til å ta det meste som måtte komme på tross av at man bærer traumer og vet hva man har hatt med å gjøre hvor angst er erstattet med reell frykt. Likevel vet jeg at Gud er med meg og at jeg hadde vært død for lenge siden om han ikke hadde vært det og hatt en annen vilje med med meg og mitt liv, og at jeg ikke burde frykte mennesker for det er vel sant at det ikke er kjøtt og blod men makter, myndighet og ondskap vi har å sloss mot. Om man elsker en "djevel" må man regne med å bli rundstjelt, få mye ødelagt og at det innebærer risiko for eget liv. Man kommer ikke uskadd fra det uten noen svarte flekker men ironisk nok gjorde den kjærligheten meg også sterk og var årsaken til at jeg ialfall berget sjela og fant veien til Gud. Så kanskje hadde min mor rett da hun sa "Hvem du elsker det er intet, at du elsker det er alt".

Kanhende er det også noe i ordene om at alt man ikke dør av gjør en sterkere. Er man så til de grader hamra og smidd og gløda i smerte og ild, er det ikke lenger så mye igjen å være redd for. Likevel finnes det krefter som virkelig ikke er til å spøke med. Gud er uansett sterkere! Det meste av det folk flest er så fryktelig opptatt av og redde for, er i den store sammenhengen for bagateller å regne...Folk som ikke har så mange virkelige problemer i livet, har det forøvrig med å lage store problemer ut av småting.

UNØDIG TAP AV MENNESKELIV ER IMIDLERTID EN VELDIG ALVORLIG SAK! Her er det en del ting psykiatrien bør ta inn over seg med tyngde, identifisere hos seg selv og endre til det bedre, om de har noen som helst intensjoner om å få ned selvmordstallene i psykiatrien. Når fagfolk er ute og forsvarer seg med at vi folketallsmessig har omtrent samme selvmordsfrekvens som i Kina, kan man jo spørre seg om det skyldes at endel av deres pasienter utsettes for mye av det samme som dissidenter og opposisjonelle i Kina, og det er ikke mye å være bekjent av. I vårt samfunn ser det ut som barn som utsettes for omsorgssvikt og mennesker med psykiske lidelser som ikke sjelden har en slik bakgrunn er de som står svakest og har det dårligste vernet mot vold, svikt, overtramp og overgrep- og mange utsettes altså for slikt i institusjonalisert regi, og det er ille! På disse områdene har vi en lang vei å gå i dette landet før ting er som de burde være i et humant rettsamfunn! I steden for at politikerne fokuserer på økonomisk erstatning til de som allerede har fått ødelagt så mye og har blitt skadelidende, bør man fokusere mer på å endre forholdene og jobbe mot å sikre og forhindre at slike ting kan skje- både i barnevern og psykiatri. Det er av større betydning å forebygge enn å dele ut noen kroner når skaden alt har skjedd.

Og noen MÅ rope, ellers skjer det ingenting til det bedre. Skal man endre noe i positiv retning må man også først erkjenne og identifisere problemene. Der synes psykiatrien å ha store problemer! Det er et samfunnsansvar å rydde opp i dette, og det ser ut som man ikke kan la psykiatrien gå på selvstyr og rydde opp selv for de ser ikke ut til å ta noen selvkritikk, så da må de overstyres av politikere og helsemyndigheter om de føler seg aldri så mye krenket på sine fagegoer og må finne seg i å bli fratatt litt makt, og det til pasientenes beste, for det er jo faktisk med tanke på å tilgodese pasientgruppen politikerne bevilger penger til psykiatrien. Da bør de også se til at midlene faktisk kommer pasientene til gode og kvalitetssikre og stille krav til psykiatrien! For slik det er nå er det alt for mye som ikke kommer pasientene men derimot psykiatriens autoriteter til gode- og det på bekostning av pasientene og deres liv. Sånn kan vi ikke ha det!

Når det det eminente psykiatriske fagmiljøet har å tilby mennesker som har det så vondt at de ikke har lyst til å leve er regelrett tortur hvor man sperrer folk inne og tjorer dem på hender og føtter 24 timer i døgnet, potensielt i årevis- og det med rettslig godkjenning i "livets navn" kan man jo ikke si noe annet at det vi kritiserer og peker på ute i verden også skjer i vårt samfunn, det rammer bare selektivt særlig utsatte og sårbare grupper som altså utsettes for behandling både dyr og de verste kriminelle har rettslig beskyttelse mot i vårt land. Da kan man jo ikke påstå at menneskeverdet står like sterkt for alle. Om man levnet det mennesket noen verdi ville man jo ikke utsatt det for slik tortur som gjør et vondt liv til et rent helvete man ikke kan unnslippe. I så måte sender jo psykiatrien signaler om at om man først har tenkt å forlate denne verden, får man jammen forsikre seg om at man lykkes på første forsøk, etter som man om man havner i psykiatriens vold blir prisgitt en skjebne verre en døden. Det er ikke akkurat "selvmordsforebyggende" og utrolig primitivt og inhumant! Rekk opp hånden den som har lyst til å leve et liv innesperret og tjoret på lukket avdeling! Men folk flest ser liksom ikke ut til å bry seg noe videre. Det hadde utløst større rabalder om det var en ape som hadde blitt behandlet på den måten. Da hadde folk gått i demonstrasjonstog, for slik kan man da ikke behandle et stakkars dyr!

Og er ikke årsaken til at alvorlig syke fanger som politiet ber for og helst ville sett overført til psykiatrien ikke får den hjelpen og det helsetilbudet de trenger at kompetansen i det psykiatriske fagmiljøet er så lav at de ikke kan håndtere så syke mennesker, hvor det ikke er de syke fangene men sin egen sikkerhet man er bekymret for på psykiatrisiden. Vi har et politi som i mange tilfeller er mye mer humant innstilt til mennesker med psykiske problemer og vanskelige liv som har bedre kompetanse på og større forståelse for mennesker med alvorlige traumer enn "vår fremragende psykiatri". På tide å bevege seg ut av steinalderen?

Det er virkelig grunn til å spørre seg om det ikke hadde vært bedre om psykiatriens pasienter ble overført til somatikken. Der blir man nemlig trygt ivaretatt og behandlet som mennesker. Det som har gjentatt seg gjennom hele psykiatriens historie fram til i dag er at man i hver eneste generasjon har erstattet den ene torturmetoden med en "ny og bedre" man til enhver tid har klokketro på som "benandlingsmetode" ettersom man forlot den forrige. Når man kommer inn på et somatisk sykehus kan man kjenne seg helt trygg på at man blir godt ivaretatt og ikke lider noen unødig overlast, så der er det ingen som har det så vondt at de tar livet av seg under oppholdet. Når man blir innlagt på et psykiatrisk sykehus har man imidlerid ingen trygghet i forhold til hva man kan bli utsatt for. Det er en fundamental forskjell! Men det hjelper liksom ikke uansett hvor høyt pasientene i psykiatrien hyler så lenge man i fagmiljøet er av den overbevisning at man tilbyr utmerket human behandling som ingen av pasientene kan oppleve som tortur. De kan jo teste "metoden og behandlingen" på seg selv og så komme tilbake og si hvordan det oppleves, for de er visst ikke utstyrt med såpass til empatiske evner at de evner å sette seg inn i pasientens situasjon, så da hadde det kanskje hjulpet om de hadde fått smake sin egen medisin!

En av psykiaterne ved psyk.div- SUS i Stavanger skrøt uhemmet til meg av hvor godt han tålte å se pasientene lide mens han anså disse somatiske legene som noen skikkelige pingler som ikke kan tåle å se en pasient ha det vondt uten å ile til for å lindre. Man kan virkelig mistenke slike folk ikke bare for å tåle så inderlig vel å se pasientene lide, men dertil NYTE det. Og i så måte har man ikke akkurat hatt "flaks" om man kommer til en slik "behandler" om han har aldri så stor overtro på seg selv som Psykiater. Her ligger faktisk et av hovedproblemene i psykiatrien. Men det slår meg også for samfunnet generelts del hvor inderlig vel man tåler den urett som ikke rammer en selv. Så jeg Prøver altså å gi folk en wake-up-call selv om jeg ikke har den store troen på at jeg utretter så mye med dette innlegget, eller at det blir lest av så skrekkelig mange. "Hvem bryr seg liksom"?

NOEN GANGER SETTER ROGALANDSPSYKIATRIEN MED SITT SVIKTENDE FAGLIGE SKJØNN, SIN DÅRLIGE VURDERINGSEVNE OG ALT SOM HAR VÆRT OG STADIG ER GALT I DEN LEIREN PÅ "FAGSIDA" MEG I ET SKIKKELIG DILEMMA. FOR JEG KAN IKKE GÅ UT OG RÅDE FOLK SOM ER SÅ SYKE AT DE ABSOLUTT, IKKE BARE FOR SIN EGEN DEL MEN OGSÅ MED TANKE PÅ ANDRES SIKKERHET OG DEN ALLMINNNELIGE RO OG ORDEN BURDE VÆRT UNDER BEHANDLING OG DERES PÅRØRENDE TIL IKKE Å SØKE HJELP I PSYKIATRIEN. JEG HAR OGSÅ BETENKELIGHETER IFHT Å KOMME MED YTRINGER SOM GJØR AT FOLK I VERSTE FALL VELGER Å TA SITT EGET LIV FREMFOR Å SØKE HJELP. OM MAN HADDE KUNNE STOLE PÅ AT MAN FAKTISK FIKK GOD HJELP I PSYKIATRIEN HER, HADDE DET IKKE VÆRT SÅNN OG HELLER IKKE NOE DILEMMA FOR MEG. MEN NÅR DET STÅR SÅ DÅLIG TIL AT MAN OGSÅ PÅ POLITIHOLD RÅDER FOLK MED PSYKISKE LIDELSER TIL Å LA VÆRE Å SI FOR MYE TIL PSYKIATRIEN, OG SELV HAR LIDD SÅ MYE OG SETT ANDRE PASIENTER LIDE SÅ GROV OVERLAST- NOEN GANGER MED TAP AV LIV VED SELVMORD SOM RESULTAT ER DET ILLE.

Å UTLEVERE MEG SELV I "DEN GODE SAKS TJENESTE" ER JEG IKKE SÅ REDD FOR, TING HAR OGSÅ GÅTT SÅ LANGT AT JEG- SELV OM JEG ENDA HOLDER IGJEN MED MYE AV HENSYN TIL SVAKE SJELER PÅ ANSATTSIDEN- DER JEG IKKE ER INTERESSERT I Å LAGE NOEN SELVMORDSBØLGE HELLER, HAR BEGYNT Å "OUTE" PSYKIATRIANSATTE FORDI DET ER PASIENTENE SOM ER DE STORE TAPERNE SOM ALT GÅR MEST UTOVER. MYE VELGER JEG Å LA VÆRE Å SKRIVE OM OG SNAKKE HØYT OM, BÅDE AV HENSYN TIL ETTERLATTE ETTER SELVMORD SOM PSYKIATRIEN BÆRER SKYLD FOR, OG  FORDI JEG IKKE VIL UTLEVERE ALT PSYKIATRIINTERNT GROVT UTLEVERTE PASIENTER SOM HAR FÅTT SINE GRENSER OG SIN INTERGRITET TRÅKKET HELT NED AV PSYKIATRIEN INN TIL DET MEST INTIME FRATATT ALT PRIVATLIV VED LANGVARIGE TVANGSOPPHOLD PÅ SYKEHUS OG I INSTITUSJON PRISGITT DENNE PSYKIATRIEN, SELV OM JEG VET OM HELT EKSTREME TILFELLER DER DET ER LITE ANNET Å SI ENN AT DET TVANGSREGIMET ENKELTE HAR BLITT UTSATT FOR OVER MANGE ÅR ER DEN RENE SKJÆRE PSYKISKE TORTUREN HVOR TING HAR VÆRT SÅ ILLE AT ENKELTE SYNES Å HA UTVIKLET STOCKHOLMSYNDROM OG BESKYTTER SINE "FANGEVOKTERE" PÅ EGEN BEKOSTNING. DENNE PÅSTANDEN FIKK JEG OGSÅ GEHØR FOR HOS NOEN FORSKERE SOM HAR SETT PÅ SAKEN, MEN DET ER VISST IKKE SÅ MANGE ANDRE ENN MEG AV DE MANGE SOM VET OG ER KJENT MED SVIKTEN I PSYKIATRIEN LOKALT SOM ER MENN/KVINNER TIL Å TALE HØYT PÅ PASIENTENES VEGNE, OG TA DET SOM MÅTTE KOMME I RETUR AV MOTSTAND OG BELASTNING FOR EGEN PERSONS OG PROFESJONS DEL- ER MAN VIRKELIG SÅ REDDE FOR PSYKIATRIFAGEGOENES MAKT? ER DET IKKE DA PÅ TIDE Å FRATA DE LITT MAKT OG JEKKE DEM NED. DET GÅR LIV! DA BØR MAN VÅGE Å ROPE HØYT!!! HVOR ER ALLE HELTER OG MENNESKERETTSFORKJEMPERE HEN DA? HAR PSYKIATRIENS PASIENTER FOR LAV STATUS OG VERDI TIL AT MAN GIDDER BRY SEG OM OG GÅ I BRESJEN FOR DENNE GRUPPEN. MER Å HENTE PÅ Å KJEMPE SINE KRIGER UTE I VERDEN, ELLER VED Å LØPE TIL Å FORSVARE FOLK SOM A.B.B? ER VI IKKE "SPEKTAKULÆRE" NOK?

AT DET FINNES ENDEL "MOLBOER" I DEN LOKALE ROGALANDSPSYKIATRIEN, OG AT DET HAR VÆRT ONDE KREFTER PÅ AUTORITETSNIVÅ SOM HAR NYTT GODT AV OG FÅTT GJØRE SOM DE VIL I EGENINTERESSE PÅ GRUNN AV DET ER DET INGEN TVIL OM. AT JANTELOVEN SOM SIER "DU MÅ IKKE TRO DU VET BEDRE ENN OSS" OG "DU MÅ IKKE TRO DU HAR NOE Å LÆRE OSS" STÅR STERKT BLANDT MOLBOENE I JANTE ER DET HELLER IKKE STOR TVIL OM, SÅ DET ER ET FRYKTELIG TUNGT SYSTEM Å RO I, OG ENDRINGER TIL DET BEDRE KAN VANSKELIG SKJE UTEN AT PSYKIATRIEN ER VILLIGE TIL Å STIKKE FINGEREN I JORDA, LYTTE OG TA SELVKRITIKK. JEG ER EN AV FLERE STERKE SOM KOM FRAM TIL AT MAN TJENER VELDIG LITE FOR EGEN DEL PÅ Å VÆRE EN "ENKEL OG SAMARBEIDSVILLIG PASIENT" I ROGALANDSPSYKIATRIEN. KAN MAN KLARE SEG SELV VIL JEG FAKTISK ANBEFALE FOLK Å GJØRE NETTOPP DET, FRAMFOR Å HA DEN STORE TILTROEN TIL AT PSYKIATRIEN HER HAR SÅ MYE Å GI EN. ROGALANDSPSYKIATRIEN FREMSTÅR MER SOM ET VESEN, ET SYVHODET TROLL SOM ERNÆRER SEG AV MENNESKER, FØRST OG FREMST DESIGNET FOR DE ANSATTES OG AUTORITETENES BEHOV I SÆR, MEN DE KNASKER DA OGSÅ I SEG NOEN GODE MENNESKER PÅ PERSONALSIDA SOM I UTGANGSPUNKTET JOBBET TIL PASIENTENES BESTE- OG DET ER SOM SEKKEKATEGORI EN KREVENDE PASIENTGRUPPE SOM KAN UTARME NOEN OG ENHVER- JEG HAR SELV RØYNT DET PÅ HJELPERSIDEN! DET ER LIKEVEL ALLTID FARLIG Å GENERALISERE SINE FORESTILLINGER OM ANDRE ETTER GRUPPEKATEGORIER, FOR DET SLÅR GROVT URETTFERDIG UT FOR ENKELTINDIVIDER- OG DET ER JO DET VI ER ALLE SAMMEN NÅR DET KOMMER TIL STYKKET- NOEN VERRE, NOEN BEDRE ENN ANDRE! MANGE PRØVER DESVERRE Å AVSKRIVE EGNE SYNDER, SVIKT, SYKDOM, TILKORTKOMMENHET OSV PÅ ANDRE MENNESKER OG I PSYKIATRIEN ER DET I SÅ MÅTE PASIENTMENNESKET SOM HAR ROLLEN SOM "KRISTUS"!

SÅ LENGE VI HAR EN PSYKIATRI DER PASIENTER LIDER GROV URETT OG OVERLAST, SOM I DE VERSTE TILFELLENE ØDELEGGER LIV OG TAR LIV BØR NOEN ROPE UT. OM INGEN ANDRE VÅGER KAN IALLFALL JEG VÆRE DEN STEMMEN! DE JEG AV ALL VERDENS RETTFERDIGE, TUNGTVEIENDE GRUNNER RETTER HARDEST KRITIKK MOT VILLE NOK HELST SETT MEG TVANGSINNLAGT OG BRAGT TIL TAUSHET I DET OFFENTLIGE ROM, SÅ HELT UTEN RISIKO ER I SÅ MÅTE PSYKIATRIKRITIKK IKKE FOR EN SOM HAR VÆRT PÅ PASIENTSIDEN. DET ANDRE ER EGET OMDØMME, MEN DER HAR JEG IKKE SÅ MYE Å SKJULE SOM JEG IKKE KAN STÅ INNE FOR OG SVARE FOR.

JEG TRENGER IKKE FRYKTE SANNHETEN FOR EGEN DEL, DEN ER EN VENN SOM FRIGJØR MEG, OG DØMMER ANDRE I STØRRE GRAD, OG DET JEG HAR BEGÅTT AV EGNE SYNDER ER JEG HELLER IKKE REDD FOR Å BEKJENNE OG STÅ INNE FOR, SÅ DET ER IKKE SÅ ALLVERDENS MYE Å "TA" MEG FOR!

JEG HAR VÆRT IGJENNOM ET HELVETE OG ER DYPT TRAUMATISERT, MEN MED GUDS HJELP HAR JEG KOMMET FORBAUSENDE HELSKINNET OG LEVENDE FRA DET, SÅ JEG ER IKKE SÅ LETTSKREMT, SELV OM JEG VIRKELIG HAR RØYNT ONDSKAP, MAKT OG MYNDIGHET PÅ LIV OG HELSE LAUS, OG MEGET VEL VET AT DET FINNES KREFTER PÅ PSYKIATRISIDA SOM IKKE ER TIL Å SPØKE MED! "DEN PSYKIATRISKE PASIENT" ER DET, PÅ TROSS AV DE UHUMSKHETER SOM OGSÅ FINNES PÅ DEN SIDEN LITEN GRUNN TIL Å "DEMONISERE". ALLE KAN BLI PSYKISK SYKE, OG OM PÅKJENNINGENE BLIR STORE NOK PSYKOTISKE. NÅR DET GJELDER HOVEDDELEN AV PSYKIATRIENS PASIENTMASSE, FINNER DU IMIDLERTID DER HELLER OFRENE FOR FOR ANDRES MISJGJERNINGER, OVERGREP OG SVIKT ENN DET MOTSATTE- OG ENDEL AV DEM BLIR DESVERRE OGSÅ OFRE I PSYKIATRIEN, SÅ OFFERROLLEN ER DET EN GOD IDE Å KOMME SEG UT AV, OG EGNE BEIN ER DET ALLTID GODT Å KUNNE STÅ PÅ HELLER EN Å LA SEG SLAVEBINDE I AVHENGIGHET AV PSYKIATRIEN. Å TA EIERSKAP TIL EGNE PROBLEMER OG LEDERROLLEN I EGET LIV KREVER IMIDLERTID SIN MANN/KVINNE, MEN DET ER ABSOLUTT Å ANBEFALE.

"JEG" ER EKSPERT PÅ MEG SELV, OG SITTER ALENE MED FASITEN TIL EGET LIV, DERFOR VET "JEG" BEST! MEN JEG HAR ALDRI VÆRT MEG SELV NOK. DET KOSTER, MEN DEN SOM HAR GJORT RYGGEN MY I KJÆRLIGHET, TATT NOEN BØRER FOR ANDRE OG HAR BLITT BYGD UNDER KONSTANT MOTSTAND ER DEN TIL SIST DEN SOM STÅR STERKEST RETT OPP OG NED! DET HJELPER OGSÅ Å HA BEINA SOLID PLANTA PÅ BAKKEN OG STÅ SKULDER VED SKULDER MED ANDRE. DER TABBER NARCISSISTISKE "ENERE" SEG OFTE HELT UT, OG ENDER SOM DE STORE TAPERNE TIL SIST. SÅ JO, DET SER UT TIL AT DET GÅR EN SLAGS SKJEBNENS NEMISIS AV RETTFERDIGHET GJENNOM LIVET SELV I DENNE URETTFERDIGE VERDEN, HVOR MAN HØSTER SOM MAN HAR SÅDD.

Å GJØRE GODT LØNNER SEG ALLTID, SELV OM MAN IKKE KAN VENTE UTELLING MED EN GANG OG MÅ TA TIDA TIL HJELP. SÅ JA, JEG TROR AT DET "NYTTER" SELV OM DET KAN SE SVART UT. AT GAMLE, ONDARTEDE PSYKIATRIAUTORITETER SKULLE FÅ ÆRE FOR MITT ARBEID ER IMIDLERTID SÅ FULLSTENDIG URETTFERDIG AT DENSLAGS KAN DE IKKE REGNE MED Å FÅ MED MIN SIGNATUR! MEN PÅ PSYKIATRIHOLD GIR SØREN MEG DEN ENE OPPBLÅSTE PATRIARKEN DEN ANDRE ÆRE FOR PASIENTENS HÅRFRISYRE. IKKE RART DE BLIR SLIK SÅNN SOM DE BORTENFOR ETIKK OG MORAL LAR SEG NØRE OG OPPVARTE AV SINE LANGTIDSFORELSKEDE "PASIENTER", UTEN AT PASIENTENE KOMMER LENGRE ELLER BLIR FRISKERE OG LYKKELIGERE AV DEN GRUNN- TVERT IMOT! DE TRENGER VIRKELIG EN ANNEN MEDISIN ENN ÆRE, STATUS OG SELVROS! DET KAN JEG SKRIVE UT TIL DEM PÅ BLÅ RESEPT SAMMEN MED LITT SAMARIN MOT OPPBLÅSTHET OG SUR MAGE! HAR DE FØRST FÅTT VAGLA SEG OPP INNPÅ ET KONTOR SOM "KEISER I DÅREKISTEN" DER INGEN FØRER KONTROLL MED HVA DE EGENTLIG DRIVER MED ELLER ETTTERSPØR BEHANDLINGSRESULTATER, ER- TATT I BETRAKTNING HVOR MANGE PASIENTUNDERSÅTTER DE HAR OG HVOR LATTERLIG BLIND TILTRO DET ØVRIGE PERSONELLET HAR TIL DEM I KRAFT AV STILLING, DER DE LIKE MYE SOM DE NYTER ALLMAKT OVER PASIENTENE OG DERES LIV NYTER FULL DIPLOMATIMUNITET IFHT BRUDD PÅ LOVER, REGLER, ETIKK OG DER DE BEGÅR ALVOLIGE FEIL, SVIKT, FEILVURDERINGER OG OVERTRAMP SOM GÅR SÅ HARDT UTOVER PASIENTENE AT DET GÅR PÅ LIVET LAUS, "GUDSKOMPLEKSET" EN YRKESSYKDOM SOM FØLGER MED. DE ER UTE AV KONTAKT MED REALITETENE!

Det er forøvrig liten sammenheng mellom lav intelligens og psykisk sykdom og selvmordsfrekvensen er størst i øvre sosiale lag. ALLE kan bli psyke, men det kan se ut som det ligger en psykisk robusthet i å ha en enkel sjelelig utrustning. Sjelsevner omfatter mer enn intelligens.

VENTETID!

ADVENTUS DOMINI

 

 

 

 

 

ADVENTEN ER EN VENTETID, DER VI GRUNNER OVER GUDS UNDER OG FORBEREDER OSS PÅ DET SOM SKAL KOMME.

ENDA ER MYE I DET UVISSE

 

"For nå ser dere som i en gåte, et (uklart) speil..."

STYKKEVIS FÅR VI GLIMT AV INNSIKT

EN DAG SKAL VI SE HAM KLART

OG SKUE INN I EVIGHETEN.

 

NÅ!

Venter vi på Ham som skal komme.

...

 

I JULEN SKJER DET UNDER AT GUD KOMMER TIL OSS I SKIKKELSE AV ET LITE BARN!

 

HVA BETYR DET? HAR DU TENKT OVER DET?

 

GUD

UTLEVERT TIL VERDEN

FØDT I EN SKITTEN STALL, OKSE, ESEL- DE HJALP TIL Å HOLDE VARME I NATTEN

TENK PÅ LUKTENE, JESU FØRSTE SANSEINNTRYKK

FØDSEL, KUMØKK, HØY, BLOD, JORD, ILD

SÅ KOMMER NOEN GJETERE, MED SEG HAR DE LAM.

 

SÅ DUKKER DET OPP TRE VISMENN (ASTROLOGER?) FRA ØSTEN/ASIA.

HVA SYMBOLISERTE GAVENE DE TRE, FEILAKTIG OMTALT SOM KONGER, HADDE MED SEG:

GULLET ER VERDIFULLT OG EDELT, OG RIKDOM ER FORBUNDET MED MAKT OG HERREVELDE I VERDEN

MYRRA BLE BRUKT MOT EN REKKE SYKDOMMER OG BLE OGSÅ BRUKT TIL BALSAMERING

MYRRA INNGIKK I DEN HELLIGE OLJEN JØDENE BRUKTE TIL Å SALVE SINE KONGER

RØKELSE HAR TRADISJONELT BLITT BRUKT I FLERE RELIGIONER BL.A TIL ÅNDELIG RENSELSE

OG MAN KJENNER FRA BIBELEN AT RØKELSE OGSÅ BRUKES SOM ET BILDE PÅ BØNN

"EN VELBEHAGELIG DUFT FOR HERREN"

I TILLEGG HAR RØKELSE OG VELDUFTENDE SALVER HATT EN FUNSKJON NETTOPP IFHT Å HOLDE VOND LUKT BORTE.

FØDSEL I EN STALL VAR NOK IKKE LIKE IDYLLISK SOM PÅ JULEKORTENE OG EN MEGET RISIKABEL FORETEELSE UNDER SÅ DÅRLIGE HYGIENISKE FORHOLD, BÅDE FOR MOR OG BARN.

I TILLEGG HADDE DE VISE STJERNETYDERNE GJORT KONG HERODES OPPMERKSOM PÅ AT

"EN STOR KONGE MÅ VÆRE FØDT"- PÅ GRUNN AV STJERNEN SOM LEDET DEM TIL BETLEHEM

HVOR DET FØRSTE STED DE SØKTE ETTER BARNET VAR BLANDT DE KONGELIGE.

KONG HERODES VAR REDD FOR HVILKEN RIVAL HAN HADDE I DET LILLE NYFØDTE BARNET,

SÅ DE MÅTTE STRAKS FLYKTE TIL EGYPT,

DER DE IDAG IKKE HADDE KOMMET GJENNOM ISRAELSKE KONTROLLPOSTER OG STENGTE GRENSER.

MEN HAR VERDEN OG MENNESKENE EGENTLIG FORANDRET SEG SÅ MYE I SITT VESEN OG SIN "NATUR" FRA DEN GANGEN?

ER DET USANNSYNLIGE- SETT MED VERDENS ØYNE

SANT?

I SÅ FALL

ER DET:

DEN KONGEN SOM BLE FØDT I EN STALL

VAR IKKE EN KONGE AV DENNE VERDEN

IKKE EN HERSKER

MEN EN TJENER

SOM HOLDT SEG BLANDT DE LAVE.

FOR "VERDEN" ER MIN TRO DÅRSKAP,

SLIK JO OGSÅ PAULUS HAR SKREVET I ET AV SINE BREV SOM FINNES I BIBELENS NYE TESTAMENTE.

MANGE UNGE NORDMENN VET SIKKERT IKKE ENGANG AT F.EKS PAULUS I LIKHET MED PETER VAR EN HISTORISK SKIKKELSE

MAN MED SIKKERHET VET HAR LEVD DA HAN HAR SATT STORE SPOR ETTER SEG OG BIDRATT ENORMT SOM MISJONÆR TIL

EVANGELIETS UTBREDELSE.

 

DET ER ENDEL TING I DEN KRISTNE TRO SOM IKKE RIMER FOR "VERDEN",

FORDI DET SIMPELTHEN IKKE ER AV DENNE VERDEN.

VI ER I VERDEN

MEN DET ER NOE SOM LIGGER PÅ ET ANNET PLAN,

NOE SOM KUN KAN GRIPES I TRO

OG NOE SOM TILHØRER MYSTERIENE

LIKEVEL ER DET SÅ LIVSNÆRT OG RELEVANT

FOR LIVET HER OG NÅ!

DEN KRISTNE, KATOLSKE TRO GRIPER INN I ALLE DELER

AV LIVET...

 

JEG ER AGRONOM SÅ JEG KAN FASTSLÅ AT SELV DYREFØDSLER SOM LAMMING

HAR NOE HELLIG OVER SEG.

SELVE LIVET ER HELLIG!

VI BURDE SE

GUD

I

HVERT ENESTE LITE MENNESKEBARN!

 

VÅR VAKRE VERDEN KAN VÆRE ET SÅ UBARMHJERTIG STED...

MEN DEN ENE

DET ENE LILLE SÅRBARE, MENNESKEBARN

KAN KOMME TIL Å BETY

ALT

FOR NOEN!

 

GOD ADVENT!

 

 

 

 

 


 

 

 

ADVENT. 03.12.2018

Da har jeg så vidt kommet i adventsstemning. Spist grøt og pakket inn litt julegaver idag, og vært innom et par eldre jeg kjenner med hjemmelaget sursild ;-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FOR DE ALLER MINSTE:

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                                                                                             ( Alle Foto over: Anita Bårdsen.)

Jeg koser meg jeg med å finne på og pakke inn julegaver. Syns det er utrolig kjekt å finne og gi noe mottageren blir glad for. I år blir det også noen hjemmelagede gaver som urtesalt og syltede grønne tomater fra egen hage.

TANTETIPS: Jeg har som en tommelfingerregel- de billigste gavene må kjøpes med størst omtanke, være originale og personlige, og pakkes ekstra pent inn. Og når du kjøper gaver til andre; ikke kjøp det du selv ønsker deg men se og lev deg inn i den du kjøper gaven til. Hvor gammel er han/hun? Hva liker de, hvilke vaner, interesser og behov har vedkommende? Kjenner du noen som er gamle, syke, ensomme som vil bli glad for en liten oppmerksonhet nå i disse mørke tider framover mot jul? Det trenger ikke koste allverden eller ta så lang tid med et lite besøk. Små ting kan også bli satt stor pris på. Husk: "Det er Tanten bak som teller"! ;-)

 

 

 

MISTER BOJANGLES!

JEG BLE FØRST OPPMERKSOM PÅ "MR. BOJANGLES" PÅ EN CD HVOR RADKA TONEFF FREMFØRER EN NYDELIG TOLKING AV SANGEN ,OG GOOGLET LITT FOR Å FINNE UT HVEM "MR.BOJANGLES" VAR. ETTER RADKA TONEFFS VAKRE SANG, FØLGER VIDEOER MED BILL ROBERTSON OG HANS BIOGRAFI FRA WIKIPEDIA (Engelsk). HAN VOKSTE OPP OG VIRKET I EN TID DA SVARTE ENDA VAR GROVT DISKRIMINERT I USA- OG GENERELT I VESTLIGE "HVITE" LAND, MEN MED SIN DYKTIGHET SOM DANSER KLARTE HAN Å HEVDE SEG I SHOW BIZ. R.I.P MR.BOJANGLES! <3

 

BILL ROBERTSON-FAMOUSE BLACK TAP-DANCER

1877-1949

 
 

 

 

Bill Robinson
Bill Robinson.jpg
Robinson in 1933
Born
Luther Robinson

May 25, 1877
Died November 25, 1949 (aged 72)
Occupation Dancer, actor, activist
Years active 19001943
Spouse(s) Lena Chase
(m.19071922; divorced)
Fannie S. Clay
(m.19221943; divorced)
Elaine Plaines
(m.19441949; his death)

Bill "Bojangles" Robinson (May 25, 1877 November 25, 1949) was an American tap dancer and actor, the best known and most highly paid African-American entertainer in the first half of the twentieth century. His long career mirrored changes in American entertainment tastes and technology. He started in the age of minstrel shows and moved to vaudeville, Broadway, the recording industry, Hollywood, radio, and television. According to dance critic Marshall Stearns, "Robinson's contribution to tap dance is exact and specific. He brought it up on its toes, dancing upright and swinging", giving tap a "hitherto-unknown lightness and presence."[1]:pp. 186187 His signature routine was the Stair Dance, in which Robinson would tap up and down a set of stairs in a rhythmically complex sequence of steps, a routine that he unsuccessfully attempted to patent. Robinson is also credited with having introduced a new word, copasetic, into popular culture, via his repeated use of it in vaudeville and radio appearances.

A popular figure in both the black and white entertainment worlds of his era, he is best known today for his dancing with Shirley Temple in a series of films during the 1930s, and for starring in the musical Stormy Weather (1943), loosely based on Robinson's own life, and selected for preservation in the National Film Registry. Robinson used his popularity to challenge and overcome numerous racial barriers, including becoming the following:

  • one of the first minstrel and vaudeville performers to appear without the use of blackface makeup
  • one of the earliest African-American performers to go solo, overcoming vaudeville's two colored rule [2]
  • a headliner in Broadway shows
  • the first African American to appear in a Hollywood film in an interracial dance team (with Temple in The Little Colonel, 1935)
  • the first African American to headline a mixed-race Broadway production

During his lifetime and afterwards, Robinson also came under heavy criticism for his participation in and tacit acceptance of racial stereotypes of the era, with critics calling him an Uncle Tom figure. Robinson resented such criticism, and his biographers suggested that critics were at best incomplete in making such a characterization, especially given his efforts to overcome the racial prejudice of his era. In his public life Robinson led efforts to:

  • persuade the Dallas police department to hire its first African-American policemen
  • lobby President Franklin Delano Roosevelt during World War II for more equitable treatment of African-American soldiers
  • stage the first integrated public event in Miami, a fundraiser which, with the permission of the mayor, was attended by both black and white city residents

Despite being the highest-paid black performer of the era, Robinson died penniless in 1949, and his funeral was paid for by longtime friend Ed Sullivan. Robinson is remembered for the support he gave to fellow performers, including Fred Astaire, Lena Horne, Jesse Owens, and the Nicholas brothers.[citation needed]

 

Early years

Luther Robinson was born in Richmond, Virginia, and raised in its Jackson Ward neighborhood. His parents were Maxwell, a machine-shop worker, and Maria Robinson, a choir singer. His grandmother raised him after both parents died in 1884 when he was six years oldhis father from chronic heart disease and his mother from natural causes. Details of Robinson's early life are known only through legend, much of it perpetuated by Robinson himself. He claimed he was christened "Luther"a name he did not like. He suggested to his younger brother Bill that they should exchange names. Eventually, the exchange between the names of both brothers was made.[5] The brother subsequently adopted the name of "Percy" and under that name achieved recognition as a musician.[6]

Early career

At the age of five, Robinson began dancing for small change, appearing as a "hoofer" or busker in local beer gardens and in front of theaters for tossed pennies. A promoter saw him performing outside the Globe Theater in Richmond and offered him a job as a "pick" in a local minstrel show. At that time, minstrel shows were staged by white performers in blackface. Pickaninnies were cute black children at the edge of the stage singing, dancing, or telling jokes.[5]: p. 3940

In 1890, at the age of 13, Robinson ran away to Washington, D.C., where he did odd jobs at Benning Race Track and worked briefly as a jockey.[7] He teamed up with a young Al Jolson, with Jolson singing while Robinson danced for pennies or to sell newspapers.[5]: p. 42 In 1891 he was hired by Whallen and Martel, touring with Mayme Remington's troupe in a show titled The South Before the War, performing again as a pickaninny, despite his age.[1] He travelled with the show for over a year before growing too mature to play the role credibly.

In 1898, he returned to Richmond where he joined the United States Army as a rifleman when the SpanishAmerican War broke out. He received an accidental gunshot wound from a second lieutenant who was cleaning his gun.[5]:p. 45

Vaudeville

On March 30, 1900, Robinson entered a buck-and-wing dance contest at the Bijou Theater in Brooklyn, New York, winning a gold medal and defeating Harry Swinton, star of the show In Old Kentucky and considered the best dancer of his day.[8] The resulting publicity helped Robinson to get work in numerous traveling shows, sometimes in a troupe, more frequently with a partner, though not always as a dancer (Robinson also sang and performed two-man comedy routines).[5]:pp. 50, 53

By 1912, Robinson was a full partner in the duo, which had become primarily a tap dancing act, booked on both the Keith and Orpheum Circuits. The team broke up in 1914, and vaudeville performer Rae Samuels, who had performed in shows with Robinson, convinced him to meet with her manager (and husband), Marty Forkins. Under Forkins' tutelage, Robinson matured and began working as a solo act, increasing his earnings to an estimated $3,500 per week. Forkins accomplished this by inventing an alternate history for Robinson, promoting him as already being a solo act. This technique succeeded, making Robinson one of the first performers to break vaudeville's two colored rule, which forbade solo black acts.[6]:pp. 943944

When the U.S. entered World War I, the War Department set up a series of Liberty Theaters in the training camps. The Keith and Orpheum Circuits underwrote vaudeville acts at reduced fees,[9] but Robinson volunteered to perform gratis for thousands of troops, in both black and white units of the Expeditionary Forces, receiving a commendation from the War Department in 1918.[5]:p. 98

Throughout the early 1920s, Robinson continued his career on the road as a solo vaudeville act, touring throughout the country and most frequently visiting Chicago, where Marty Forkins, his manager, lived. From 19191923 he was fully booked on the Orpheum Circuit, and was signed full-time by the Keith in 1924 and 1925. In addition to being booked for 5052 weeks (an avid baseball fan, he took a week off for the World Series), Robinson did multiple shows per night, frequently on two different stages.[5]:p. 166

Tap Dance Style

As aforementioned, Stearns' chapter "Bill Robinson: Up on the Toes," Jazz Dance (1966), describes that Robinson introduced dancing "up on the toes" to tap dance. This was a new advent to King Rastus Brown's popular "flat-footed wizardry."[1]:187 Moving primarily from the waist down, Robins maintained impressive control of his body. Pete Nugent is said to have remarked, "Robinson was the absolute tops in control."[1]:187 That Robinson infrequently dropped his heels marked a significant change in popular tap technique. Due to his adroit ability to be both light on his feet and distinct in his percussive taps, Robinson was called the Father of Tapology.[10]

In 1918 at the Palace Theater in New York, Robinson performed the Stair Dance. Claims to the origin of the Stair Dance were highly disputed, however Robinson was widely accredited with the dance because his performances brought the dance into popularity.[10] The dance involved "a different rhythm for each step--each one reverberating with a different pitch--and the fact that he had a special set of portable steps enhanced his claim to originating the dance."[5]:100 The popular sensation of the Stair Dance led Robinson to try to secure a patent on the routine through the U.S. Patent Office in Washington D.C to no avail, however this did not infringe on Robinson's professional command of the Stair Dance. The entertainment community began to associate the Stair Dance exclusively will Robinson as the routine became a standard part of his performances in 1921. Haskins reports that dancer, Fred Stone sent Robinson a check for having performed the routine.[5]:100-101

Robinson's talents transcended far beyond his famous Stair Dance. The steps itself were not essential to Robinson's performances, rather Robinson would naturally shift into "a little skating step to stop-time; or a Scoot step, a cross-over tap" or plenty other tap steps involved in his particular movement quality. [1]:187 Robinson changed rhythmic meters and tap steps and syncopated breaks seamlessly. Often Robinson would talk to his audience, share anecdotes, and act as if he was surprised by the action of his feet. His amusing personality was essential to his performances and popularity. Robinson is said to have consistently performed in split-soled wooden shoes, handcrafted by a Chicago craftsman.[10]

Broadway

In 1928, a white impresario, Lew Leslie, produced Blackbirds of 1928 on Broadway, a black revue for white audiences starring Adelaide Hall and Bill Robinson along with Aida Ward, Tim Moore and other black stars. The show was a huge success on Broadway, where it ran for over one year to sell-out performances. On stage, Adelaide Hall and Robinson danced and sang a duet together, which captivated the audiences. From then on, Robinson's public role was that of a dapper, smiling, plaid-suited ambassador to the white world, maintaining a connection with the black show-business circles through his continuing patronage of the Hoofers Club, an entertainer's haven in Harlem. So successful was Adelaide Hall's collaboration with Bojangles, they even appeared together on stage at the prestigious Palace Theatre (Broadway)[11] before they were teamed up together again by Marty Forkins (Robinson's manager)[12] to star in another Broadway musical titled, "Brown Buddies",[13] that opened in 1930 at the Liberty Theatre, where it ran for four months before commencing a road tour of the States.[14]

In 1939, Robinson returned to the stage in The Hot Mikado, a jazz version of the Gilbert and Sullivan operetta. The show opened at the Broadhurst Theatre, with Robinson cast in the role of the Emperor. His rendition of My Object All Sublime stopped the show and produced eight encores. After Broadway, the show moved to the 1939 New York World's Fair, and was one of the greatest hits of the fair. August 25, 1939, was named Bill Robinson Day at the fair.[5]:p. 260

Robinson's next Broadway show, All in Fun (1940), was with an all-white cast. Despite having Imogene Coca, Pert Kelton, and other stars, the show received poor reviews at out-of-town tryouts in New Haven and Boston. When the white stars and co-producers, Phil Baker and Leonard Sillman, withdrew, Robinson became the star, the first time an African-American headlined an otherwise all-white production. Although the reviewers were enthusiastic about Robinson, they panned the show, and it failed to attract audiences. All in Fun closed after four performances.[5]:pp. 273275

Film career

After 1932, black stage revues waned in popularity, but Robinson remained in vogue with white audiences for more than a decade in some fourteen motion pictures produced by such companies as RKO, 20th Century Fox and Paramount Pictures. Most of them had musical settings, in which he played old-fashioned roles in nostalgic romances.

Early films

Robinson's film debut was in the RKO Pictures 1930 musical Dixiana. RKO was formed in part by a merger of the Keith and Orpheum theater circuits, with whom Robinson had performed as a headliner for many years. He was cast as a specialty performer in a standalone scene. This practice, customary at the time, permitted Southern theaters to remove scenes containing black performers from their showings of the film. Dixiana was followed by Robinson's first starring role, in Harlem Is Heaven (1932), which is sometimes cited as the first film with an all-black cast, even though all-black silent films preceded it and the cast of Harlem Is Heaven includes a white actor with a speaking part, as well as a few white extras. The movie was produced in New York and did not perform well financially, leading Robinson to focus on Hollywood-produced movies after that.[5]:p. 206

Shirley Temple

The idea for bringing a black dancer to Fox to star with Temple in The Little Colonel was actually first proposed by Fox head Winfield Sheehan after a discussion with D. W. Griffith. Sheehan set his sights on Robinson but, unsure of his ability as an actor, arranged for a contract that was void if Robinson failed the dramatic test. Robinson passed the test and was brought in to both star with Temple and to teach her tap dancing.[15] They quickly hit it off, as Temple recounted years later:

Robinson walked a step ahead of us, but when he noticed me hurrying to catch up, he shortened his stride to accommodate mine. I kept reaching up for his hand, but he hadn't looked down and seemed unaware. Fannie called his attention to what I was doing, so he stopped short, bent low over me, his eyes wide and rows of brilliant teeth showing in a wide smile. When he took my hand in his, it felt large and cool. For a few moments, we continued walking in silence. "Can I call you Uncle Billy?" I asked. "Why sure you can", he replied... "But then I get to call you darlin.'" It was a deal. From then on, whenever we walked together it was hand in hand, and I was always his "darlin.'"[15]

Robinson and Temple became the first interracial dance partners in Hollywood history. The scene was controversial for its time, and was cut out in the south along with all other scenes showing the two making physical contact. Temple and Robinson appeared in four films together: The Little Colonel, The Littlest Rebel, Rebecca of Sunnybrook Farm and Just Around the Corner.[citation needed]

Robinson and Temple became close friends as a result of his dance coaching and acting with her. Robinson carried pictures of Temple with him wherever he traveled, and Temple considered him a lifelong friend, saying in an interview "Bill Robinson treated me as an equal, which was very important to me. He didn't talk down to me, like to a little girl. And I liked people like that. And Bill Robinson was the best of all."[17]

Other films

On rare occasions, Robinson departed from the stereotypes of African-Americans imposed by Hollywood studios. In a small vignette in Hooray for Love (1935), he played a mayor of Harlem modeled after his own ceremonial honor; in One Mile from Heaven (1937), he played a romantic lead opposite African-American actress Fredi Washington after Hollywood had relaxed its taboo against such roles for blacks.[citation needed]

In 2001, Stormy Weather was selected for preservation in the United States National Film Registry by the Library of Congress as being "culturally, historically, or aesthetically significant."[19]

Radio and sound recordings

From 1936 until his death in 1949, Robinson made numerous radio and occasional television appearances. The distinctive sound of Robinson's tap dancing was frequently featured, but Robinson also sang, made sound effects, and told jokes and stories from his vaudeville acts.[5]:pp. 266270 He also addressed the audience directly, something very rare for a black radio performer in that era.[20]

Robinson also made several recordings, including one in which he demonstrated each of his tap steps and their corresponding sounds. It was also on the radio and in his recordings that Robinson introduced and popularized a word of his own invention, copasetic, which he had used for years in his vaudeville shows, and which was added to Webster's Dictionary in 1934.[21][22]

Personal life

Little is known of Robinson's first marriage to Lena Chase in 1907. They separated in 1916, and the marriage ended in 1922. His second wife was Fannie S. Clay whom he married shortly after his divorce from Chase. They divorced in 1943. His third marriage was in 1944 to Elaine Plaines in Columbus, Ohio, and they remained together until Robinson's death in 1949. There were no children from any of the marriages.

Political figures and celebrities appointed Robinson an honorary mayor of Harlem, a lifetime member of policemen's associations and fraternal orders, and a mascot of the New York Giants major league baseball team. Robinson reciprocated with open-handed generosity and frequently credited the white dancer James Barton for his contribution to his dancing style.

Death

The last theatrical project for Robinson was to have been Two Gentlemen from the South, with James Barton as the master and Robinson as his servant, in which the black and white roles reverse and eventually the two come together as equals, but the show did not open.[1]:p. 188

Robinson's final public appearance in 1949, a few weeks before his death, was as a surprise guest on a TV show, Ted Mack's The Original Amateur Hour, in which he emotionally embraced a competitor on the show who had tap-danced for the audience. A friend remarked, "he was handing over his crown, like him saying, 'this is my good-bye. '"[23]

Despite being the highest-paid black performer of the first half of the twentieth century, earning more than US$2 million during his lifetime, Robinson died penniless in 1949, at the age of 71 from heart failure. His funeral was arranged and paid for by longtime friend and television host Ed Sullivan. Robinson lay in repose at the 369th Infantry Regiment Armory in Harlem, where an estimated 32,000 people filed past his open casket to pay their last respects. The schools in Harlem were closed for a half-day so that children could attend or listen to the funeral, which was broadcast over the radio. Reverend Adam Clayton Powell, Sr. conducted the service at the Abyssinian Baptist Church, and New York Mayor William O'Dwyer gave the eulogy.[24][25] Robinson is buried in the Cemetery of the Evergreens, Brooklyn, New York.

Legacy

Robinson in 1942

Robinson was successful despite the obstacle of racism. A favorite Robinson anecdote is that he seated himself in a restaurant and a customer objected to his presence. When the manager suggested that it might be better if Robinson leave, he smiled and asked, "Have you got a ten-dollar bill?" Politely asking to borrow the manager's note for a moment, Robinson added six $10 bills from his own wallet and mixed them up, then extended the seven bills together, adding, "Here, let's see you pick out the colored one". The restaurant manager served Robinson without further delay.[21]

Despite earning and spending a fortune, his memories of surviving the streets as a child never left him, prompting many acts of generosity. In 1933, while in his hometown of Richmond, he saw two children caught between the heat of traffic to retrieve their ball. There was no stoplight at the intersection: Robinson went to the city and provided the money to have one installed. In 1973, a statue of "Bojangles", sculpted by Jack Witt, at the intersection of Adams and West Leigh Streets was established in a small park at the intersection.

Robinson co-founded the New York Black Yankees baseball team in Harlem in 1936 with financier James "Soldier Boy" Semler. The team was a successful member of the Negro National League until it disbanded in 1948, after Major League Baseball was desegregated.

In 1989, a joint U.S. Senate/House resolution declared "National Tap Dance Day" to be May 25, the anniversary of Bill Robinson's birth.[3][4]

Robinson was inducted into the National Museum of Dance's Mr. & Mrs. Cornelius Vanderbilt Whitney Hall of Fame in 1987.

The origin of the nickname "Mr. Bojangles"

Tales about the origin of Robinson's nickname even varied across the color line, a consequence of differing opinions of him by blacks and whites. To whites, for example, his nickname "Bojangles" meant happy-go-lucky, while the black variety artist Tom Fletcher claimed it was slang for "squabbler."[28] Robinson himself said he got the nickname as a child in Richmond; it is the most commonly accepted version.[5]: p. 37

World record for running backward

One of Robinson's methods for generating publicity in cities where he wasnt the headliner was to engage in "freak sprinting" races, such as running backward. In 1922, Robinson set the world record for running backward (100 yards in 13.5 seconds).[29] The record stood until 1977, when Paul Wilson ran the distance in 13.3 seconds. [30] Although Robinson's speed running backwards is undisputed, the circumstances in which this feat was accepted as a world record are unclear, and were likely the result of a staged publicity event rather than a sanctioned athletic contest.

The song "Mr. Bojangles"

Jerry Jeff Walker's 1968 folk song "Mr. Bojangles" indirectly makes reference to Robinson. According to Walker, it was inspired by Walker's encounter with a white street performer in the New Orleans first precinct jail, a street performer who called himself "Bo Jangles", presumably taking his pseudonym from Robinson.[31] In the song, the street performer is a heavy drinker and has a dog that died. By Robinson's own account and those of his friends, he neither smoked nor drank (although he was a frequent and avid gambler),[8]:p. 121 and he never had a dog.

Controversies

Uncle Tom roles

Robinson came under heavy criticism for playing stereotyped roles, and took offense at such claims. Once, after being named as an "Uncle Tom" in the New York newspaper The Age, Robinson went to its office in Harlem, pistol in hand, demanding to see the editor. In his eulogy at Robinson's funeral, Rev. Adam Clayton Powell argued against the claim that Robinson was an Uncle Tom figure, focusing on Robinson's ability as an entertainer and a person to transcend color lines.[25]

In 1973, the film historian Donald Bogle, in his history of African Americans in American film, refers to Robinson's role in The Littlest Rebel and other Shirley Temple movies as the "quintessential Uncle Tom."[32] Other critics noted that such criticism fails to account for the genuine affection and chemistry between Robinson and Temple that came through on the screen, and that the role represented a breakthrough for Hollywood stereotypes in that it was the first time a black man was made the guardian of a white life. Bogle later modulated his criticism by noting that the reliable, articulate Uncle Billy character in The Littlest Rebel was a cut above the characters portrayed by Lincoln "Stepin Fetchit" Perry.[5]:pp. 229230

Haskins explains that critics calling Robinson an "Uncle Tom" often disregarded the discriminatory limitations Robinson endured and combated throughout his career. In addition to the impact of Jim Crow policies and the Depression, Haskins writes, "That Bill traveled, at least professionally, in increasingly white circles was not so much a matter of choice as one of reality."[5]:204 Having overcome numerous policies inhibiting his success to reach an unmatched level of stardom, Robinson had limited performance venue opportunities for a performer of his caliber.[5]:204-205

In 1933, Robinson was named an honorary "Mayor of Harlem" for his philanthropic contributions to his community and for his renown success. He took this role seriously performing over three thousand benefits in the course of his career, aiding hundreds of unorganized charities and individuals.[5]:214-215

Trial and imprisonment

On March 21, 1908, as a result of a dispute with a tailor over a suit, Robinson was arrested in New York City for armed robbery. On September 30, he was convicted and sentenced to 1115 years hard labor at Sing Sing prison. Robinson had failed to take the charges and trial seriously and paid little attention to mounting a defense. After his conviction, Robinson's partner, George Cooper, organized his most influential friends to vouch for him, and hired a new attorney who produced evidence that Robinson had been falsely accused. Though he was exonerated at his second trial and his accusers indicted for perjury, the trial and time spent in the Tombs (Manhattan's prison complex) affected Robinson deeply. After he was released, he made a point of registering his pistol at the local police station of each town where he performed. Robinson's second wife, Fanny, also sent a letter of introduction with complimentary tickets and other gifts to the local police chief's wife in each town ahead of Robinson's engagements.[5]:p. 164

Café Metropole and Jeni Le Gon

 

In 1937, Robinson caused a stir in the Harlem community by choosing a white dancer, Geneva Sawyer, as his dance partner over Jeni Le Gon in the Twentieth Century Fox film Café Metropole (1937).[36] Le Gon had danced with him in Hooray for Love (1935) and had received favorable reviews. Sawyer had been Shirley Temple's dance coach during the time Temple and Robinson made movies together, and Sawyer had taken tap lessons from Robinson while he was teaching Temple and choreographing her routines. Robinson suggested to the producers that Sawyer could be cast as his partner if she wore blackface.[8]:pp. 125126 Le Gon's career suffered as a result, and she never worked with Robinson again. Although the scene was shot with Sawyer in blackface, the studio became convinced that a mixed-race adult couple dancing together would be too controversial: both scenes with Robinson were cut from the final version of the movie and the deleted scenes were only released in 2008 as part of a Fox DVD boxed set of Tyrone Power movies.[37]