CATDICT! ;-)

 

PUSI MI OG JEG ER AVHENGIGE AV HVERANDRE! ;-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

sick cat meme Lovely Sick cat Jokes

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SETT MEG FRI!

"Sett psykiatriens pasienter fri!". Her er en kronikk jeg hadde på trykk i ukeavisen "NY TID" i 2006. DESVERRE STADIG LIKE AKTUELT! Kronikken er revidert 30.01.2019.

Amnesti for pasientene

Psykiatriens nye åpenhet inkluderer ikke dens mørke samtidshistorie.

Ny Tid

[psykiatri] Jeg skulle egentlig ønske at det var unødvendig å skrive denne kronikken. Men vil man ha større åpenhet i psykiatrien, må dette også gjelde de negative sidene ved behandlingssystemet. Bare da kan man håpe på positive endringer: Hvor mange sliter ikke med traumer og angst som følge av inhuman og uetisk «behandling»? Og hvorfor reagerer psykiatriens maktelite slik den gjør på kritikk og tap av makt i en mer pasientvennlig psykiatri? Hvorfor går profesjonsinteresser og kollegialt kameraderi på bekostning av pasientene?

Så langt har pasientene vært avmektige i møte med psykiatriens makt(mis)bruk. Flere av oss har opplevd å bli «fengslet» eller innesperret uten lov og dom, frarøvet muligheten til bistand fra advokat og nektet kontakt med Kontrollkommisjonen, som er ment å være en klageinstans som skal bedre pasientenes rettssikkerhet.

I tillegg kan det synes som om kontrollkommisjonene ikke fungerer uavhengig, men er satt sammen på en måte som gjør at de stadig løper fagfolkenes og institusjonenes ærend. Man har ofte hørt mer på

behandlingspersonalets versjon av saken enn på de pasientene man skulle hjelpe.

Autoritært. Når et voksent, intellektuelt menneske med bred erfaringsbakgrunn taper sin funksjonsevne, blir underlagt og prisgitt vurderinger fra mindre ressursrike fagfolk. Når disse fagfolkene, med smal erfaringsbakgrunn, i tillegg kan ha trangsynte holdninger, for eksempel på religiøst grunnlag, og selv mangler intellektuell kapasitet til å gjøre etiske vurderinger. Når de mangler innsikt i humanistiske og demokratiske verdier som ivaretar enkeltmennesket og dets autonomi. Når de ikke evner å se sin egen rolle i et historisk perspektiv, men ser pasientene som «annerledes» mennesker enn seg selv, med andre behov og rettigheter enn vanlige mennesker. Da ser vi spor av et tankesystem som hører hjemme i autoritære regimer.

Jeg har et eksempel fra virkeligheten: En intelligent pasient med akademisk utdannelse med store barndomstraumer, som ikke var til fare for andre enn seg selv på noen måte som ble holdt innesperret på lukket avdeling uten autonomi, privatliv/alenetid, utgang- (heller ikke med følge) og sov i belteseng hver natt i 9 år!

Hun ble nektet å studere fordi de mente hun var for gal, men da hun klarte kjempe seg til universitetet bestod hun eksamen med laud, etter at en utenlandsk psykiater frigjorde henne fra fengselet hun hadde måtte leve, - i mens hun så psykotiske og suicidale komme og gå. Hun måtte forholde seg til og vrenge sjela til allslags varierende ansatte, studenter og ekstravakter dag og natt helt inn i intimsfæren.

Seksualitet? Glem det! Personalet mente de gjorde det riktige for å berge pasientens liv. Men i realiteten ble pasientens livskvalitet forverret i så stor grad at det minsket utsiktene til bedring. Etter at det kom inn nye krefter ble pasienten altså til sist omsider utskrevet til omsorgsbolig der hun har noen grad av frihet, men hun hun er sterkt traumatisert og har fortsatt et suicidalt mønster, og har ikke mottatt noen form for kompensasjon og oppreisning for de årene hun har blitt fratatt. Det kan også reises spørsmål om hun utviklet Stockholmsyndrom ifht personellet hun var prisgitt så lenge

ILLUSTRASJON: I PSYKIATRIEN BRUKES REIMER/FASTBINDING OG ISOLAT, OG DE TVANGSINNLAGTE ER GJERNE UTEN MULIGHETER TIL Å KONTAKTE NOEN PÅ UTSIDEN, MED BREV, TELEFON OG FORSØKSFORBUD/REGULERING UTEN AT DE HAR GJORT NOE GALT, ER FARLIGE ELLER KRIMINELLE. DET KAN OGSÅ REISES SPØRSMÅL OM SAMTYKKEEVNE NÅR DET GJELDER BRUK AV ELEKRTOSJOKK, SOM KAN GI VESENTLIG, OGSÅ VARIG HUKOMMELSESTAP. NÅR VI IKKE BEHANDLER DYR OG KRIMINELLE SOM ABB SÅNN I VÅRT SAMFUNN, BØR MAN IKKE KUNNE GJØRE DET MED SYKE MENNESKER HELLER! FARLIGE KRIMINELLE HAR BEDRE VERN MOT TORTUR ENN PSYKIATRISKE PASIENTER.

MOSCOW, RUSSIA - APRIL 15: Russian scientists prepare monkey during testing at the Medical and Biological Problems Laboratory on April 15, 2003 in outside Moscow, Russia. Russian scientists at the country's top space medicine centre use animals to test the health effects of life in space. (Photo by Dmitry Korotayev/Epsilon/Getty Images)

Her er et annet grelt eksempel: En pasient blir oppfattet som paranoid psykotisk fordi han er redd for mafiaen. Det viser seg imidlertid at pasienten har tipset politiet i en narkotikasak, det er gjort beslag, og mannen er redd for represalier fra organiserte kriminelle miljøer. I personalets øyne var «mafia» så fremmed at de anså pasienten for å være psykotisk. Han ble utskrevet et par dager senere.

I tillegg til frihetsberøvelse kommer bruken av isolat og fastspenning i belteseng i psykiatrien. Bruk av isolat blir i retts- og krigshistorien beskrevet som tortur. Men hvem tør å klage? Hvem tør å ta opp kampen mot et maktapparat som for den «devaluerte pasienten» er ekstremt mektig, og som selv ikke innrømmer, men gjemmer overgrepene bak fine ord om «faglighet»?

Er det noen som har fått pasientskadeerstatning? Som regel virker det som om det er selve påstandene om overgrep som sykeliggjøres og ikke systemet.

Som en straff. Hva gjør det med et menneske som i fredstid, uten å ha gjort noe galt eller kriminelt, blir hentet av politi i sitt eget hjem én dag etter hun skulle vært tilbake fra permisjon, etter å ha ringt og gitt beskjed om at hun kommer to dager for sent og da skal snakke med legen? Hvordan påvirker dette et menneske som ikke utgjør noen vesentlig trussel for andres eller eget liv og helse, der det heller ikke er noen fare for at utsikter til bedring forspilles i vesentlig grad, og som ikke er psykotisk, det vil si juridisk hjemlet for tvang?

Det var dette som skjedde med meg. Og det opplevdes som en maktdemonstrasjon og en straff for ikke å adlyde. Det var ikke bygget på en faglig vurdering om pasientens, i dette tilfellet mitt, beste. Politiet kan altså bli brukt mot oss, på bakgrunn av en vilkårlig (feil)vurdering fra en sykepleier. Og ingen reagerer.

To dager senere skrev legen meg dessuten ut fra institusjonen, hvor jeg var innlagt på grunnlag av en tvangsparagraf for psykisk ettervern, med eget samtykke. Jeg fikk heller ikke svar på brevet jeg senere sendte til Kontrollkommisjonen.

I dag er jeg medlem av Fontenehuset i Stavanger, og har i stor grad vendt tilbake til samfunnet. I den grad Fontenebevegelsen slår rot i Norge som en brukerstyrt pasientorganisasjon med gode samarbeidspartnere og politisk støtte, kan den være med på å trygge pasientene og fungere som en «vaktbikkje» overfor et dårlig behandlingsapparat og diskriminering. Fontenehuset i Stavanger er et brukerstyrt klubbhus og en del av et verdensomspennende nettverk som startet opp som en grasrotbevegelse i New York på begynnelsen av 1950-tallet. Det arbeider etter en alternativ rehabiliteringsmodell for mennesker med psykiske lidelser. Her har jeg funnet mitt asyl.

Vi trenger endring. De som har begått psykiatriens ugjerninger blir neppe straffet, men jeg håper å kunne avskaffe de holdningene i behandlingssystemet som degraderer, kriminaliserer og undertrykker de psykisk syke. Jeg ser også betydningen av å opprette et uavhengig etisk kontrollorgan som også jobber politisk for å sikre og trygge psykiatriske pasienters rettssikkerhet og økonomiske og sosiale rettigheter. Organet bør i første rekke samarbeide med pasientene og være lydhøre overfor denne gruppens behov. Nødvendigheten av å styrke den enkeltes privatøkonomi er for eksempel skrikende, og følges ikke opp av de profesjonelle, som isteden kjemper for egne lønnsvilkår og pensjoner. Man blir ikke friskere av å ha dårlig økonomi, og det er for stort gap mellom den trygdete pasientens og de ansattes økonomi.

Når vi blir syke vil vi ha smertelindring og medisiner. Man vil gjerne bli møtt på en vennlig, serviceminded måte, ikke med krenkelser, surhet og av folk og systemer som øver vold mot vår selvfølelse og vårt menneskeverd. Jeg ønsker en psykiatri som sloss for oss, ikke en som sloss mot oss. Det er flaut å måtte kjempe for elementære menneskerettigheter i dagens Norge, et Norge som tilsynelatende later som om problemet ikke finnes.

Kronikken er skrevet av Anita Bårdsen, Tidligere pasient ved Rogaland psykiatriske sykehus, som nå ligger under Stavanger Universitetssykehus (SUS), og bærer navnet Psykiatrisk Divisjon.

MÅ EVALUERE OG KVALITETSIKRE PSYKIATRIEN!

HER ER ET NETTINTERVJU SOM BLE GJORT MED MEG AV JOURNALIST BJØRN KVAAL, ETTER AT JEG HADDE UTTALT MEG I EN ÅPEN POLITISK HØRING OM RUS OG PSYKIATRI (FELTENE VAR SLÅTT SAMMEN, JEG HAR ALDRI VÆRT RUSMISBRUKER BARE SÅNN AT DET ER SAGT). INNLEGGET LIGGER FORTSATT UTE PÅ NETTET I ULIKE PSYKIATRIFORA OG HAR SKAPT SERIØS DEBATT. INNLEDNINGEN MIN ER LITT LANG SÅ DU MÅ GJERNE RULLE RETT NED TIL SELVE INTERVJUET UNDER BILDET AV MEG! (OG GJERNE TILBAKE TIL INNLEDNINGEN, DERSOM DU LURER PÅ BAKGRUNNEN FOR MINE UTTALELSER).

DEN PERSONLIGE BAKGRUNNEN FOR MINE GENERALISERTE YTRINGER I DEN AKTUELLE HØRINGEN:

- BAKGRUNNEN FOR MINE UTTALELSER ER VELDIG KORT OG ENKELT FORTALT, ( SELV OM DET ER KOMPLISERT), SVÆRT NEGATIVE ERFARINGER MED EN PSYKOLOG I STAVANGER, DER JEG FORELSKET MEG, OG BLE VESENTLIG DÅRLIGERE, DER JEG BLE SITTENDE FAST I RELASJONEN,- PÅ BEKOSTNING AV EGET LIV OG HELSE "UNDER DEKKE AV TERAPI".

JEG SOM ALDRI HADDE VÆRT SUCIDAL VAR NÆR VED Å LYKKES I Å TA MITT LIV ETTER TO ÅR POLIKLINISK- PGA MÅTEN HAN BEHANDLET MEG PÅ. JEG HAR ALDRI  VÆRT AKTIV SUICIDAL VERKEN FØR HAM ELLER ETTER JEG AVBRØT- ETTER DE 16 VONDESTE ÅRENE AV MITT LIV. DIREKTE PGA HANS SVIKT OG ETISKE OVERTRAMP VAR JEG KRONISK SUICIDAL DE ÅRENE JEG BLE HOS HAM I "PASIENTROLLEN" (PGA KJÆRLIGHET), FØR DET LYKTES MEG Å BRYTE MOT HANS VILJE.

DA JEG BA OM HENVISNING TIL PSYKOLOG SLET JEG MED ANGST OG DEPRESJON SOM FØLGE AV EN VANSKELIG OPPVEKST MED OMSORGSSVIKT, MOBBING OG GJENTATTE SEKSUELLE OVERGREP FRA 3-15 ÅRS ALDEREN. JEG HADDE OGSÅ VELDIG DÅRLIG SELVBILDE OG SNEV AV SPISEFORSTYRRELSE, MEN HADDE ALDRI VÆRT SÅ SYK AT JEG TRENGTE INNLEGGES PÅ PSYKIATRISK SYKEHUS. JEG BLE IMIDLERTID VESENTLIG DÅRLIGERE UNDER "BEHANDLINGEN".

SÅ JEG FIKK MIN FØRSTE INNLEGGELSE OG GJORDE MITT LIVS FØRSTE ALVORLIGE SELVMORDSFORSØK ETTER TO ÅRS POLIKLINISKE SAMTALER MED HAM.- HVOR JEG NESTEN LYKTES, OG VAR DERFRA KRONISK SUICIDAL SÅ LENGE KONTAKTEN MED HAM VARTE. FORELSKELSEN SOM VAR DET SOM BANDT MEG TIL PSYKOLOGEN, OG DET HAN MANIPULERTE MEG ETTER, GIKK STERKT PÅ BEKOSTNIG AV MITT LIV OG MIN PSYKISKE HELSE. DET VAR IKKE AKKURAT "EN TERAPAUTISK ALIANSE"! DET VAR TVERT IMOT PSYKOLOGEN OG HANS BEHOV OG BEHAG SOM SATT I FØRERSETET. HAN SOM VAR I SENTRUM!

JEG BLE SITTENDE FAST I EN DESTRUKTIV KJÆRLIGHETSBINDING, UTEN AT NOEN RUNDT FIKK MED SEG , AT DET VAR HAN OG RELASJONSBINDINGEN TIL HAM, SOM VAR EPISENTERET FOR MITT LIVS STØRSTE KATASTROFE, - OG EN SVÆRT VESENTLIG ÅRSAK TIL DE MANGE SELVMORDSFORSØKENE- MED PÅFØLGENDE INNLEGGELSER (SOM ALTSÅ ALDRI HADDE VÆRT EN DEL AV MIN PROBLEMATIKK FØR HAM, OG SOM STRAKS OPPHØRTE SÅ SNART JEG MOT HANS INTENSJON KLARTE KOMME MEG VEKK FRA HAM ETTER DE 16 VONDESTE ÅRENE I MITT LIV).

JEG VAR HJELPELØS OG KLARTE IKKE BRYTE TIL MITT EGET BESTE, MENS HAN UTNYTTET SIN POSISJON OG TOK TOTAL DOMINANS OG STYRING OVER MEG OG MITT LIV, OG NØT SELV GODT AV MIN OPPOPFRENDE, GENERØSE KJÆRLIGHET OG UNDERKASTELSE.MENS JEG LED FRA ENDE TIL ANNEN OG GIKK FOR LUT OG KALDT VANN LOT HAN SEG OVERØSE AV GAVER OG OPPVARTE MED GODE MIDDAGER I SIN FORELSKEDE PASIENTS PRIVATE HJEM. HAN BEHANDLET MEG OMTRENT SOM EN BDSM-MASTER BEHANDLER SIN "SLAVE"! DET JEG SITTER IGJEN MED SOM "BEHANDLINGSRESULTAT" ER ALVORLIG PTSD.

OPPFORDRING TIL POLITIKERE OG HELSEMYNDIGHETER:

NÅ ER DET PÅ TIDE MAN BEGYNNER Å FØRE EKSTERN KONTROLL MED PSYKIATRIEN, OG AT POLITIKERNE SLUTTER Å PØSE UT ØREMERKEDE PSYKIATRIMIDLER SOM GÅR TIL LØNNSMIDLER TIL SÅNNE SOM HAM, UTEN Å KOMME PASIENTENE TIL GODE. SOM DENNE PSYKOLOGEN SA EN AV DE GANGENE JEG OPPVARTET HAM MED EN BEDRE MIDDAG PÅ MIN TRYGDEØKONOMI: HAN KUNNE IKKE SITTE SÅ LENGE, FOR HAN SKULLE UT Å HENTE EN NY MERCEDES. OG HAN VAR IKKE PRIVATPRAKTISERENDE, MEN JOBBET PÅ STATENS REGNING VED PSYK.DIV- SUS, MENS REGNESTYKKET BLE FØRT PÅ MEG!

DET ER UANSVARLIG AV HELSEMYNDIGHETENE NÅR MAN IKKE SIKRER KVALITETEN, OG INNHOLDET I PSYKIATRITJENESTEN, SLIK AT DEN FAKTISK ER TIL HJELP OG NYTTE FOR PASIENTENE.

DENNE PASIENTGRUPPEN DISKRIMINERES STERKT I NORSK HELSEVESEN. DET ER GROVE SVIKT I PSYKIATRIEN OG DET SOM ALT ER AVDEKKET OG HAR KOMMET UT I MEDIA ER BARE TOPPEN AV ET ISFJELL. BENT HØYE (H) ER DEN ENESTE POLITIKEREN, MEG BEKJENT SOM HAR TATT TAK I DET, OG NOE MÅ GJØRES!

ANNEN HVER DAG TAR EN PASIENT SITT EGET LIV I PSYKIATRIEN, OG SVÆRT MANGE AV DE ETTERHVER MANGE UNGE UFØRE ER BEHANDLET TIL UFØRETRYGD AV PSYKIATRIEN. DET MEDFØRER STORE KOSTNADER FOR SAMFUNNET, I TILLEGG TIL DE MENNESKELIGE OMKOSTNINGENE, MED REDUSERT LIVSKVALITET OG DÅRLIG ØKONOMI.

OM PSYKIATRIEN FUNGERTE HADDE PASIENTENE HELLER BLITT FRISKMELDT OG RASKT VÆRT TILBAKE I SKOLE/ARBEID. NÅR PSYKIATRI KOSTER SAMFUNNET SÅ STORE BELØP, ER DET PÅ TIDE Å TA EN GRUNDIG OPPRENSKNING, DET ER NØDVENDIG Å TA FAGFELTET UNDER KONTROLL OG EVALUERING, OG AT POLITIKERNE BEGYNNER Å LEGGE NOEN FØRINGER PÅ SPESIALISTFELTET OG STILLE KRAV TIL (KOSTNADS-) EFFEKTIV, FULLGOD, BEHANDLING, SÅ PASIENTENE SIKRES ET FORSVARLIG OG ETISK BEHANDLINGSTILBUD DE FAKTISK BLIR BEDRE AV!

SLIK DET ER NÅ ER DET Å SØKE HENVISNING TIL PSYKOLOG OMTRENT SOM Å SPILLE I LOTTO. FLAKS OG UFLAKS AVGJØR OM DU FÅR HJELP ELLER DET MOTSATTE, OG PASIENTEN STÅR SVAKT OG UBESKYTTET MOT DÅRLIGE, PATOLOGISKE ELLER FAGLIG UDYKTIGE MENNESKER SOM FYLLER ROLLEN SOM PSYKOLOGER/ PSYKIATERE.

(SIDEN PSYKOPATI, NARCISSISTISK PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE* OG OGSÅ SADISME IKKE PÅVIRKER INTELLEKTET OG VEDKOMMENDE MED SLIK PATOLOGI SJELDEN LIDER UNDER DET SELV, OG ER FLINKE TIL Å SKJULE SEG OG MANIPULERE, HAR MAN INGEN GARANTI FOR AT DE IKKE OGSÅ KAN SKJULE SEG SOM "OMSORGSGIVERE OG TERAPAUTER I PSYKIATRIEN HVOR PASIENTENE STÅR SÆRLIG UBESKYTTET OG NYTER LAV TROVERDIGHET!)

DET ER, SELV OM SELVTILLITEN KAN VÆRE PÅ TOPP VED MAKTEN I ROLLEN, HELLER INGEN GRUNN TIL Å STOLE BLINDT PÅ ENHVER GAMMEL PSYKOLOGS "FAGLIGE VURDERINGSEVNE". PÅ DEN TIDEN PSYKOLOGEN JEG BRENTE MEG PÅ TOK SIN UTDANNING VAR PSYKOLOGI ET AV TO ÅPNE STUDIER, DER OGSÅ DE SOM HADDE FOR DÅRLIGE KARAKTERER FOR ANDRE PROFESJONSSTUDIER HADDE SJANSEN TIL Å KOMME INN. DEN AKTUELLE GENERASJONEN ER I MIDLERTID NÅ I FERD MED Å BEVEGE SEG OVER I PENSJONISTENES REKKER. MEN AT NOEN ER PSYKOLOG ER I ALLE FALL IKKE SYNONYMT MED AT MAN ER EN GOD PSYKOLOG, OG MYE HANDLER OGSÅ OM MENNESKET SOM FYLLER ROLLEN. - DE FINNES DET ALLSLAGS AV.

PSYKOLOGENE OG PSYKIATERNE FÅR LØNNEN SIN OG BEHOLDER STILLING OG STATUS UANSETT FAGLIG SVIKT, REGELBRUDD OG ETISKE OVERTRAMP, SOM OM DE HADDE DIPLOMATIMMUNITET.  DET FØRES INGEN KONTROLL OG I PSYKIATRIEN RAGER DE SOM GUDER MED ENORM MAKT OVER PASIENTENES LIV, MENS PASIENTENE STÅR SÆRLIG SVAKT OG UTEN REELT RETTSVERN MOT "ONDE" AUTORITETER OG MAKTMENNESKER, SOM VIL MISBRUKE SITT FAG MOT OG PÅ BEKOSTNING AV PASIENTENE.

VI KAN IKKE HA DET SÅNN, AT DET I MANGE TILFELLER STRENGT TATT ER LIVS- OG HELSEFARLIG Å VÆRE PASIENT I PSYKIATRIEN!

Å gå i psykoterapi i flere år, kan være en form for svikt fra helsevesenet. Hvilken pasient eller fylkeslege ville ha akseptert en slik ordning innenfor somatikken? spør uføretrygdede Anita Bårdsen.

 

En kirurg som gjør dårlig håndverk, blir til slutt fjernet. En samtaleterapeut som ikke oppnår noen resultater, kan holde på i årevis. Det må stilles større krav til behandlingsresultater i psykiatrien, mener Anita Bårdsen i Stavanger.

Hun er én av mange som har brukt muligheten til å kommentere rus- og psykiatrikapittelet i «Fremtidens helsetjeneste - trygghet for alle». Forslagene her skal ende opp i en Stortingsmelding i 2011.

Vil stille krav

42-åringen er utdannet agronom, men har vært uføretrygdet de siste årene. Hun gikk i samtaleterapi i 16 år og ble flere ganger lagt inn på sykehus på grunn av selvmordsforsøk.

Nå er det fem år siden hun avsluttet terapien. Anita har et stående tilbud opp hjelp fra fastlege og ambulerende team i Stavanger, noe hun har benyttet kun to ganger de siste fem årene.

Det var støtte fra gode venner og mine egne krefter som fikk meg videre i livet, og som ga meg en god plattform å stå på, sier Bårdsen.

 

Må være evidensbasert

Hun mener år etter år med terapi, både for hennes del og andre som hun kjenner, er et behandlingstilbud som inneholder lite hjelp for pasienten og er en form for svikt fra helsevesenet.

Hvilken pasient eller fylkeslege ville ha akseptert en slik ordning innenfor somatikken? spør Bårdsen.

Hun krever at terapiformer og psykoterapi som bygger på filosofi og ikke evidensbaserte teorier, skrinlegges.

Bårdsen vil også at behandlingsresultatene bør evalueres sammen med pasienten og et frittstående team, for eksempel hvert halvår, for å se om det er noen progresjon.

 

Går for ett-to år

Bårdsen har tro på nye behandlingsopplegg som kan hjelpe når pasienten har de rette forutsetningene. Hun tenker da særlig på eksponeringsterapi og kognitiv adferdsterapi.

Slike målrettede former for korttidsterapi på ett til to år bør prioriteres framfor for eksempel psykoanalytisk orientert terapi, som krever mye mer tid. Psykoanalytisk orientert terapi innebærer mer arbeid og større risiko for pasienten, og har ikke et garantert positivt resultat, mener Bårdsen.

Hennes erfaring er at mange ansatte i helsevesenet mangler faglig oppdatering. Det generelle inntrykket er at unge medarbeidere er mer oppdatert enn eldre ansatte.

 

Tenker ikke nytt

En utfordring er at de eldre som skal undervise yngre medarbeidere, i en del tilfeller formidler gårsdagens tankegods, hevder Bårdsen.

Det finnes inngrodde holdninger også i helsevesenet, om at mennesker med psykiatriske lidelser har mindre forstand enn andre mennesker.

Det fører til at vi ikke alltid blir tatt på alvor, og at ansatte slipper unna med mindre evaluering, mener Bårdsen.

Les Anita Bårdsen innlegg

 

Sist oppdatert

 

Litt JAZZ!

Det Funker for meg! "Redemption songs"!

 

 
 
 
 
Derfra er det en kort vei te bluesen, og enda lenger bakover te negro spirituals, slavery og det hele. Komt Masse bra musikk ut av det, for ekte hardt røynte liv føder både gode tekster og pasjonert musikk!
 
 
 
 
 
Back to the roots!
 
 
 


 
 
 
 
 
 


 
 
 
 


 
 
 


 
 
 
 
 


 


 


 

Er du GAL eller???

Psykose- galskap, hva er det? Psykiske lidelser er noe som nå er kommet veldig på dagsordenen, det er i større grad allminneliggjort som noe man våger å snakke om. Likevel er særlig kunnskapen om psykoselidelser ganske lav og de fleste forbinder det først og fremst med sinnslidelser som schizofreni (som ikke er en men en variabel lidelse med flere undertyper og alvorlighetsgrader) og det man før bare kalte "manisk depressiv lidelse", som nå kalles bipolar lidelse (affektiv lidelse type 1) i sekkeposten affektive lidelser, hvor det også finnes flere undertyper, noen med andre uten manisk psykose (bipolar type 2 og unipolare affektive lidelser). Mennesker med affektive lidelser har forøvrig forsterkede følelser som gjør sterke følelser/inntrykk enda mer intense, og trenger som regel en utløsende årsak for å fremprovosere psykose. Man kan også bli psykotisk om en depresjon av ulike årsaker (som ubearbeidet sorg) går dypt nok...

 

Men man trenger ikke ha en slik medfødt genetisk disposisjon/sårbarhet for å utvikle psykose! Blir belastningene/traumene store nok kan også helt normale friske, sunne mennesker uten genetisk predisposisjon bryte sammen i psykose. Isolasjon/sansedeprivasjon er eksempler på en særlig fryktet form for tortur brukt i fengsler, som kan drive helt friske, psykisk sterke mennesker fra forstanden i løpet av kort tid, (så det er virkelig vanvittig betenkelig at man i norsk psykiatri i noen grad bruker slik i den hensikt å "behandle" psykotiske- for det virker i realiteten stikk i strid med sin hensikt og oppleves av mange pasienter som regelrett psykisk tortur)! Også rusmidler kan føre til psykose.

 

 

Også langvarig søvnløshet/søvndeprivasjon kan også føre en inn i psykosetilstander med hypersensitivitet og hallusinasjoner. Det er også en myte at mennesker som for de fleste i en kortere avgrenset periode, for andre med alvorlig scizofreni/ og visse typer organisk skade som påvirker hjernen mer kronisk, har psykotiske symptomer er bare "helt gale"- en eneste stor psykose! Mennesker med psykoselidelser/i psykose er like lite som en hjertepasient er et eneste sykt hjerte en eneste psykoselidelse/kun gale.

 

Personligheten/den friske delen av mennesket finnes fortsatt, og den som har psykotiske symptomer kan gå litt ut og inn av psykosen, og være fullstendig tilstede orientert om tid og sted og hvem som er hvem og på tross av psykotiske symptomer også tenke klart og ha rasjonell vurderingsevne og sykdomsinnsikt i bånn selv i psykotisk tilstand avhengig av kunnskap og intellektuelt ressursnivå, selv om særlig mennesker med førstegangspsykose sjelden forstår at de er blitt psykotiske, og disse kan også ha særlig sterk angst som følge av den endrede bevissthetstilstanden med alt som følger med.

 

Første gang man møter et menneske i psykose kan det også oppleves skremmende, selv om psykotiske mennesker bare unntaksvis er farlige. De er derimot ofte veldig redde selv, med en intens psykotisk angst som ofte står skrevet i øynene på dem.

 

Psykoser kan opptre både mer typisk iht sinnslidelsesdiagnose, og andre ganger mer utypisk, der psykosen/de psykotiske vrangforestillingene i noen tilfeller gjelder et avgrenset område. Det kan også dreie seg om blandingstilstander der psykiatrien ofte er lite flinke til å skille det ene fra det andre og stille differensialdiagnoser særlig der pasienten har kjent affektiv lidelse. Traumesammebrudd/reaktive og dissosiative tilstander som ikke er så vanlige og også lsd-psykose kan ved symptomlihet forveksles med scizofreni dersom man ikke kjenner pasientens livshistorie/foranledningen for psykosesammenbrudd.

 

Ved affektive lidelser, også de typene som i seg selv ikke innebærer psykoseproblematikk vil sterke følelser/påkjenninger/traumer også aktivere og forsterke den affektive tilstanden. Psykose er med andre ord ikke bare En ting.

 

Med mindre man lider av schizofreni, der psykosen har sin årsak i en anomali i hjernen og sånn sett er uforutsigbar uten å følge noe mønster eller logiske linjer, vil psykosens innhold være mulig å tolke i lys av pasientens historikk, der psykoseinnholdet selv om det fremtrer sammenblandet, noen ganger på en bizarr måte faktisk har rot i det den syke har opplevd, sett, hørt, lest, og således ikke er en nykonstruksjon skapt i pasientens bevissthet, bare en sammenblanding, fordreining, kaotisk mix av minner, tanker, bilder og ideer som også finnes i vedkommendes (under-) bevissthet når vedkommende er frisk.

 

Man kan således tolke og oversette psykoseinnholdet til det forståelige når man kjenner den sykes historikke og foranledningen for psykosesammenbruddet, som altså ikke alltid kommer "innenfra", men på grunn av påtrykk av store/ekstreme påkjenninger/belastninger- noen ganger over mange år med traume på traume der det ville vært et spørsmål om tid før et hvilket som helst menneske hadde brutt sammen!

 

 

 

PSYKOSE VED SCHIZOFRENI/ORGANISKE SKADER/DEMENS:

- Ved schizofreni (som moderne hjerneforskning har avdekket skyldes anomalier i hjernen som dog kan ha flere årsaker) og visse typer organisk skade/demens ligger årsaken til psykosen/hallusinasjoner/forvirringstilstander i hjernen. Scizofreni kan den syke ikke bli frisk av i den forstand at hjernen har en anomali, men visse typer schizofreni har likevel god prognose med riktig medisinering og oppfølgning. Hvordan miljø, familie/nettverk forholder seg til og relaterer til den syke er sammen med vedkommendes medfødte ressursnivå/intelligens/talenter antagelig enda viktigere for den som lider av schizofreni enn det jo uansett også er for alle andre samt god medisinering er avgjørende for hvor godt vedkommende klarer seg i jobb/skole og sosialt.

 

Det er ikke slik man tidligere trodde at overinvolverende mødre har skylden for at deres barn blir schizofrene, da er det heller slik at enkelte mødre svarer på sitt barns psykiske handicap med å BLI veldig overbeskyttende på en bjørnetjeneste-måte som kan slå uheldig ut på den måten at den schizofrene ikke utvikler selvstendighet og kan bli værende i en avhengig "barnerolle". Noen av de som lider av typer schizofreni som viser seg alt i barneårene/tenårene kan også få følgeskader og lav selvfølelse om de ved sin anderledeshet opplever å bli mobbet.

 

Mobbing/utenforskap vil selvfølgelig være vondt og få emosjonelle/psykologiske konsekvenser om man utsettes for slikt i voksen alder også, men det er i barne og ungdomsårene mens man stadig er under utvikling at den psykologiske matrisen/forsvar/personlighetsutviklingen først og fremst fastlegges, og i den særlig sårbare livsfasen som barn, tenåring/ungdom grunnlaget for god eller dårlig psykisk helse legges med særlig betydning for resten av livet- også om man har et medfødt mentalt handicap!

 

Forøvrig finnes det En type schizofreni som ligger som en "genetisk bombe" i hjernen før den uten forutgående sykdomsepisoder slår ut akutt i godt voksen alder, og kan da være særlig vanskelig å forstå/forholde seg til som sykdom for den som har blitt syk og pluttselig begynner å halusinere. Enkelte tror de har fått "overnaturlige evner" og tolker hallusinasjonene i åndelig/religiøs retning. Det er viktig at disse kommer under medisinering, de kan da få kontroll på symptomene og med suksessrik medisinering fungere tilnærmet som før.

 

Skjønt noen VIL ikke la seg medisinere fordi de er vel tilfreds med sine "nye spesielle evner", og da blir det en avveining hvor godt de ellers fungerer rasjonelt og sosialt, hvor det for deres livskvalitets skyld i enkelte tilfeller ville vært en brøde å tvangsinnlegge og tvangsmedisinere mennesker som fungerer godt med sitt handicap/sin akutte "synskhet". Det finnes ingen standardmal for scizofrene eller mennesker generelt, og dermed heller ikke noe standardsvar eller standardløsninger.

 

Det er ikke alltid den syke opplever sykdommen som et problem, så om vedkommende ellers oppfører seg sosialt adekvat og rasjonelt innenfor akesptable rammer av lov og orden, kan man ikke presse noen inn i A4-formatet og det man selv anser som standardnorm, for hva er "normalt", og hvem kan bestemme hvordan andre voksne mennesker skal leve og hva de skal tro på?

 

Det er liksom ikke slik at enhver psykolog/psykiater er selve innberetningen av den optimale normal, og også innenfor normalområdet finnes det stor bredde i livssyn, livsstil og verdier, så "normalitetsavvik"- ut fra andres norm i et gitt miljø bør ikke kvalifisere til tvangsinnleggelse, heller ikke der man mener det må være psykisk sykdom som ligger under, dersom den det gjelder faktisk har det bra og klarer seg greit uten behandling, slik intevensjon kan da oppleves dypt traumatisk, som et maktovergrep for vedkommende.

 

 

Når det gjelder forvirring/psykosetilstander med hallusinasjoner ved visse typer demenslidelser er disse ettersom demenstilstanden er progressiv og irreversibel ikke mulig å medisinere/behandle bort, og det brenner ikke ut av seg selv slik psykoser ofte selv uten medisiner vil gjøre etter en tid.

Man søker da heller å lindre, dempe angst og få symptomene så under kontroll man kan under sykdommens forløp der både hensynet til den syke og de pårørende/pleiepersonell må tas i betraktning- særlig om den demente er agressiv med fare for vold. Det er nok da tilrådelig å bruke sedativer/diazepam som ellers ikke er førstehåndsvalg ved andre psykoser enn lsd-psykose så vidt meg, som ikke er psykiater bekjent.

 

Det finnes sikkert også en rekke mindre kjente sykdommer/organiske skader som påvirker hjernen slik at man kan se forvirringstilstander/hallusinasjoner man kjenner fra mer vanlige psykosetilstander.

 

RUS/KJEMISK UTLØSTE PSYKOSER:

 

Både forgiftninger og hyppigere narkotika (særlig psykedelika og amfetamin; "speed", men også høypotent hasj- særlig for yngre og i ytterste grad predisponerte individer) kan gi endrede bevissthetstilstander, hallusinasjoner og føre til psykose (- som vedvarer etter at rusen/intoxen normalt skulle være over). Endel medikamenter, som visse typer sovemedisiner kan også gi hallusinasjoner/"våken drøm-tilstander", og man må være særlig oppmerksom på dette ifht eldre pasienter hvor det kan foreligge (begynnende) demens- da kan slike medisiner forverre forvirringstilstanden og skape svær angst. Enkelte giftstoffer/narkotika kan utløse så sterk angst (som ved bad-trip på lsd) og dertil rent fysiologisk (ved adrenalinutskillelse, hjertebank, høy puls) at det i seg selv kan utløse psykose. Det samme kan gjelde enkelte livstruende ekstremsituasjoner der man regelrett kan bli "skremt fra vettet".

 

 

HØRER ALLE SINNSLIDENDE/PSYKOTISKE STEMMER?

Ved scizofreni er det slik jeg har forstått det vanlig å høre stemmer, noe som ikke er et must ved andre typer psykoselidelser/sinnslidelser. I tillegg finnes det angivelig friske mennesker som hører stemmer, og blant de hisorisk kjente stemmehørerne var bl.a Winston Churcill.

 

"MANISK- DEPRESSIV"? PSYKOSE VED AFFEKTIVE/BIPOLARE LIDELSER* :

 

Den typen lidelser man tidligere kun kjente som En lidelse- den manisk-depressive, som jeg innledningsvis var innepå finnes i ulike varianter som alle har med forsterkede følelser/stemningsleieforstyrrelser/svigninger i energinivå å gjøre- alt under kategorien AFFEKTIVE LIDELSER, Kan men- men MÅ ikke nødvendigvis innebære at man blir psykotisk/manisk, skjønt den klassiske varianten med svigninger mellom depresjon, normaltilstand, hypomani og manisk psykose stadig finnes. Manisk-depressiv lidelse finnes altså forsatt men kalles nå bipolar lidelse type 1. Bipolar lidelse type 2 er en undertype, der stemingsleiet har variabler mellom depressive faser, normalfaser og hypomani- som er høyenergiske produktive faser uten at det tipper over i manisk psykose. Det finnes også unipolare varianter av affektiv lidelse, dvs at man enten bare har depresjonssvingninger, eller går rett fra normalfase til mani uten depressive faser. Det som går igjen ved affektive lidelser er at svigningene/den sykelige intensiteten i følelsene/energinivået ikke kommer av seg selv, men at de med slike lidelser generelt er sensitive følelsesmennesker. 

 

Det finnes meg bekjent En undertype av affektiv lidelse med hurtige svigninger (rapid cyclus) , men lidelsen "skaper/produserer" ikke følelser, men gjør at sanseinntrykk og normale følelser forsterkes, og det er kanskje grunnen til at mange kunstnere har lidd av slike typer lidelser. Både endel berømte malere og kjente forfattere som Jens Bjørneboe var "manisk-depressive". Mennesker med affektive lidelser er og fungerer selv om de er følelsesmennesker normal for det meste som alle andre, og lidelsen slår sjelden ut i psykose før etter særlig sterke emosjonelle hendelser- både av godt og vondt.

 

Høyt arbeidspress/arbeidsintensitet og slikt som dødsfall i nær familie, forelskelse/kjærlighetssorg og andre påkjenninger som også er emosjonelt/mentalt krevende med sterke følelser for friske mennesker kan hos mennesker med noen typer affektive lidelser slå ut i full psykose eller bringe dem til grensen mot psykose i emosjonell intensitet/energi uten at de tipper helt over i psykose, slik at de selv evner å ta grep og sette grenser for seg selv og egen aktivitet og vil være istand til å be om hjelp til det om nødvendig, dersom man ser det mest ganglig for seg selv eller andre.

DEN SOM ER I MANISK PSYKOSE INNSER DERIMOT SJELDEN EGEN SYKDOMSTILSTAND!:

 

 

Den som er manisk innser imidlertid sjelden tilstanden selv og kan nyte den, og motsetter seg ofte behandling og medisinering. Omkostningen er at vedkommende er ukritisk både ifht sex/partnere og mht økonomi m.v og dermed kan lage store problemer for seg selv og blamere seg på en måte det kan være vanskelig og skammelig å forholde seg til når vedkommende blir frisk igjen. For mennesker med affektive/bipolare lidelser blir friske igjen, og fungerer vanligvis avhengig av ressursnivå/evner desforuten like godt som andre både sosialt og skole/yrkesmessig.

 

Psykisk forstyrrelse preget av stemningssvingninger, forandret psykomotorisk tempo ofte ledsaget av somatiske symptomer. Unipolar form ? tilbakevendende depresjoner. I vesentlig grad miljøbetinget. Oftest usikre, følsomme og innadvendte personer. Bipolar form ? periodevis depresjon og mani. Betydelig arvelig betinget. Oftest utadvendte, samvittighetsfulle personer. Sirkulær form ? kombinasjon av depresjon og mani. Maniske tilstander hyppigst hos yngre. Alvorlige depresjoner helst middelaldrende og eldre.

 

Enkelte lever godt med lidelsen hele livet uten at den slår ut i psykose, før sent i livet i forbindelse med tap av ektefelle/sorg, noen ganger i kombinasjon med overgangsalder som utløsningsfaktor. For andre er lidelsen på sitt heftigste i ung alder- hvor følelsene og dramatikken jo for mennesker flest er på sitt høydepunkt i livet, mens den brenner ut ettersom vedkommende modnes mot det middelaldrende. Uansett hva slags lidelse/diagnose man har/fyller er det nå engang slik at alle mennesker er ulike på individnivå så det er forskjeller og variasjoner mellom enkeltindividene målt mot den diagnostiske "prototypen". Psykologer og Psykiatere må passe seg for å putte pasienten inn i den bipolare firkanten slik lidelsen beskrives i bøker og diagnoseregister, for det er ikke sikkert den enkelte pasien "stemmer" helt med det som står der.

 

Å la pasienten/den syke snakke og svare for seg selv er en god ting også i tilfeller der pasienten er "et beskrevet blad", for det KAN jo være den psykologen som "skrev på bladet" tok og gjenga ting feil, og da bør man la pasienten fortelle sin egen historie selv isteden for å la være å gi pasienten en ny og bedre sjans fordi en psykolog/psykiater man ikke burde stole så "hundre prosent" på "hat gesagt"! Ikke undervurder "den psykiatriske pasients" innsikt og kompetanse når det kommer til seg selv, sin egen historie, lidelse, mestringsevne og forøvrig ressurs og kunnskapsnivå. Med "innsideperspektiv" vet man kanskje noen ganger bedre enn "Der doktor" og vet nok til å kunne si imot det han "hat gesagt", og har noe å meddele av sin kunnskap og innsikt som i beste fall kan komme andre til gode, selv om man ikke har den store formalkompetansen på psykiatrifeltet.

 

 

ER DET NOE DU LURER PÅ? SPØR I VEI!

 

*Skrevet ned på direkten over en lav sko...

KLASSISKE FAVORITTER

Blandt de klassiske troner BACH som en absolutt favoritt, og jeg går ikke av veien for litt kammermusikk ;-) Chopin kan jeg også like å høre på, og da særlig de stykkene der pianotonene faller som lette regndråper. Ellers er det jo stor forskjell alt etter som hvilke musikere som fremfører stykkene. Her har jeg ikke den store peilingen, så har bare rasket litt sammen fra youtube...

Jeg har det litt med klassisk musikk som med vin. Null peiling, men kjenner godt forskjell på en god og en dårlig vin. Det er bare ikke like lett å finne frem til de gode fremførelsene og de gode vinene når man mangler kunnskap ;-) Jeg er forøvrig ellers vel så glad i ost som i klassisk musikk sånn på det jevne, men i perioder og ved "passende anledninger" lytter jeg til klassisk musikk. En venninne som prøvde å lære meg å spille Bachs menuett i g-dur fra "Nutenbuch fur Anna Bach" måtte imidlertid gi opp. Sånn helt umusikalsk eller tonedøv har jeg imidlertid en sangpedagog som faktisk syntes jeg har en misunnelsesverdig kvinnestemme fordi jeg kan gå så dypt sine ord for etter et par prøvetimer med henne. Kraftig nedsatt hørsel gjør imidlertid at jeg ikke lenger hører musikk på samme måte som før; den klinger liksom anderledes. Og jo eldre jeg har blitt jo mer glad har jeg blitt i stillheten, så jeg lytter ikke så mye til musikk lenger og har aldri vært noe til konsert eller festivalmenneske. Musikk har uansett betydd mye for meg, slik jeg tror det gjør for de fleste mennesker uansett hvaslags musikk de foretrekker. Jeg har aldri låst meg til En spesiell genre og har sånn sett allsidig musikksmak. Heavy metall/tungrock og svensk-topparna kan jeg imidlertid veldig godt unnvære! Og egentlig synes jeg det meste av den nye musikken idag er dårligere enn det som ble laget før litt utpå 80-tallet, selv om jeg selvfølgelig også syns endel innimellom etter det er både god og hørbar musikk. Den klassiske musikken går uansett aldri av moten! Jeg vil anbefale også de unge og trendye å utvide musikkreportoaret sitt og lytte til musikkstiler de ikke vanligvis hører på eller umiddelbart liker til å begynne med. Noe musikk blir bedre og man finner nye kvaliteter ved den ettersom man bruker tid på å lytte til den.

 

 

Her er en liten klassisk samling nokså vilkårlig utvalgt fra fra Youtube. Syns ikke det hørtes så heilt gale ut ;-) Men kjennere må gjerne anbefale spesielle fremførelser av særlig dyktige musikere av de samme verkene, så legg gjerne igjen en kommentar med tips, som kan komme både meg og andre lesere/lyttere til gode.

 

THANK YOU AND GOOD EVENING! ;-)

 


 

VENTETID!

ADVENTUS DOMINI

 

 

 

 

 

ADVENTEN ER EN VENTETID, DER VI GRUNNER OVER GUDS UNDER OG FORBEREDER OSS PÅ DET SOM SKAL KOMME.

ENDA ER MYE I DET UVISSE

 

"For nå ser dere som i en gåte, et (uklart) speil..."

STYKKEVIS FÅR VI GLIMT AV INNSIKT

EN DAG SKAL VI SE HAM KLART

OG SKUE INN I EVIGHETEN.

 

NÅ!

Venter vi på Ham som skal komme.

...

 

I JULEN SKJER DET UNDER AT GUD KOMMER TIL OSS I SKIKKELSE AV ET LITE BARN!

 

HVA BETYR DET? HAR DU TENKT OVER DET?

 

GUD

UTLEVERT TIL VERDEN

FØDT I EN SKITTEN STALL, OKSE, ESEL- DE HJALP TIL Å HOLDE VARME I NATTEN

TENK PÅ LUKTENE, JESU FØRSTE SANSEINNTRYKK

FØDSEL, KUMØKK, HØY, BLOD, JORD, ILD

SÅ KOMMER NOEN GJETERE, MED SEG HAR DE LAM.

 

SÅ DUKKER DET OPP TRE VISMENN (ASTROLOGER?) FRA ØSTEN/ASIA.

HVA SYMBOLISERTE GAVENE DE TRE, FEILAKTIG OMTALT SOM KONGER, HADDE MED SEG:

GULLET ER VERDIFULLT OG EDELT, OG RIKDOM ER FORBUNDET MED MAKT OG HERREVELDE I VERDEN

MYRRA BLE BRUKT MOT EN REKKE SYKDOMMER OG BLE OGSÅ BRUKT TIL BALSAMERING

MYRRA INNGIKK I DEN HELLIGE OLJEN JØDENE BRUKTE TIL Å SALVE SINE KONGER

RØKELSE HAR TRADISJONELT BLITT BRUKT I FLERE RELIGIONER BL.A TIL ÅNDELIG RENSELSE

OG MAN KJENNER FRA BIBELEN AT RØKELSE OGSÅ BRUKES SOM ET BILDE PÅ BØNN

"EN VELBEHAGELIG DUFT FOR HERREN"

I TILLEGG HAR RØKELSE OG VELDUFTENDE SALVER HATT EN FUNSKJON NETTOPP IFHT Å HOLDE VOND LUKT BORTE.

FØDSEL I EN STALL VAR NOK IKKE LIKE IDYLLISK SOM PÅ JULEKORTENE OG EN MEGET RISIKABEL FORETEELSE UNDER SÅ DÅRLIGE HYGIENISKE FORHOLD, BÅDE FOR MOR OG BARN.

I TILLEGG HADDE DE VISE STJERNETYDERNE GJORT KONG HERODES OPPMERKSOM PÅ AT

"EN STOR KONGE MÅ VÆRE FØDT"- PÅ GRUNN AV STJERNEN SOM LEDET DEM TIL BETLEHEM

HVOR DET FØRSTE STED DE SØKTE ETTER BARNET VAR BLANDT DE KONGELIGE.

KONG HERODES VAR REDD FOR HVILKEN RIVAL HAN HADDE I DET LILLE NYFØDTE BARNET,

SÅ DE MÅTTE STRAKS FLYKTE TIL EGYPT,

DER DE IDAG IKKE HADDE KOMMET GJENNOM ISRAELSKE KONTROLLPOSTER OG STENGTE GRENSER.

MEN HAR VERDEN OG MENNESKENE EGENTLIG FORANDRET SEG SÅ MYE I SITT VESEN OG SIN "NATUR" FRA DEN GANGEN?

ER DET USANNSYNLIGE- SETT MED VERDENS ØYNE

SANT?

I SÅ FALL

ER DET:

DEN KONGEN SOM BLE FØDT I EN STALL

VAR IKKE EN KONGE AV DENNE VERDEN

IKKE EN HERSKER

MEN EN TJENER

SOM HOLDT SEG BLANDT DE LAVE.

FOR "VERDEN" ER MIN TRO DÅRSKAP,

SLIK JO OGSÅ PAULUS HAR SKREVET I ET AV SINE BREV SOM FINNES I BIBELENS NYE TESTAMENTE.

MANGE UNGE NORDMENN VET SIKKERT IKKE ENGANG AT F.EKS PAULUS I LIKHET MED PETER VAR EN HISTORISK SKIKKELSE

MAN MED SIKKERHET VET HAR LEVD DA HAN HAR SATT STORE SPOR ETTER SEG OG BIDRATT ENORMT SOM MISJONÆR TIL

EVANGELIETS UTBREDELSE.

 

DET ER ENDEL TING I DEN KRISTNE TRO SOM IKKE RIMER FOR "VERDEN",

FORDI DET SIMPELTHEN IKKE ER AV DENNE VERDEN.

VI ER I VERDEN

MEN DET ER NOE SOM LIGGER PÅ ET ANNET PLAN,

NOE SOM KUN KAN GRIPES I TRO

OG NOE SOM TILHØRER MYSTERIENE

LIKEVEL ER DET SÅ LIVSNÆRT OG RELEVANT

FOR LIVET HER OG NÅ!

DEN KRISTNE, KATOLSKE TRO GRIPER INN I ALLE DELER

AV LIVET...

 

JEG ER AGRONOM SÅ JEG KAN FASTSLÅ AT SELV DYREFØDSLER SOM LAMMING

HAR NOE HELLIG OVER SEG.

SELVE LIVET ER HELLIG!

VI BURDE SE

GUD

I

HVERT ENESTE LITE MENNESKEBARN!

 

VÅR VAKRE VERDEN KAN VÆRE ET SÅ UBARMHJERTIG STED...

MEN DEN ENE

DET ENE LILLE SÅRBARE, MENNESKEBARN

KAN KOMME TIL Å BETY

ALT

FOR NOEN!

 

GOD ADVENT!

 

 

 

 

 


 

 

 

MISTER BOJANGLES!

JEG BLE FØRST OPPMERKSOM PÅ "MR. BOJANGLES" PÅ EN CD HVOR RADKA TONEFF FREMFØRER EN NYDELIG TOLKING AV SANGEN ,OG GOOGLET LITT FOR Å FINNE UT HVEM "MR.BOJANGLES" VAR. ETTER RADKA TONEFFS VAKRE SANG, FØLGER VIDEOER MED BILL ROBERTSON OG HANS BIOGRAFI FRA WIKIPEDIA (Engelsk). HAN VOKSTE OPP OG VIRKET I EN TID DA SVARTE ENDA VAR GROVT DISKRIMINERT I USA- OG GENERELT I VESTLIGE "HVITE" LAND, MEN MED SIN DYKTIGHET SOM DANSER KLARTE HAN Å HEVDE SEG I SHOW BIZ. R.I.P MR.BOJANGLES! <3

 

BILL ROBERTSON-FAMOUSE BLACK TAP-DANCER

1877-1949

 
 

 

 

Bill Robinson
Bill Robinson.jpg
Robinson in 1933
Born
Luther Robinson

May 25, 1877
Died November 25, 1949 (aged 72)
Occupation Dancer, actor, activist
Years active 19001943
Spouse(s) Lena Chase
(m.19071922; divorced)
Fannie S. Clay
(m.19221943; divorced)
Elaine Plaines
(m.19441949; his death)

Bill "Bojangles" Robinson (May 25, 1877 November 25, 1949) was an American tap dancer and actor, the best known and most highly paid African-American entertainer in the first half of the twentieth century. His long career mirrored changes in American entertainment tastes and technology. He started in the age of minstrel shows and moved to vaudeville, Broadway, the recording industry, Hollywood, radio, and television. According to dance critic Marshall Stearns, "Robinson's contribution to tap dance is exact and specific. He brought it up on its toes, dancing upright and swinging", giving tap a "hitherto-unknown lightness and presence."[1]:pp. 186187 His signature routine was the Stair Dance, in which Robinson would tap up and down a set of stairs in a rhythmically complex sequence of steps, a routine that he unsuccessfully attempted to patent. Robinson is also credited with having introduced a new word, copasetic, into popular culture, via his repeated use of it in vaudeville and radio appearances.

A popular figure in both the black and white entertainment worlds of his era, he is best known today for his dancing with Shirley Temple in a series of films during the 1930s, and for starring in the musical Stormy Weather (1943), loosely based on Robinson's own life, and selected for preservation in the National Film Registry. Robinson used his popularity to challenge and overcome numerous racial barriers, including becoming the following:

  • one of the first minstrel and vaudeville performers to appear without the use of blackface makeup
  • one of the earliest African-American performers to go solo, overcoming vaudeville's two colored rule [2]
  • a headliner in Broadway shows
  • the first African American to appear in a Hollywood film in an interracial dance team (with Temple in The Little Colonel, 1935)
  • the first African American to headline a mixed-race Broadway production

During his lifetime and afterwards, Robinson also came under heavy criticism for his participation in and tacit acceptance of racial stereotypes of the era, with critics calling him an Uncle Tom figure. Robinson resented such criticism, and his biographers suggested that critics were at best incomplete in making such a characterization, especially given his efforts to overcome the racial prejudice of his era. In his public life Robinson led efforts to:

  • persuade the Dallas police department to hire its first African-American policemen
  • lobby President Franklin Delano Roosevelt during World War II for more equitable treatment of African-American soldiers
  • stage the first integrated public event in Miami, a fundraiser which, with the permission of the mayor, was attended by both black and white city residents

Despite being the highest-paid black performer of the era, Robinson died penniless in 1949, and his funeral was paid for by longtime friend Ed Sullivan. Robinson is remembered for the support he gave to fellow performers, including Fred Astaire, Lena Horne, Jesse Owens, and the Nicholas brothers.[citation needed]

 

Early years

Luther Robinson was born in Richmond, Virginia, and raised in its Jackson Ward neighborhood. His parents were Maxwell, a machine-shop worker, and Maria Robinson, a choir singer. His grandmother raised him after both parents died in 1884 when he was six years oldhis father from chronic heart disease and his mother from natural causes. Details of Robinson's early life are known only through legend, much of it perpetuated by Robinson himself. He claimed he was christened "Luther"a name he did not like. He suggested to his younger brother Bill that they should exchange names. Eventually, the exchange between the names of both brothers was made.[5] The brother subsequently adopted the name of "Percy" and under that name achieved recognition as a musician.[6]

Early career

At the age of five, Robinson began dancing for small change, appearing as a "hoofer" or busker in local beer gardens and in front of theaters for tossed pennies. A promoter saw him performing outside the Globe Theater in Richmond and offered him a job as a "pick" in a local minstrel show. At that time, minstrel shows were staged by white performers in blackface. Pickaninnies were cute black children at the edge of the stage singing, dancing, or telling jokes.[5]: p. 3940

In 1890, at the age of 13, Robinson ran away to Washington, D.C., where he did odd jobs at Benning Race Track and worked briefly as a jockey.[7] He teamed up with a young Al Jolson, with Jolson singing while Robinson danced for pennies or to sell newspapers.[5]: p. 42 In 1891 he was hired by Whallen and Martel, touring with Mayme Remington's troupe in a show titled The South Before the War, performing again as a pickaninny, despite his age.[1] He travelled with the show for over a year before growing too mature to play the role credibly.

In 1898, he returned to Richmond where he joined the United States Army as a rifleman when the SpanishAmerican War broke out. He received an accidental gunshot wound from a second lieutenant who was cleaning his gun.[5]:p. 45

Vaudeville

On March 30, 1900, Robinson entered a buck-and-wing dance contest at the Bijou Theater in Brooklyn, New York, winning a gold medal and defeating Harry Swinton, star of the show In Old Kentucky and considered the best dancer of his day.[8] The resulting publicity helped Robinson to get work in numerous traveling shows, sometimes in a troupe, more frequently with a partner, though not always as a dancer (Robinson also sang and performed two-man comedy routines).[5]:pp. 50, 53

By 1912, Robinson was a full partner in the duo, which had become primarily a tap dancing act, booked on both the Keith and Orpheum Circuits. The team broke up in 1914, and vaudeville performer Rae Samuels, who had performed in shows with Robinson, convinced him to meet with her manager (and husband), Marty Forkins. Under Forkins' tutelage, Robinson matured and began working as a solo act, increasing his earnings to an estimated $3,500 per week. Forkins accomplished this by inventing an alternate history for Robinson, promoting him as already being a solo act. This technique succeeded, making Robinson one of the first performers to break vaudeville's two colored rule, which forbade solo black acts.[6]:pp. 943944

When the U.S. entered World War I, the War Department set up a series of Liberty Theaters in the training camps. The Keith and Orpheum Circuits underwrote vaudeville acts at reduced fees,[9] but Robinson volunteered to perform gratis for thousands of troops, in both black and white units of the Expeditionary Forces, receiving a commendation from the War Department in 1918.[5]:p. 98

Throughout the early 1920s, Robinson continued his career on the road as a solo vaudeville act, touring throughout the country and most frequently visiting Chicago, where Marty Forkins, his manager, lived. From 19191923 he was fully booked on the Orpheum Circuit, and was signed full-time by the Keith in 1924 and 1925. In addition to being booked for 5052 weeks (an avid baseball fan, he took a week off for the World Series), Robinson did multiple shows per night, frequently on two different stages.[5]:p. 166

Tap Dance Style

As aforementioned, Stearns' chapter "Bill Robinson: Up on the Toes," Jazz Dance (1966), describes that Robinson introduced dancing "up on the toes" to tap dance. This was a new advent to King Rastus Brown's popular "flat-footed wizardry."[1]:187 Moving primarily from the waist down, Robins maintained impressive control of his body. Pete Nugent is said to have remarked, "Robinson was the absolute tops in control."[1]:187 That Robinson infrequently dropped his heels marked a significant change in popular tap technique. Due to his adroit ability to be both light on his feet and distinct in his percussive taps, Robinson was called the Father of Tapology.[10]

In 1918 at the Palace Theater in New York, Robinson performed the Stair Dance. Claims to the origin of the Stair Dance were highly disputed, however Robinson was widely accredited with the dance because his performances brought the dance into popularity.[10] The dance involved "a different rhythm for each step--each one reverberating with a different pitch--and the fact that he had a special set of portable steps enhanced his claim to originating the dance."[5]:100 The popular sensation of the Stair Dance led Robinson to try to secure a patent on the routine through the U.S. Patent Office in Washington D.C to no avail, however this did not infringe on Robinson's professional command of the Stair Dance. The entertainment community began to associate the Stair Dance exclusively will Robinson as the routine became a standard part of his performances in 1921. Haskins reports that dancer, Fred Stone sent Robinson a check for having performed the routine.[5]:100-101

Robinson's talents transcended far beyond his famous Stair Dance. The steps itself were not essential to Robinson's performances, rather Robinson would naturally shift into "a little skating step to stop-time; or a Scoot step, a cross-over tap" or plenty other tap steps involved in his particular movement quality. [1]:187 Robinson changed rhythmic meters and tap steps and syncopated breaks seamlessly. Often Robinson would talk to his audience, share anecdotes, and act as if he was surprised by the action of his feet. His amusing personality was essential to his performances and popularity. Robinson is said to have consistently performed in split-soled wooden shoes, handcrafted by a Chicago craftsman.[10]

Broadway

In 1928, a white impresario, Lew Leslie, produced Blackbirds of 1928 on Broadway, a black revue for white audiences starring Adelaide Hall and Bill Robinson along with Aida Ward, Tim Moore and other black stars. The show was a huge success on Broadway, where it ran for over one year to sell-out performances. On stage, Adelaide Hall and Robinson danced and sang a duet together, which captivated the audiences. From then on, Robinson's public role was that of a dapper, smiling, plaid-suited ambassador to the white world, maintaining a connection with the black show-business circles through his continuing patronage of the Hoofers Club, an entertainer's haven in Harlem. So successful was Adelaide Hall's collaboration with Bojangles, they even appeared together on stage at the prestigious Palace Theatre (Broadway)[11] before they were teamed up together again by Marty Forkins (Robinson's manager)[12] to star in another Broadway musical titled, "Brown Buddies",[13] that opened in 1930 at the Liberty Theatre, where it ran for four months before commencing a road tour of the States.[14]

In 1939, Robinson returned to the stage in The Hot Mikado, a jazz version of the Gilbert and Sullivan operetta. The show opened at the Broadhurst Theatre, with Robinson cast in the role of the Emperor. His rendition of My Object All Sublime stopped the show and produced eight encores. After Broadway, the show moved to the 1939 New York World's Fair, and was one of the greatest hits of the fair. August 25, 1939, was named Bill Robinson Day at the fair.[5]:p. 260

Robinson's next Broadway show, All in Fun (1940), was with an all-white cast. Despite having Imogene Coca, Pert Kelton, and other stars, the show received poor reviews at out-of-town tryouts in New Haven and Boston. When the white stars and co-producers, Phil Baker and Leonard Sillman, withdrew, Robinson became the star, the first time an African-American headlined an otherwise all-white production. Although the reviewers were enthusiastic about Robinson, they panned the show, and it failed to attract audiences. All in Fun closed after four performances.[5]:pp. 273275

Film career

After 1932, black stage revues waned in popularity, but Robinson remained in vogue with white audiences for more than a decade in some fourteen motion pictures produced by such companies as RKO, 20th Century Fox and Paramount Pictures. Most of them had musical settings, in which he played old-fashioned roles in nostalgic romances.

Early films

Robinson's film debut was in the RKO Pictures 1930 musical Dixiana. RKO was formed in part by a merger of the Keith and Orpheum theater circuits, with whom Robinson had performed as a headliner for many years. He was cast as a specialty performer in a standalone scene. This practice, customary at the time, permitted Southern theaters to remove scenes containing black performers from their showings of the film. Dixiana was followed by Robinson's first starring role, in Harlem Is Heaven (1932), which is sometimes cited as the first film with an all-black cast, even though all-black silent films preceded it and the cast of Harlem Is Heaven includes a white actor with a speaking part, as well as a few white extras. The movie was produced in New York and did not perform well financially, leading Robinson to focus on Hollywood-produced movies after that.[5]:p. 206

Shirley Temple

The idea for bringing a black dancer to Fox to star with Temple in The Little Colonel was actually first proposed by Fox head Winfield Sheehan after a discussion with D. W. Griffith. Sheehan set his sights on Robinson but, unsure of his ability as an actor, arranged for a contract that was void if Robinson failed the dramatic test. Robinson passed the test and was brought in to both star with Temple and to teach her tap dancing.[15] They quickly hit it off, as Temple recounted years later:

Robinson walked a step ahead of us, but when he noticed me hurrying to catch up, he shortened his stride to accommodate mine. I kept reaching up for his hand, but he hadn't looked down and seemed unaware. Fannie called his attention to what I was doing, so he stopped short, bent low over me, his eyes wide and rows of brilliant teeth showing in a wide smile. When he took my hand in his, it felt large and cool. For a few moments, we continued walking in silence. "Can I call you Uncle Billy?" I asked. "Why sure you can", he replied... "But then I get to call you darlin.'" It was a deal. From then on, whenever we walked together it was hand in hand, and I was always his "darlin.'"[15]

Robinson and Temple became the first interracial dance partners in Hollywood history. The scene was controversial for its time, and was cut out in the south along with all other scenes showing the two making physical contact. Temple and Robinson appeared in four films together: The Little Colonel, The Littlest Rebel, Rebecca of Sunnybrook Farm and Just Around the Corner.[citation needed]

Robinson and Temple became close friends as a result of his dance coaching and acting with her. Robinson carried pictures of Temple with him wherever he traveled, and Temple considered him a lifelong friend, saying in an interview "Bill Robinson treated me as an equal, which was very important to me. He didn't talk down to me, like to a little girl. And I liked people like that. And Bill Robinson was the best of all."[17]

Other films

On rare occasions, Robinson departed from the stereotypes of African-Americans imposed by Hollywood studios. In a small vignette in Hooray for Love (1935), he played a mayor of Harlem modeled after his own ceremonial honor; in One Mile from Heaven (1937), he played a romantic lead opposite African-American actress Fredi Washington after Hollywood had relaxed its taboo against such roles for blacks.[citation needed]

In 2001, Stormy Weather was selected for preservation in the United States National Film Registry by the Library of Congress as being "culturally, historically, or aesthetically significant."[19]

Radio and sound recordings

From 1936 until his death in 1949, Robinson made numerous radio and occasional television appearances. The distinctive sound of Robinson's tap dancing was frequently featured, but Robinson also sang, made sound effects, and told jokes and stories from his vaudeville acts.[5]:pp. 266270 He also addressed the audience directly, something very rare for a black radio performer in that era.[20]

Robinson also made several recordings, including one in which he demonstrated each of his tap steps and their corresponding sounds. It was also on the radio and in his recordings that Robinson introduced and popularized a word of his own invention, copasetic, which he had used for years in his vaudeville shows, and which was added to Webster's Dictionary in 1934.[21][22]

Personal life

Little is known of Robinson's first marriage to Lena Chase in 1907. They separated in 1916, and the marriage ended in 1922. His second wife was Fannie S. Clay whom he married shortly after his divorce from Chase. They divorced in 1943. His third marriage was in 1944 to Elaine Plaines in Columbus, Ohio, and they remained together until Robinson's death in 1949. There were no children from any of the marriages.

Political figures and celebrities appointed Robinson an honorary mayor of Harlem, a lifetime member of policemen's associations and fraternal orders, and a mascot of the New York Giants major league baseball team. Robinson reciprocated with open-handed generosity and frequently credited the white dancer James Barton for his contribution to his dancing style.

Death

The last theatrical project for Robinson was to have been Two Gentlemen from the South, with James Barton as the master and Robinson as his servant, in which the black and white roles reverse and eventually the two come together as equals, but the show did not open.[1]:p. 188

Robinson's final public appearance in 1949, a few weeks before his death, was as a surprise guest on a TV show, Ted Mack's The Original Amateur Hour, in which he emotionally embraced a competitor on the show who had tap-danced for the audience. A friend remarked, "he was handing over his crown, like him saying, 'this is my good-bye. '"[23]

Despite being the highest-paid black performer of the first half of the twentieth century, earning more than US$2 million during his lifetime, Robinson died penniless in 1949, at the age of 71 from heart failure. His funeral was arranged and paid for by longtime friend and television host Ed Sullivan. Robinson lay in repose at the 369th Infantry Regiment Armory in Harlem, where an estimated 32,000 people filed past his open casket to pay their last respects. The schools in Harlem were closed for a half-day so that children could attend or listen to the funeral, which was broadcast over the radio. Reverend Adam Clayton Powell, Sr. conducted the service at the Abyssinian Baptist Church, and New York Mayor William O'Dwyer gave the eulogy.[24][25] Robinson is buried in the Cemetery of the Evergreens, Brooklyn, New York.

Legacy

Robinson in 1942

Robinson was successful despite the obstacle of racism. A favorite Robinson anecdote is that he seated himself in a restaurant and a customer objected to his presence. When the manager suggested that it might be better if Robinson leave, he smiled and asked, "Have you got a ten-dollar bill?" Politely asking to borrow the manager's note for a moment, Robinson added six $10 bills from his own wallet and mixed them up, then extended the seven bills together, adding, "Here, let's see you pick out the colored one". The restaurant manager served Robinson without further delay.[21]

Despite earning and spending a fortune, his memories of surviving the streets as a child never left him, prompting many acts of generosity. In 1933, while in his hometown of Richmond, he saw two children caught between the heat of traffic to retrieve their ball. There was no stoplight at the intersection: Robinson went to the city and provided the money to have one installed. In 1973, a statue of "Bojangles", sculpted by Jack Witt, at the intersection of Adams and West Leigh Streets was established in a small park at the intersection.

Robinson co-founded the New York Black Yankees baseball team in Harlem in 1936 with financier James "Soldier Boy" Semler. The team was a successful member of the Negro National League until it disbanded in 1948, after Major League Baseball was desegregated.

In 1989, a joint U.S. Senate/House resolution declared "National Tap Dance Day" to be May 25, the anniversary of Bill Robinson's birth.[3][4]

Robinson was inducted into the National Museum of Dance's Mr. & Mrs. Cornelius Vanderbilt Whitney Hall of Fame in 1987.

The origin of the nickname "Mr. Bojangles"

Tales about the origin of Robinson's nickname even varied across the color line, a consequence of differing opinions of him by blacks and whites. To whites, for example, his nickname "Bojangles" meant happy-go-lucky, while the black variety artist Tom Fletcher claimed it was slang for "squabbler."[28] Robinson himself said he got the nickname as a child in Richmond; it is the most commonly accepted version.[5]: p. 37

World record for running backward

One of Robinson's methods for generating publicity in cities where he wasnt the headliner was to engage in "freak sprinting" races, such as running backward. In 1922, Robinson set the world record for running backward (100 yards in 13.5 seconds).[29] The record stood until 1977, when Paul Wilson ran the distance in 13.3 seconds. [30] Although Robinson's speed running backwards is undisputed, the circumstances in which this feat was accepted as a world record are unclear, and were likely the result of a staged publicity event rather than a sanctioned athletic contest.

The song "Mr. Bojangles"

Jerry Jeff Walker's 1968 folk song "Mr. Bojangles" indirectly makes reference to Robinson. According to Walker, it was inspired by Walker's encounter with a white street performer in the New Orleans first precinct jail, a street performer who called himself "Bo Jangles", presumably taking his pseudonym from Robinson.[31] In the song, the street performer is a heavy drinker and has a dog that died. By Robinson's own account and those of his friends, he neither smoked nor drank (although he was a frequent and avid gambler),[8]:p. 121 and he never had a dog.

Controversies

Uncle Tom roles

Robinson came under heavy criticism for playing stereotyped roles, and took offense at such claims. Once, after being named as an "Uncle Tom" in the New York newspaper The Age, Robinson went to its office in Harlem, pistol in hand, demanding to see the editor. In his eulogy at Robinson's funeral, Rev. Adam Clayton Powell argued against the claim that Robinson was an Uncle Tom figure, focusing on Robinson's ability as an entertainer and a person to transcend color lines.[25]

In 1973, the film historian Donald Bogle, in his history of African Americans in American film, refers to Robinson's role in The Littlest Rebel and other Shirley Temple movies as the "quintessential Uncle Tom."[32] Other critics noted that such criticism fails to account for the genuine affection and chemistry between Robinson and Temple that came through on the screen, and that the role represented a breakthrough for Hollywood stereotypes in that it was the first time a black man was made the guardian of a white life. Bogle later modulated his criticism by noting that the reliable, articulate Uncle Billy character in The Littlest Rebel was a cut above the characters portrayed by Lincoln "Stepin Fetchit" Perry.[5]:pp. 229230

Haskins explains that critics calling Robinson an "Uncle Tom" often disregarded the discriminatory limitations Robinson endured and combated throughout his career. In addition to the impact of Jim Crow policies and the Depression, Haskins writes, "That Bill traveled, at least professionally, in increasingly white circles was not so much a matter of choice as one of reality."[5]:204 Having overcome numerous policies inhibiting his success to reach an unmatched level of stardom, Robinson had limited performance venue opportunities for a performer of his caliber.[5]:204-205

In 1933, Robinson was named an honorary "Mayor of Harlem" for his philanthropic contributions to his community and for his renown success. He took this role seriously performing over three thousand benefits in the course of his career, aiding hundreds of unorganized charities and individuals.[5]:214-215

Trial and imprisonment

On March 21, 1908, as a result of a dispute with a tailor over a suit, Robinson was arrested in New York City for armed robbery. On September 30, he was convicted and sentenced to 1115 years hard labor at Sing Sing prison. Robinson had failed to take the charges and trial seriously and paid little attention to mounting a defense. After his conviction, Robinson's partner, George Cooper, organized his most influential friends to vouch for him, and hired a new attorney who produced evidence that Robinson had been falsely accused. Though he was exonerated at his second trial and his accusers indicted for perjury, the trial and time spent in the Tombs (Manhattan's prison complex) affected Robinson deeply. After he was released, he made a point of registering his pistol at the local police station of each town where he performed. Robinson's second wife, Fanny, also sent a letter of introduction with complimentary tickets and other gifts to the local police chief's wife in each town ahead of Robinson's engagements.[5]:p. 164

Café Metropole and Jeni Le Gon

 

In 1937, Robinson caused a stir in the Harlem community by choosing a white dancer, Geneva Sawyer, as his dance partner over Jeni Le Gon in the Twentieth Century Fox film Café Metropole (1937).[36] Le Gon had danced with him in Hooray for Love (1935) and had received favorable reviews. Sawyer had been Shirley Temple's dance coach during the time Temple and Robinson made movies together, and Sawyer had taken tap lessons from Robinson while he was teaching Temple and choreographing her routines. Robinson suggested to the producers that Sawyer could be cast as his partner if she wore blackface.[8]:pp. 125126 Le Gon's career suffered as a result, and she never worked with Robinson again. Although the scene was shot with Sawyer in blackface, the studio became convinced that a mixed-race adult couple dancing together would be too controversial: both scenes with Robinson were cut from the final version of the movie and the deleted scenes were only released in 2008 as part of a Fox DVD boxed set of Tyrone Power movies.[37]