Casus Knudsen!!! "Kanskje kommer Kongen!"

Idag mange år etter, ser jeg det som et uttrykk for min tidligere psykologs narsisstiske behov for å være "spesielt viktig", bli dyrket og oppvartet, faglig udugelighet og et brudd på allminnellig etikk, at han en rekke ganger- over år blant annet lot seg oppvarte med fine middager i sin forelskede pasients private hjem, og det uten engang å vise såpass høflighet at han brydde seg om å ta med seg så mye som litt sjokolade til kaffen, selv om han visste at jeg hadde veldig dårlig økonomi. "En stor&viktig" psykolog som behandler sine pasienter som a piece of shit, men gjerne lar de han i en sårbar fase får i sin hule hånd ved en positiv overføring få "æren av å oppvarte ham som en Konge. "Såpass har jo en STOR mann fortjent fra disse mindre viktige menneskene". Min hovedrolle i 15 år ble således å styrke Psykologens Ego i en tilbedende submissiv stilling. Og han behandlet meg ikke pent! Mannen er fullstendig blottet for altruisme, allmenn uegennyttig medfølelse og nestekjærlighet. Alt står iht til ham selv, egeninteresser og utbytte. Utover det Bryr han seg ikke, men vil så gjerne andre skal tro godt om ham!

FULLTIDSJOBB SOM TRELLKVINNE FOR EN HÅRD HERRE- OGSÅ KALT PASIENT. PSYKOLOGUTGAVEN AV CHRISTIAN GREY, A SHADE DARKER. FYRENS PSYKE ER IKKE GOD, MEN JEG SATT FAST I EN POSITIV OVERFØRING- SOM VAR ALT RELASJONEN HANG PÅ! DEN BANDT MEG I EN VOND, DYPT UTILFREDSSTILLENDE STILLING SOM KONSUMERTE MEG HELT. DET VAR EN LIVSFARLIG DYNAMIKK SOM UTSPANT SEG MELLOM PSYKOLOG OG PASIENT SOM ALDRI BURDE HATT NOE I HANS PROFESJONSROLLE Å GJØRE. JEG TROR IKKE MANNEN VAR HERRE OVER SINE EGNE TILBØYELIGHETER, HAN TAPTE ALT SYN FOR GRENSER. HAN STOD I EN  MAKTPOSISJON DER JEG VAR EKSTRA SÅRBAR , OG HADDE ALDRI FÅTT SLIK MAKT OVER MEG ELLER ANDRE KVINNER I SIVILT, AT HAN KAN DOMINERE OSS VERKEN FYSISK ELLER PSYKISK. DET ER KUN I PSYKOLOGROLLEN EN SÅNN LITEN FIS FÅR LEKE ALFAHANN, SÅ HAN KAN SPARE SEG HØYE TANKER OM SEG SELV! VI HADDE IKKE SEX, ALT UTSPANT SEG PÅ ET PSYKOLOGISK PLAN, OG DET GIKK PÅ BEKOSTNING AV PASIENTENS LIV OG HELSE. HAN VILLE AT "LEKEN" SKULLE FORTSETTE, OG HAN YDMYKET MEG STADIG, MENS JEG AV REN KJÆRLIGHET OG HENGIVELSE PRØVDE Å GJØRE HAM TIL LAGS PÅ ALLE MULIGE VIS! SÅNT ER "REN LUKSUS" FOR EN MANN MED EN FOR DE ANDRE SKJULT MØRK SIDE, SOM LIKER Å DOMINERE, KONTROLLERE OG HERSKE OVER KVINNER, MEN SAMTIDIG INNTAR EN ANSVARSROLLE FOR  SIN "SLAVE". PSYKEN HANS TOK HAM VISST OVER! DYNAMIKKEN MELLOM OSS VAR LIVSFARLIG OG EN NORMAL PSYKOLOG MED GOD YRKESETIKK OG KONTROLL PÅ SEG SELV SOM VAR HELT KLAR I TOPPEN, VILLE ALDRI LATT NOE SLIKT SKJE "I KRAFT AV STILLING". DET VAR EN SYK "MINDGAME"! SUNN MANNLIG DOMINANS KREVER HØY BEVISSTHET, STERK PSYKE, SELVKONTROLL OG SYN FOR GRENSER, TID OG STED. DET ER DEN USUNNE UNDERART AV MANNLIG DOMINANS UTENFOR GRENSER OG KONTROLL DENNE MANNEN ER EN REPRESENTANT FOR, OG DET SKAPER OFFER. DA ER DET IKKE "ET FRIVILLIG GJENSIDIG SPILL OG KONTRAKT MELLOM TO VOKSNE", MEN I EN ROLLE SOM HANS HELLER ET OVERGREP. DET VAR IKKE JEG, MEN PSYKOLOGENS EGO OG HANS BEHOV SOM STOD I SENTRUM, MENS HAN TRÅKKET PÅ MITT OG UNNLOT Å IVARETA PASIENTENS INTERESSER. MENS HAN UTAD FREMSTOD SOM "TERAPAUT"! HAN VAR OVERMODIG OG SELVSIKKER, OG HADDE IKKE FORVENTET ANNET ENN AT JEG SKULLE "BLI PÅ PLASSEN MIN". HAN UNDERVURDERTE MEG, OG OVERVURDERTE SEG SELV! MEN EIDE MEG IKKE, KUNNE IKKE HINDRE MEG FRA Å TA MEG SELV OG EGET LIV TILBAKE TIL SIST!

Første gangen han kom var ved innflytning. Da hadde han for den ene gangs skyld, med seg noe som i forholdt til størrelsen på innpakningspapiret så ut til å være en stor potteplante, men som da jeg tok av alt papiret viste seg å inneholde en miniatyrplante av det rimeligste slaget med den billigste typen potte som var i salg i blomsterbutikkene. Jeg tok det i beste mening og ble glad for den lille gaven likevel. Det er det eneste jeg noen sinne har fått av ham, og en gang sa han attpåtil nei da jeg spurte om å få et slikt drops som han selv satt og puttet i munnen inne på kontoret hvor jeg heller ikke fikk drikke vann når jeg var tørst, mens jeg gjennom en årrekke overøste ham med blomster, kaker, gaver og altså middager. Enormt behov for å være Kongen på haugen, "herske over og beherske" pasienten, samtidig som han selv syntes å ha en ustabil psyke, og store problemer med å beherske sitt eget hissige temperament!

Den siste gangen han var hos meg tok kaka! Mens jeg stod på kjøkkenet og la siste finishen på maten han satt klar ved bordet og ventet på å bli servert som Hovedgjesten Himself, merket jeg at han så på meg, og så kom det uten at et ord var sagt flabbende i en missbilligende anklagende tone: Du må ikke tror det er DU som er sentrum i universet! (Noe svakt som rørte seg i ham der? Og da prylte han som vanlig meg! Gammel vane er vond å vende, selv om vi hadde min venninne som tilskuer og "anstand".) Jeg ber ikke gjester for å krangle så laget ingen uhygge ut av det og bare parerte i en sukkersøt tone med Litt syre i på tungespissen i tonefallet, spurte om maten var passe salt og satte ham et ørlite øyeblikk i taus forlegenhet, selv om han normalt mangla skamvett, og stort sett mente seg å være i sin fulle rett uansett hvor urimelig og "out of limit" det som kom fra hans kant måtte være ;-) "Var han ikke Sjefpsykolog kanskje, mens jeg bare var noe så betydningsløst og mindreverdig som en pasient?" En pasient han nøt suveren autoritær makt over med "all inclusive og alle rettigheter" i pose og sekk! Ett strå i pasientens hjerteblod som krevde alle mine ressurser og også belastet min privatøkonomi i perioder, ett strå i psykiatripottenslønnsmidler og dertil "faglig status som Den Gode Psyklog som ikke ga opp selv om pasienten ikke kom videre og ble bedre". Da har man ordna seg Godt og innrettet seg bekvemt i yrkeslivet. Med en så ytevillig, trofaste, tålsom og hengivent forelsket pasientet som meg trenger man strengt tatt aldri mer anstrenge seg for å gjøre et ærlig dagsverk. Men det kommer som regel en dag i alles liv da man blir nødt til å gjøre opp regnskap, og da kan han umulig komme særlig godt ut av det in "the bitter end".

Jeg vet han hadde ordnet seg med flere slike "givende fordringsløse" langtidspasienter, og at det var flere forelskede inne i bildet, for i Psykiatrien er det visst ingen som etterspør behandlingsresultater eller retter et kritisk blikk mot noen av sine "Fagguder" i det hele, så der lever "sånne menn" bedre enn de fleste andre steder om de først har fått vagla seg opp på en taburett innpå et kontor, og har en tittel å prange med. Hva de egentlig bedriver med sine pasienter på det kontoret er det ingen som spør om, og ved en anledning der han ikke møtte til avtalt tid, viste det seg at han hadde dratt hjem midt i arbeidstida for å ta imot et lass singel. "Pasientene er ikke så betydningsfulle så de kan vente". En annen gang jeg bekymret meg fordi psykologen var fraværende da jeg møtte til timeavtale, siden jeg normalt er nøye med slikt, kunne hans kollega fortelle at Psykologen var reist på fisketur ;-)

I andre yrker kan man ikke holde på sånn, det stilles det krav og betingelser og man må følge reglene og allminnelig folkeskikk. Tenk deg at fastlegen din lot pasientene vente uten å kansellere timeavtaler for å dra hjem og ordne noe praktisk i kontortida, hadde reist på fisketur, eller som det skjedde enkelte ganger avbrøt timen fordi han var for trøtt og måtte sove litt, antagelig fordi han sverget konservativt til gammeldagse allergimedisiner med trøtthet som bivirkning. For det gjentok seg hver vår. Da kan man bli hjemme. Det er ikke god arbeidsmoral å gå på jobb for å ta betalt for å sove på kontoret når man ikke er funksjonsdyktig! Iallfall bør man avlyse pasientavtalene. Det er respektløst å forholde seg til pasientens tid på den måten, for gjett om jeg fikk høre det den ene gangen jeg ringte FØR timeavtalen og ga beskjed om at jeg ikke kunne møte fordi jeg var blitt med en liten kjærest ut på landet. DA ble "den VIKTIGE Psykologen" sint! "Ingen annen hane skal settes foran avtalene med Meg! Klar melding!". Psykologen "vant", så den andre hanen forsvant raskt ut i periferien.

Da jeg senere innledet samboerskap med en medpasient motsatte og prøvde psykologen også å forhindre dette som "noe jeg ville ta skade av". Det var imidlertid Psykologen som var skadeparasitten, mens min samboer som var en snill mann gjorde meg vel og det var til gjensidig behovstilfredsstillelse, en periode til oppbyggelse for meg etter Psykologens herjinger som var særlig "devastating" de to foregående år. Min samboer og meg var "Two lost souls swimming inn a fish bowl" og i mange henseender en mismatch, men helt ned på beinet og basic er de fleste mennesker nokså like og har nøyaktig de samme menneskelige behovene. Vi hadde det begge veldig vondt da vi "fant hverandre". Forholdet varte imidlertid ikke så lenge ettersom jeg etter en prøvetid fant det uklokt å inngå forpliktelser og gifte meg med en 25 år eldre mann som var vesentlig sykere og mer herja enn meg selv både fysisk og psykisk, særlig når det stadig var Psykologen jeg elsket. Samboeren på sin side sørget over alt han hadde hatt og mistet, og ville nok helst stått løpet ut med ektefellen som på det tidspunktet livet raknet forlot ham, så det var ikke den store kjærligheten på noens side.

Enhver mistanke om at jeg var en 25 åring som utnyttet enn syk 50 åring for økonomisk gevinst skyter over mål, for han var en økonomisk ødeland med milliongjeld uten noen materiell eiendom igjen, ikke engang med egen bolig. Men samtidig Hadde han noe personlighetsmessig, og det var mer tak og futt i ham enn i mange andre. Han var ikke av det mest "stakkarslige slaget" som mann ellers hadde han nok ikke heller hatt selvtillit til å prøve seg på meg, som tross alt eksteriørmessig var i vesentlig bedre stand enn ham. Den som løfter brynet og sier "i nøden spiser fanden fluer" har jeg et og annet å lære bort om overlevelse i ekstremsituasjoner, og da snakker jeg ikke bare om det fysiske, men om å overleve som menneskesjel uten å bli iskald, og om å overleve sosialt. Men jeg har så og si Aldri tenkt bare på meg selv og kun hatt mitt eget for øye selv om synet for egeninteresser har tatt seg opp etter at jeg forlot den Psykologen, klok av skade. Det er ikke i ens egen beste interesse i denne verden å være Bare snill og god. Men i en ekstremsituasjon og når et menneske har det fryktelig vondt, har ingen rett til å dømme en for de valg en tar som aldri har hatt samme skoen på, og jeg har verken misbrukt eller drept noen! Den medpasienten jeg kom nær, flyttet inn til meg som aldri har latt være å gjøre opp for meg og betale husleien, og den fortsatte jeg å betale. Vi var begge syke. Jeg ville ikke ta ham på meg som ektefelle, for jeg syns ikke slike løfter er noe man bør ta lett på og bare kan løpe fra. Da er det bedre å ikke forplikte seg ved løfte. Bryr man seg om andre tar man også hensyn til den andres behov og beste interesser, så vi skiltes som venner uten harde ord og holdt sporadisk telefonkontakt i mange år fremover, og jeg har stadig en god tone med min eks voksne barn når vi treffes innimellom ved tilfeldig anledning. Faren deres tilførte meg noe Godt, Psykologen derimot var opphav til mye smerte. Og det er et helt udiskutabelt faktum uansett hvordan man snur og vender på den saken. Å påstå at det er på grunn av Ansvarsfølelse man overtar kontrollen og herredømmet over en pasients liv som om pasienten var et uforstandig umyndig barn, når det slett ikke er i pasientens men blot i egen beste interesse holder ikke her! Jeg vet hva jeg har vært igjennom og hvor vondt det var, og hvor avmektig, svak og hjelpeløs jeg stod i den ulykkelige relasjonen jeg hadde til ham som egentlig skulle hjulpet meg å komme videre med mitt eget liv istedet for å bli hengende fast ved ham som person.

Jeg har humoristisk sans, men relasjonsbindingene til den Psykologen var ingen komedie, tvert imot en så stor tragedie at man kan dra en analog til sagnet om Narcissus og Ekko. Så nå sitter kanskje Psykologen der og innbiller seg at han savner meg og var glad i meg, men det er helt feil! Det eneste han i så måte savner var "tryllespeilet som alltid fortalte ham at han var vakrest i verden her", min kjærlighet, gavene, ytelsene, alt jeg ga- selv om han nok stadig har sine som metter behovene, så han ikke synker fullstendig inn i Ego-mørke og tomhet, men stadig får litt lys, kjærlighet og selvbekreftelser inn utenfra så han holder det gående. Meg har han aldri brydd seg om, anerkjent som den jeg er, eller møtt med ekte empati og omsorg, det er i såfall bare en illusjon hos et menneske som først og fremst alltid tenker mest, først og sist på seg selv, sitt eget ansikt utad, sine egeninteresser og gjerne vil se et glansbilde av seg selv. Det var aldri pasientens beste interesser som stod i fokus! Men Psykologen vokste seg stor og ble "fryktelig viktig og betydningsfull". Han er nok "helt uunværlig" i endel menneskers liv, de "kan ikke klare seg uten ham". Typisk narcissist! Å tro det ender i himmelen kan han imidlertid bare glemme. "Man kommer ikke til himmelen på egotripp om man lærer seg aldri så mange nye psykologiske teknikker og omså anskaffer seg så eksklusivt og fint nytt kjøretøy som romfergen". Det vil ende med en smell! Det finnes nemlig en Sann virkelig Gud, tro det eller ei, og Han er rettferdig og Allmektig, så Ham har ikke en liten psykolog så mye å stille opp mot, og Sannheten har en tendens til å være den versjonen som blir stående lengre enn all verdens livsløgn og bedrag!

Da jeg med tilbakebetalte skattepenger kunne dra på en god Danmarksferie sammen med gamle venner etter ca 10 år uten ferie som hans pasient, freste han også da jeg informerte om ferieplanene at "HAN skulle jobbe den sommeren, så kunne jeg bare dra til Danmark og FRÅTSE med vennene mine!" Enda han visste at jeg i en tidligere periode av livet hadde vært så fattig at jeg hadde levd på sultegrensen med brød og poteter som hovedføde, og således med rette kunne se frem til å kose meg med litt dansk fleskestek og lækkerbider. Han hadde kanskje tenkt å "jobbe" med meg, for jeg var på mitt peneste og mest fysisk attraktive på den tiden ;-) Han fikk en rosekvast og ei flaske god Tax-freeflaske vin da jeg returnerte fra ferie, og så var jeg visst "tilgitt" for den gangen. Da jeg et av de senere årene derimot ikke var like motivert til å bake den engelske luksusutgaven av fruktkake han hadde begynt å betrakte som jultradisjon og prøvde å avspise ham med oppskriften, var det ikke måte på hvor lite flinke famliens kvinner var til slikt og hvor lite tid han selv hadde. Så dumsnill som jeg var bakte jeg den for ham likevel. "Man vil jo ikke at noen man er glad i skal sitte og gråte på julekvelden". Men hadde jeg vært Julenissen hadde han ikke fått noen gaver, for han var ingen snill gutt mot meg, og mer enn voksen nok til å vite bedre! Han kunne faktisk tvert om være ganske så Slem og ubehagelig mot den forelskede pasient som tiet og tålte og holdt ut med det meste, i den svake stillingen jeg stod i.

Noen menn er virkelig uhørt fordringsfulle, vriene og urimelige og her var det åpenbart at personlige behov stod i førersetet fremfor "det faglige". Det var strengt tatt ingen terapautisk relasjon....Men Kjekt syns han det var!

Bortsett fra den tiden jeg fortsatt hadde egen tilfriskning som mål for kontakten, for jeg ble jo bare dårligere, og det var visst attpåtil et slag i trynet at de sosialt hemmende nevropsykologiske seksuelle problemene ikke begrenset seg alene til kontakten med Ham i det hele! Men ingen andre trodde heller på min symptombeskrivelse av egen lidelse, så om det ikke hadde vært for amerikanske psykologer som hører på og tror på sine pasienter hadde den lidelsen aldri kommet med i DSM (Det gjorde den først i 2013, men det hjalp ikke meg da jeg led så av den lidelsen. Jeg fikk ingen hjelp! Måtte finne andre nokså destruktive løsninger og ellers bare leve med det og alt det førte med seg- inkludert at sånne menn som ham som ikke var helt freshe in the first place, tørna sjøl blot av tilstedeværelsen av en kvinne som sendte ut så sterke seksuelle signaler uten å ville det eller kunne gjøre noe med det selv, jeg hadde på det tidspunktet klart foretrukket å være et helt aseksuelt menneske heller enn å ha det sånn. Det var andre ting som var mye viktigere i livet for meg enn sex og denne lidelsen var et sterkt dels sosialt invalidisernde problem. Men sånt forstod ikke "den store Freud" som ser ut til å mene at om det gjør godt i tissen er Alt godt og freudianske seksologfruer heller visst til samme oppfatningen, så det var en slik Psykiater som nektet å gi meg en medisin jeg visste kunne hjelpe noe, fordi hun "ville at jeg skulle være et Helt menneske". Og dermed holdt jeg på å ende som et Helt dødt menneske for det var så totalt ødeleggende for meg! Men du verden så sikre de er på at de selv "vet alt best" på pasientens vegne, selv om de ikke aner hva man snakker om! En mannlig ansatt ble kvalm av sexologdama og hennes forelesninger, mens hun stod der og smilte bredt og trodde hun var spennende og deilig. Samme dama anbefalte varm melk mot alvorlige traumer etter bl.a voldtekt, men det skyldes nok helst at "Hovedbehandler" hadde både under og feilrapportert, så hun visste sannsynlig ikke hva jeg hadde vært igjennom i mitt liv i det hele, og holdt meg som et "åndssvakt barn som syter over småting". Nesten så man skulle ønske en slik seksolog fikk litt seriøs overgrepserfaring og traumer på baken selv så hun fikk litt jording! Når man forteller om faktiske seksuelle overgrep som også kan bekreftes som sanne og reelle av en hel haug med mennesker i ens eget oppvekstmiljø og egen familie, som heller ikke politet finner grunn til å betvile men som man i psykiatrien opplever blir holdt som psykotiske fantasier er man virkelig i Kafkaland og man tørner helt om man ikke kommer seg ut og over i de levendes virkelige land der ute hvor ting er mer normalt og man slipper å underkaste seg og si HEIL til noen "Fûhrer" og gå dødsmarsj til Psykiatriregimets pris, der man enten slavebindes for livet, bukker under uten noensinne å klare å reise seg eller tar sitt eget liv. Jeg hadde stått på psykiatriens selvmordsstatestikk for lengst om jeg ikke hadde vært et uallminnelig seigliva og sterkt individ, og heller også til å gi Gud æren mer enn blot gode gener!  "Min psykolog og hovedbehandler" høster in the end intet annet enn skam, misbilligelse og forakt av sin gjerning. DET har han fortjent, selv om Noe kanskje var godt ment! Med forelskelsens briller så jeg en gang mye godt i ham også, men det var bare kjærligheten som gjorde blind, mens han gjorde sitt beste for å holde meg blind, så han kunne kontrollere og manipulere meg etter egne behov og interesser og ikke avsløre ham.

I løpet av de 15 for meg vondeste årene av mitt liv, han klarte å binde meg fikk han både "søtmat og saltmat og penger og gull" og var såre fornøyd med tilstanden og at jeg ikke kom meg av flekken, og hadde nok sett for seg at det skulle vare ved som om jeg hadde lovet ham evig troskap og kjærlighet til døden skilte oss ad. Så han syns selvfølgelig det var helt uhørt når jeg en dag bare gikk. Noen "skillsmisser" er lykkeligere for kvinnen enn for mannen, men i slike menns hoder er det selvfølgelig kvinnen som går det er noe i veien med. Og meg kan han jo lett stemple en ny diagnose på som straff og til eget forsvar, for i Psykiatrien er de jo temmelig godtroende og ukritiske ifht alt som kommer fra "den faglige autoriteten". Men det får stå sin prøve!

Jeg er flink å lage mat og en erfaren gjestfri vertinne som har hatt flust av både "Høye" og "Lave" gjester, så maten smakte denne gangen også, og han var fornøyd med desserten. Denne gangen satt han imidlertid ikke fullt så lenge for å la seg "vederkvege" som han ved en anledning ordla seg for anledningen, mens han normalt var lite godt verbalt som kom fra den kanten- heller mer av ydymkelser, krenkelser og angrep med latter på de mest upassende vonde sårbare tema- fordi han som han sa "satt litt på letten" siden han skulle ut og hente en ny bil. Jeg klatte ikke dy meg for å tulle litt godmodig med ham, når han stolt som en hane bare ikke kunne la være å si at det var intet ringere enn en Mercedes han skulle ut og hente, god og mett. Jeg som er så lite opptatt av bilmerker og statussymboler syns jo sånt er litt "teit", særlig når de som er mest opptatt av slikt innbiller seg at alt andre også drømmer om er en Mercedes. Da hender det oftere i vår kultur, og i psykiatrien i særdeles het at folk missbedømmer og overvurderer mennesker etter utdanningsnivå, Stilling og Yrkesområde, selv om det jo strengt tatt sier lite i seg selv om et menneskes personlighet, moralske karakter og kvaliteter. Det hjelper ikke med embetseksamen i Psykologi om man mangler empati, skader og utnytter pasientene blot som et Middel til egen fordel, status og suksess. De er livsfarlige! Om han så snur alt på hodet- igjen! og fremstiller seg selv i offerrollen, som "den lille mann", uskylden selv som "gjorde alt han kunne" til pasientens beste og ikke kan forstå at hun som burde vært "ûbertakknemlig for alt han gjorde for henne" har snudd seg mot ham og stiller en ny diagnose etter det.

Den lille godslige spøkefulle komentaren fra min side ifht hans stolthet over sitt nye kjøretøy- som en liten gutt som skulle hente en ny flott leke "vi voksne ikke brydde oss om", var nok til at han neste gang jeg så ham, beyond reason og enhver rimelighet etter alle de årene jeg hadde stått på pinne for ham, og konskvent møtt ondt fra den kanten med mer godt, dukking og dominans med underkastelse, og stadig gitt ham gaver, for å "behage herren", så beskyldte den gode Geisha for å ha punktert bilen hans, med en rusten bolt som lå på kontorbordet hans og slett ikke så ut som noe et allminnelig menneske kunne klart å stikke gjennom et bildekk uten medbragt slegge! Trodde han jeg var sjalu på en bil kanskje? Du snakker om ikke bare å overdrive betydningen av seg selv, men dertil av bilen han kanskje anså som en slags personlig "penisforlengelse" og del av eget narcissistiske Ego. "Mercedes liksom. Da må man være en skikkelig bra kar" ;-)

Så lenge jeg satt fast i min følelsesbinding til ham som pasient tok jeg imidlertid alltid hensyn til hans sensitive Ego, ikke bare av omtanke men også av den grunn at han angrep meg hissig og dukket meg på min selvfølese og andre svake punkter ved den minste antydning til motstand, korreks og kritikk og alt hadde "nytt" så mye ubehag fra hans hissige temperement, der også egen humørsyke, personlige problemer og ting han måtte støte på av problemer som ikke hadde noe med meg å gjøre, og der simpelthen det at han uforvarende fra min side følte seg truffet på en svakhet, ikke fikk det til, tabbet seg ut selv var noe han lot gå hardt ut over pasienten, og aldri aldri kunne innrømme og til fulle innse egne feil og tilkortkommenhet. Både hans egen lille penis og fagtissen var ukrenkelige Majestetsstørrelser man ikke måtte touche han på. En ereksjon og det faktum at pasienten gikk men heller ikke syntes det var noen større greie i den sammenhengen alt stod i eller så anderledes om det var han eller jeg som "fikk det problemet" siden sånt er uaktuelt å leve ut mellom pasient og psykolog og jeg selv jo hadde søkt hans hjelp fordi jeg hadde problemer så det rakk på det området utløste visst en stor psykologisk krise hvor jeg ble erklært "the evil witch". Hallo! Hvem av oss var pasienten? Så han ikke hvor syk jeg var og hvor jævlig vondt jeg hadde det?

Han etterlyste i den fasen attpåtil "nærhet, varme og ømhet" fra pasienten! Når pasienten faktisk slet og hadde store problemer med en lidelse som i 2013 fikk diagnosebenevnelsen PSAD i DSM, ytterligere komplisert med overgrepsproblematikk og min forelskelse i ham, lo han og syns visst det var fryktelig festlig at ungmøen var så tent, men da han selv fikk en allminnelig ereksjon- som ikke akkurat er noen sensasjonelt sjelden reaksjon fra menn i mitt liv og sånn sett ingen "big deal"- iallfall ikke Hans! Da var det plutteslig en helt annen låt i pipa og falt ham visst tungt at jeg ikke "koret med" i tonen han da la an. Der var åpenbart "En alvorlig sak!", og fullstendig utålelig. Når den erkesjonen helt uten at det var i pasientens intensjon, kun beskrevet i et kjærlighetsbrev en psykotisk pasient han valgte å ikke legge inn, tilfeldigvis hadde i lomma da det isteden ble politiet som måtte sørge for min første innleggelse og leste det. Jeg gikk jo til psykolog og visste ingen andre steder å gå til for å be om hjelp. Noen legekontakt hadde jeg ikke, og trodde denslags kun var for syke Kropper.

Han mente altså alt den gangen at det var pasientens oppgave å tilfredsstille, ivareta og imøtekomme psykologen på hans behov. Så nå gidder ikke jeg å ta flere hensyn til ham, hans Ego og hans følelser! I hans verden er det visst det eneste som eksisterer av virkelig verdi som krever aktelse, privilegier, forrang og respekt på ekte "merverdig Herrefolkmaner" fremfor andre mennesker som meg, og mener viss stadig at det var helt uhørt at jeg "ditcha ham" og ga meg selv og mitt eget liv en sjans i steden, og nå ser tilbake og sier det som det er, som det var og hvordan han Egentlig "var som psykolog". For det var ikke og er ikke NORMALT, og jeg har lidd stort på grunn av det. Mannen er ikke som en normal psykolog og heller ikke helt som et normalt menneske bør være!

Han var ikke skikka for jobben, og det er Ikke MIN feil. Men gjett om jeg fikk lide og betalte dyrt for det! Det var visst ikke så farlig med meg, for jeg var "bare en pasient" og "da gjelds det liksom ikke" om det er aldri så blodig alvor og gikk på pasientens liv og helse laus. Han var "GUD i sitt eget lille Univers" og Hans eventuelle "mot-terorier" holder ikke vann, prøvd på objektiv sannhet og min Realtiet og erfaring, og jeg tror aldeles ikke hans vurderingevne tross proffesjonskunnskapene rekker lenger enn mine egne psykologikunnskaper, analytiske evne og vurderingsevne. Jeg har i tillegg omsorgsevne og empati for mennesker som har det vondt og kan i kraft av det jeg selv har opplevd bedre forstå og solidarisere meg med andre mennesker som har det vondt og lider urett.

Men HAM tar jeg ikke lenger noen "spesialhensyn" til, selv om Egoet sikkert synes synd på seg selv og har sutret det han var god for over "den fryktelig slemme pasienten". Hadde han oppført seg fint og vært "snill gutt" hadde det ikke endt slik, men at små slemme gutter med merverdikompleks og "Herrefolkmanerer" ender opp med å ønske at de aldri hadde lekt med en jente som meg er forståelig, for jeg "ble lekt med av sånne gutter" alt som liten og vært ute så mange høstnetter og stått gjennom så mange stormer at det når min tålegrense først er nådd, jeg ikke finner meg i mer og blir sint og vil ta igjen, kan det være grunn til å jekke seg ned noen hakk og skjelve i buksene og heller krype unna med halen mellom beina eller å ta den fulle konfrontasjonen og måtte stå skolerett for alt. For "hans regnestykke var helt feil" og nå prøver jeg å bringe det i rettferdig balanse, for Rettferdighet er en god ting av verdi, som det desverre er alt for mye av i denne verden. Og som vi sier vi som støtter det underttrykte palestinske folk mot "Herrefolket" der: Uten rettferdighet, ingen fred!

Men jeg ser behov for noen "Nurnbergprosesser" i norsk psykiatri også, der endel "Høye Herrer" slipper unna med det meste også det verste. Man stiller sterkere med å ta ting i rettsvesenet enn internt i psykiatrien, der "Autoritetenes ord er lov" og pasienten står uten (retts-) vern mot Maktovergrep, og det utnytter nok denne psykologen slik han alltid har gjort, til egen fordel og forsvar. Men jeg Tar ikke mer urett. Det er slutt! Sannhetas og rettferdighetens stemme hadde jeg tålt å gå i ordinært fengsel for. Men jeg tåler IKKE å bli utsatt for mer urett, bli mistrodd, misstemplet og mistenkt for å være eller ha gjort noe jeg aldri ville ha gjort og bli utsatt for flere Kafkaprosesser under dekke av "behandling" fordi jeg her taler Makt og Autoriet midt imot. Dette er Norge, ikke Kina, men i Psykiatrien er det visst endel mennesker som følger sine egne lover og regler som herskere i sitt eget lille Diktatur. Jeg vet hva jeg gjør og sier og er ved mine fulle fem! Men har "vært igjennom helvete" så "helt god" er jeg ikke. Det har jeg tilfelles med krigsveteraner og torturerte opposisjonelle fanger fra Kina som har kommet til vår "gode, humane rettsstat der alle liksom får den gode hjelp de trenger når de trenger den, og alle er snille, greie og eiegode mennesker" . Det er samme typer mennesker der! Vi er av samme art alle sammen, noen mer onde, noen langt over mot det gode, de fleste litt av begge deler! Mennesker er generelt, uavhengig av kultur og etnisitet, sosialt lag og status og alle slike ting ganske like seg selv in all our diversity and complection uavhengig av om den ene er i rollen som "Psykolog" og den andre har fått labelrollen "Pasient". Vi er først og fremst to mennesker, to likeverdige individer, og det er ikke rollene som gjør den ene bedre eller dårligere som menneske enn den andre! Jeg spilte min rolle godt som Mer enn "en god samarbeidsvillig pasient", mens han drev med "fowl play" og var en slett psykolog. Han er IKKE "helt god" og heller ikke "riktig klok" etter min mening. Innimellom var han virkelig langt ute og kjøre selv psykologisk, og det kan jeg ikke ha vært alene om å observere. Og det er ikke RETT å la ansattvern gå foran pasientsikkerhet, pasientens liv og helse, iallfall ikke i slike grove tilfeller hvor det åpenbart er noe alvorlig GALT med mannen og "way out of line and reason". Mens jeg desverre bare gjødslet det egoet.

Når han så også bare tok all min årelange irrasjonelle, ulykksalige, affektive, uselviske kjærlighet, og gaver han fikk av raus godhet, og ikke fordi han hadde gjort seg fortjent til det ved å gjøre meg så mye godt i det hele, til bekreftelse av sitt eget ego, og ytret noe slikt som at "du gir mye, men det er fordi du får noe også" tenkte jeg etter alt i mitt stille sinn siden han aldri kunne tåle å bli motsagt eller korrigert uten å gå til hissige angrep på mine svake punkter: "Nei jeg bare gir og gir Uten å få noe igjen for det selv, så hvorfor gjør jeg det egentlig? Det gagner jo ikke meg, bare ham, at jeg blit i denne for meg vonde, håpløse relasjonen på grunn av ubesvart kjærlighet, med det resultat at jeg ble gående i ei tredemølle med hyppige selvmordsforsøk fordi det gjorde så vondt å stå i den relasjonsrollen jeg på grunn av kjærlighetsbindingen ikke så noen annen utvei og løsning på en død, og påfølgende svingdørsproblematikk ut og inn av sykehuset, uten å komme noen vei, ha noe eget liv som kan være meningsfylt og tilfredsstillende for meg selv. Jeg går bare her som en trofast lydig hund for min hårde Herre, som en selvutslettende tjener uten egen fortjeneste og egenutbytte, og er jo ikke egentlig en pasient. Det er ikke sånn det skal være. Skulle jeg vie hele mitt liv til denne mannen som aldri ga noe videre valuta som terapaut i det hele. Heller tvert imot, mitt eget liv render ut i sand med dette. Dette er ikke Jeg tjent med". Alt handlet jo om ham! Han kjente ingen grenser.

Den tankerekken ble "begynnelsen på slutten". Så med bevisst besluttsomhet lyktes jeg en dag i å løse den gordiske knuten, og bryte tvert uten å gi ham en sjanse til å spille på mine følelsesmessige svakheter for ham så jeg skulle bli som de andre gangene jeg hadde ønsket å slutte og bytte til en kvinnelig behandler fordi det var så vondt å være forelsket i psykologen, og jeg så heller ingen som helst terapautisk grunn til å bli værende. Tvert imot! Men slik så vel ikke narsissisten det, og han ville åpenbart ha meg gående der som evighetspasient til jeg til sist ble sittende ved sengen hans på sykehjemmet medbragt frukt og blomster og trøste ham og holde ham i hånden, når alt endag "ble så fælt og stakkars ham" og ment han var i sin fullfortjente rett til slik hengivenhet. For i sitt eget hode var han vel den "helt uunnværlige terapaut" som gjorde all verdens for Meg, og ikke omvendt jeg som lå på kne og stod på pinne for ham slik det i realiteten artet seg. Kjærlighet gjør blind, men da jeg heller utbrent etter "lang og tro tjeneste som pasient", hvor min strikk var strekt og tøyd helt til enden, at den smalt hardt tilbake med aggresjon over alt jeg hadde funnet meg i, lidd, tidd og tålt fra hans kant. Jeg har aldri vært så sint i mitt liv! For da først, når jeg kom på avstand fikk jeg øynene helt opp og så den egoistiske drittsekken som han er! Han kostet meg ikke så reint lite på noen måte, og det er bare "tilfeldigheter" som er årsaken til at jeg overlevde alle selvmordsforsøkene i "mitt livs katastrofe, med episenter i relasjonen til terapauten". Vekk med ham så gikk alt bedre i livet mitt! Det som var det vanskeligste av alt var altså "så enkelt"! Jeg led mye i den "viktige relasjonen" og ble holdt "under foten hans", men egentlig er jeg et sterkt og selvstendig individ, som klarte meg godt Før han kom inn i bildet, og har vist god resiliens etter at jeg fikk ham Ut av bildet.

Men jeg har blitt påført alvorlige traumer/skader, og har mistet mange år av mitt liv som følge av den "behandlingen", og hadde aldri stått i en så vondt og konsumerende relasjon så lenge, om jeg ikke hadde vært uallminnelig stabil på det området i følelseslivet når dype, varme følelser først er etablert, uavhengig av grunnlag. Mannen selv, slik han er, hadde aldri fått slik makt over meg om han ikke hadde vært min Psykolog! Blant annet står hans teknisk-materialistiske egosentriske verdisystem i strak motsetning til mitt eget. Jeg har alltid vært mer av en idealist med et klart altruistisk gen og immatrielle verdier. Og jeg er kristen, så da jeg først forelsket meg buttet det også mot min indre moralnorm. Dette anså han som terapautisk "motstand", mens det isteden egentlig var min morallov han overkjørte og brøt ned. Og han hadde jo "alltid rett og visste best", -i sitt eget hode og nåde den som trampet ham på noen tiss! Da fikk jeg gjennomgå så hardt at det holdt på å ende med et "vellykket" selvmord!

Hvordan kunne jeg forelske meg i en sånn mann? Han vant meg med teknikk i sjarmøretappen, overlegent maktforhold i kraft av stilling og høy selvtillit som "den erfarne voksne mannen" med "pene blå øyne" da jeg var en sårbar naiv, ulykkelig, kjærlighetstørst 20-åring, i en vanskelig livsfase, med lav selvfølelse og nok av offerproblematikk baki sekken, mens hormonene raste rundt i kroppen. "Spørsmålet" var egentlig: "Er det er håp for meg? Kan noen elske meg? Hva må jeg gjøre?" Så da gikk jeg til psykolog i håp om å få den hjelpen jeg trengte, så jeg kunne vende tilbake til skole/arbeid og finne en å dele livet med, slik jeg så inderlig lengtet etter. Det var ikke Min intensjon å bli stuck med Psykologen som førsteelsker, Hovedrolleinnehaver og Kaptein i Mitt liv 15 år fremover! Det er da vel ikke sånn det er ment å være? Å vinne hjertet mitt i den livsfasen var egentlig ikke vanskeligere enn å stjele sukkertøy fra småbarn. Jeg var klar som et egg for kjærlighet. Det var bare så totalt feil når det ble Psykologen som fikk plassen som Gjøkunge i den kurven, og dermed opptok plassen for enhver annen hane i de 15 mest fertile og fysisk tiltrekkende år. Mitt hjerte var nemlig okkupert av Feil "Konge". Den drømmeprinsen viste seg i virkeligheten å være mer av en fortryllet padde. Tross overfladisk sjarm og "gylden fasade" så langt unna en ridder meg hjerte av gull man kan komme. Han hjalp ikke denne "jomfruen" da hun var i nød og kom til Stavanger nærmest som "et gudsord fra landet" rett etter landbruksskolen, midt i en livskrise- av den grunn at jeg hadde en bror her, for Psykologen jeg havnet hos da jeg ba om hjelp i denne krisen, var intet annet enn en Bondefanger! Da hjelper det lite med "sjef" foran tittelen, for "fint skal det være". Jeg kjenner desverre den "psykologspesialisten" for farlig godt til å være særlig imponert. Han er hardt røynt på hjerte og sinn, livet og helsen til denne eks-pasienten. Og all innleggelses og suicidforssøksstatestikk på meg bare underbygger og tjener som dokumentasjon for mine påstander, selv om det ligger endel år tilbake i tid. Jeg var hans pasient i perioden 1989 til omkring 2004, og er ikke lenger pasient i psykiatrien.

Jeg bruker enda, nå så mange år etterpå, tid på å fordøye og verbalisere alt det den fyren selv prøvde å bagatellisere som "snott i barten" ! Og gir ham idag det glatte lag! Så nå får den Psykologen "kaste glans" over noen andres liv. Han går snart av med pensjon men har isteden for gullklokke gjort seg bedre fortjent til en sorti in disgrace. Jeg klarer meg vesentlig bedre uten ham, og blir generelt frekventert av bedre, mer belevne og høfligere gjester enn ham, som ikke bare verdsetter maten men dertil er hyggelige mot og verdsetter vertinnen. Og jeg har hatt adskillig Høyere Herrer enn ham på Gjestelisten, som som alle ga mer ifra seg.

Jeg ville ikke hengt ut og begått karakterdrap mot noen mann om han ikke hadde gjort noe ondt. Men denne mannen stjal ikke bare mange år fra mitt liv, ødela ikke bare mye for meg, han holdt faktisk på å koste meg selve Livet. Og jeg har enda ikke sett rettferdighet skje fyldes og fått min fulle oppreisning ifht dette mennesket. Selv om jeg vel etter alt jeg har gått igjennom har "omtrent samme psykologi som en selvmordsbomber" er jeg et fredelig, sivilisert ikke-voldelig menneske, men pennen min kan også treffe ganske godt.

Hadde han vært SMART hadde han selv krøpet til korset, lagt seg langflat og prøvd å gjøre opp for seg, da hadde han iallfall kunne gå inn i livets siste fase som en mann med rak rygg! Noen Gambler med andres følelser, liv og helse som innsats, og håver inn hele potten selv. Men En dag er spillet slutt, for Sjefen sjøl- Gud har "alt på tape"- hele oversikten. En narcissitisk personlighetsforstyrrelse kan ikke behandles, men koster oftest mer for andre enn for narcissisten selv, så lenge han kan holde spillet gående. Når så "Lystet blir slått på" så alle kan se hva han er for en taskenspiller og hva han har bedrevet er det ingen steder å gjemme seg, eneste vei ut måtte være "selvmord motivert av skam ved sosialt fall". Men det går heller ikke godt, for det finnes en Gud og en større rettferdighet. Den Jokeren spilte han bort som noe det ikke var verdt å satse på, sammen med sin egen sjel tapt til Fanden i bytte for "falsk ære og karriere" som var nær ved å gå over denne pasientens liv. Og Da har man virkelig "havnet i problemer" man vanskelig kan lyve og sno seg unna selv om man er Sjefpsykolog og har penger! Så han skulle heller "lyttet til Engelen på den høyre skulderen" da det gjaldt som mest, og innrømt og vedstå seg egne feil, tabber og faglige nederlag isteden for å sette egen karriere og kappe foran en pasients menneskeliv og holde Sannheten nede i en slik grov urett og utnytte det faktum at pasienten elsket ham så til de grader på egen bekostning! Det er nemlig i den Sanne kjærlighets natur at den elsker og gir utover seg selv, og ofte kan sette egne behov og interesser til side til fordel for den elskedes interesser og behov.

Men om man elsker en mann som ham, enten det er i rollen som Psykolog eller sikkert også i privatlivet, har man emosjonelt egentlig like lite igjen for det som å mate et sort hull med et blytungt ego som kjerne, som suger alt godt grådig til seg, sjelen med om han hadde fått sjansen, uten å gi lys fra seg, det er i så måte ikke noe annet enn et falskt overfladisk skinn som ikke stammer fra hans eget indre. Men han nyter andres bestrebelser for å vinne hans kjærlighet og anerkjennelse for sin egen skyld. Men for Ham er ingen viktigere enn ham selv, andre menneskers funksjon er først og fremst som hans behovstilfredsstillere men han snur det gjerne opp ned i eget hode og overdriver sin egen "uunnværlige positive betydning" med en så Sterk narcissisme at han blender og dra de som er glad i ham med seg inn i de narcissistiske egenforestillingene selv om jeg vil tro at de fleste av hans nærmeste har røynt ham hardt nok på den negative siden, selv om kolleger og de som ikke er like emosjonelt nært bundet til ham kan la seg lure av "glansbildet", for han kan også fremstå hyggelig, sjarmerende og sympatisk når han viser smørsiden ut! Det er jo viktig for en narcissist å bli likt av de han anser å "være noe" som kan høyne hans egen verdi.

Han har først og fremst ALLTID egeninteressene for øyet, og vil gjerne ta seg best mulig ut, med fine klær og Statussymboler som "en stor og viktig mann", gjerne enda til prøve å holde en litt "sofistikert stil", selv om sofistikert er så fjernt fra hans personlighet som det kan bli. I noen henseender er han jo en skikkelig Noldus som har utvist endel mangler ifht norkse allmennkunnskaper i dette og hint. Mye tyder på at her ligger noen mindreverdighetskomplekser i rota han har vokst ut av. I seg selv er han jo ikke akkurat den som har mest og flest talenter å fare med, og er liten og sped av vekst selv om han en gang nok vant endel på et Pent ansikt, men slik skjønnhet varer jo ikke evig. Så det eneste han flyter på utover de som er glad i ham tross alt, er Stilling og fagkunnskaper som psykolog, og de er heller ikke i toppskiktet. Manipulasjon til egen fordel synes å være det han er flinkest til å bruke psykologikunnskapene til. Verden vil jo ofte helst bedras, men er virkelig ikke gull alt som glimrer! Nå kan den lille fyren angre på at han "ville gå på Universitetet og bli noe stort" og ikke nøyde seg med en jobb han var bedre skikka for enn Psykolog for det skadde, lidende sjeler.

Bilinteressert og opptatt av å fremstå som "maskulin" som han er burde han satset på Bilmekanikk. Med Psykologkunnskaper i tillegg kunne en slik bedragersk pengekjær og materialistisk kjøpmannsånd også gjort det godt som Bruktbilselger- helt til han fikk Forbrukerrådet på nakken. For som han selv har vært inne på; Alt har sin pris, ingenting er Gratis. Og nå er det "payback-time" for "den innbilt store Freud". Han frarådet Vertinnen å steke i olje fordi han selv ikke kan lage mat uten å sette fyr på huset, så "en gang han stekte i olje" tok det fyr. Det var vel den gangen Far skulle stelle hjemme. Han er antagelig ikke særlig flink med hendene heller selv om han gjerne vil være "den maskuline handyman himself". Men om han hadde blitt en middelmådig bilmekaniker er det tross alt ikke så farlig med en død ting som en bil, selv om det kan virke som han mener at en sjelløs Mercedes er av langt større verdi og betydning enn de immatrielle verdiene jeg selv alltid har holdt viktigere, uten at jeg er bitten sjalu og misunnelig på bilene og båtene hans. En mann som er så fattig i seg selv må jo ha Noe å være stolt av stakkar selv om jeg tror de færreste andre bryr seg om hva han eier eller ikke, eller akter og verdsetter mannen etter bilmerket! Det er i Hans eget hode!

"DEN UBARMHJERTIGE ÆRLIGHET" SOVER GODT OM NATTEN, OG ER VERKEN SKUGGEREDD ELLER SKVETTEN, SELV OM JEG VET AV SMERTELIG EGENERFARING AT DEN "PSYKOLOGEN" ER ISTAND TIL Å GÅ OVER LIK FOR Å REDDE SKINNET SITT. Men jeg fortalte ingen hva som egentlig skjedde i 1991, eller om veien jeg gikk sammen med Psykologen i to ekstremt vonde og vanskelige år før jeg havnet inn på psyk den gangen, FORDI jeg elsket min kalde harde banemann! Men den som graver en grav for andre, faller som regel til sist bakover i den. Og når man har voldt så stor skade i et annet menneskes liv som ham at målet er fullt og det mennesket ikke lenger er glad i ham, er det for sent å angre å be om bedre vær. Da må man ta den stormen som kommer og stå der som en mann, enten man er man for det eller Ikke, for det er ingen vei utenom!

Jeg har ikke tenkt å moderere meg på hardt røynte facts og Sannheter selv om de færreste har like godt opptrent mage på slikt som meg, og de fleste helst foretrekker en litt mer glansa og retursjert utgave. Dette er Norge, og nå prøver jeg Ytringsfriheten for det den er verdt, så får det stå sin prøve om noen vil trekke meg for retten. Sannhet og Rettferd har iallfall større sjanse i rettssystemet enn i Psykiatrien. Det er en del av den "pasienterfaringen" og jeg Kan ikke ta mer av det! Det må være grenser for hva et menneske skal gjennomleve i en angivelig human rettsstat, alt etter som det passer enkelte krefter og maktkonstellasjoner best. Mitt menneskeverd og mine menneskerettigheter bør ikke aktes mindre enn en Psykiatriautoritets, og ansattvern og faglig omdømmehensyn for Psykiatriens del bør i rettferdighetens navn heller ikke trumfe dette. ER vi i noen henseende bedre enn stater og regimer ute i verden vi ikke liker å sammenligne oss med, er det tiden for å vise det Nå!

Ærlig talt. Da jeg hoppet ut fra en bro og knakk ryggen og en fot i et mislykket selvmordsforsøk på grunn av at jeg slet med en reaktivering av alvorlige traumer på grunn av seksuelle overgrep mot meg i tidlig barnealder og hadde det aldeles for jævlig, mens den eneste "terapien" og "hjelpen" han bidro med som psykolog var å vitse og le av min elendighet og pedofilimistankene traumeofferet hadde fått hengende over seg på grunn av senskader som artet seg som alt anna enn lystne og behagelige men tvert imot ga meg så stort ubehag at jeg nærmest fikk fobi mot barn og valgte å bryte kontakten med to småjenter jeg elsket som mine egne døtre og hadde hatt nær kontakt med, og en omsorgs og støttefunskjon for i hele deres barndom gjennom mange år tross egne problemer helt fram til dette "rammet" meg og jeg ikke orket å ha kontakt med dem siden alt ble forsterket og reaktivert i kontakten med barna, og også var redd at endringene, min ambivalens og lidelse i kontakten skulle skade dem psykologisk. Men bruddet var uansett vondt for dem også siden de var så glad i meg. Når jeg snakker med dem som voksne sier de at det eneste Vonde minnet de har etter meg var nettopp bruddet, at jeg ikke Kom mer. Og jeg vet jeg sviktet på kommunikasjon og selvfølgelig burdet sørget for å forsikre dem om at jeg var like glad i dem, at jeg var syk og at ingenting var deres feil, men i den situasjonen og tilstanden jeg var i klarte jeg det ikke. Jeg sviktet! Men kunne aldri ha gjort barna noe fysisk på noen som helst måte ever, eller noe annet barn heller. Det var det noen andre hadde gjort Mot meg, da jeg var et lite uskyldig barn, som var årsaken til problemene, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Det bare var sånn. Så alvorlige er følgene av overgrep mot små barn, at det kan ødelegge deg helt når det når deg igjen i voksen alder. Jeg har snakket med en incestutsatt far som slet med samme problematikk og også var suicidal. Traumene er grusomme og ødeleggende for oss når vi som voksne får egne barn eller som meg kommer i nær tett relasjon til venners barn, for da smeller det du selv led som barn deg rett i trynet! Hogg hodet av "Freud" som tror vi har pederastfantasier!!! Det er den MINST lystbetonte erfaringene i mitt liv! HELT GRUSOMT! Er det vi sjøl som må begynne å skrive lærebøkene for å forhindre at voksne offer etter tidlige overgrep får slike "Fagspikre" slått inn i kista? Snakk om å legge stein til byrden!

Jeg LED! Og hva gjorde "den gode psykolog" utover å le av meg og ydmyke meg enda mer? Jeg hadde ikke før våknet av narkosen og bevisstløsheten hadde gitt meg en så kjærkommen timeout fra alt som var så vondt at jeg nøt et øyeblikks sjelefred, og hadde fått så god medikamentell lindring at jeg var smertefri, da "Psykologen" ankom på lynvisitt uten noen som helst uttrykt medfølelse, trøst eller omsorg i stemmen, og isteden begynte han å snakke om hvor vondt han hadde hatt det i kneet han, nå øyensynlig med friskt kne,hadde skadet i en mopedulykke som tenåring, noe han stadig kom tilbake til, og hvor jeg nesten tror han må ha fått seg en større smell i hodet enn i kneet. Iallfall "lovte" han meg at det kom til å gjøre skikkelig vondt når jeg skulle trene opp beinet selv om jeg ikke hadde vondt nå! Skulle det være en straff for et fortvilt menneske som der og da før han kom nøt et øyeblikks problemfri fred og smertefrihet etter et så alvorlig smertefullt ryggbrudd mot en midtrabatt i sement at jeg var i sjokk rett etterpå, mens det som hadde gått forut for anledningen var enda verre og mer smertefullt å bære. Er fyren regelrett psykopat..? Han er strengt tatt "en eneste stor falsk løgn", og den er ikke Hvit!

"MORSOMT" VILLE JEG IKKE FINNE PÅ Å KALLE DET! OG DET ER HELLER PÅ INGEN MÅTE FØRT I PENNEN "FOR MORO SKYLD", JEG UNNER LIKEVEL LESERNE MINE Å DRA LITT PÅ SMILEBÅNDET UNDERVEIS. AT MIN OG HANS VARIANTHISTORIE IKKE STEMMER HELT OVERENS LIGGER I SAKENS OG MANNENS NATUR, MEN JEG ER TEMMELIG SIKKER PÅ AT DET ER MIN VERSJON SOM LIGGER TETTEST PÅ SANNHETEN. JEG HADDE IKKE VÅGET MEG PÅ EN SLIK YTRING OM JEG IKKE VISSTE AT JEG HAR MER ENN GOD NOK DEKNING FOR DET JEG SIER I VIRKELIGHETEN OG REALITETENE, HAR LITT Å FARE MED OG AT DET ER NOE HELT ANNA ENN TOMME ONDSINNEDE BESKYLDINGER OG LØSE PÅSTANDER JEG KOMMER MED. SANNHET HAR EN EGENVERDI FOR MEG, OGSÅ NÅR SANNHETEN ER UBEHAGELIG OG KOSTER, OG JEG ER LIKE UBARMHJERTIG ÆRLIG NÅR DET GJELDER MEG SELV. OG DET ER DET MANGE NOK SOM KAN BEKREFTE OG GÅ GOD FOR, SELV OM JEG IKKE ANSER MEG SELV FOR ET SÅ UFEILBARLIG GENI AT IKKE OGSÅ JEG KAN TA FEIL, MEN I DETTE TAR JEG IKKE FEIL, FOR DET DREIER SEG OM MITT LEVDE LIV, OG DER ER JEG "EKSPERTEN SOM SITTER MED FASITEN"!

JEG VET HVA SOM HAR SKJEDD I MITT LIV OG PSYKOLOGEN VET OGSÅ AT JEG HAR UALLMINNELIG GOD HUKOMMELSE. MIN EGEN BROR HAR ERKLÆRT MEG "LIVSFARLIG" FORDI JEG KAN HUSKE OG GJENGI SAMTALER MANGE ÅR TILBAKE. OG DE VONDE TRAUMATISERENDE OPPLEVELSENE OG DET DET LÅ MYE FØLELSER I ER ALLTID DET SOM FESTER SEG ALLER BEST I MINNET, NED TIL DETALJER! OG JEG ER DERTIL OBSERVANT OG SNAKKER LETT MED ALLE SLAGS MENNESKER, SÅ JEG HAR ET STORT OG UOVERSIKTELIG RESSURSNETTVERK SOM GÅR PÅ KRYSS OG TVERS OG UT OG INN I MANGE ULIKE LEIRE OG MILJØER.

DE PSYKOSESAMMENBRUDDENE JEG FIKK "UNDER BEHANDLING" VAR FØRST DELS ET RESULTAT AV AT HAN BYGDE FORSVARET MITT HELT NED "DEN STORE FREUD" MEN SENERE OG ALLER MEST SOM RESULTAT AV MANGE, STORE, GJENTATTE ALVORLIGE DELS EKSTREME PÅKJENNINGER OG TRAUMER. TRAUME PÅ TRAUME PÅ TRAUME SÅ LENGE JEG VAR PRISGITT HAM, "PSYKIATRI OG HJELPEAPPARAT ALENE". DE GJØR DET IKKE LETT FOR FOLK, SÅ DET ER BEST OM MAN KAN KLARE SEG SELV UTEN "HJELP" SÅ FÅR MAN DET IALLFALL IKKE VERRE ENN MAN HADDE DET FØR MAN VAR SÅ DUM AT MAN BA OM HJELP ENGANG I DEN TRO AT ALLE PSYKOLOGER ER GODE SNILLE MENNESKER SOM VIL OG KAN HJELPE EN MED DET MAN MÅTTE SLITE MED AV PSYKISKE PROBLEMER. DET GJALDT IKKE DENNE FIKK JEG SÅ SMERTELIG, RESSURS OG KOSTNADSKREVENDE ERFARE. SLIKE PSYKOLOGER TRENGER VI IKKE OG BØR MAN HELST ALDRI FORELSKE SEG I, FOR DA ER MAN "STUCK IN HELL", DA HAR HAN MAKT OG KAN SOM AUTORITET TREKKE DIAGNOSER FRA NARRENS HATT ALT ETTER SOM DET PASSER HAM BEST MENS DE UKRITISK AUTORITETSTRO TAR ALT HAN SIER OG ALLE HANS VURDERINGER PAKKET INN I LITT TEORI PÅ ALVOR SOM SANNE OG RIKTIGE HELT UTEN VIDERE UANSETT OM DET ER FULLSTENDIG FEIL, SÅ DA HAR HAN "BUKTA OG BEGGE ENDENE"- MEN BARE SÅ LENGE DU ER PASIENT!

DERFOR HADDE HAN FORETRUKKET AT JEG "BLE PÅ PLASSEN MIN SOM EN LYDIG HUND". MEN JEG TROR IKKE GUD LIKTE DET HAN DREV MED SIDEN GUD ER SÅ SØRGELIG GLAD I SMÅJENTER SOM HAR HATT DET VONDT OG LIDER URETT, SÅ JEG GLAPP VISST UT AV ROVDYRETS GREP! USKADD KOM JEG DERIMOT IKKE FRA DET. JEG BLE ALVORLIG TRAUMATISERT UNDER BEHANDLING SÅ DET ER IKKE RART HAN UNNLOT Å STILLE DIAGNOSEN OG GJØRE DE ANDRE OPPMERKSOM PÅ AT DE SCHIZOFRENE SYMPTOMENE JEG INNIMELLOM UTVISTE IKKE VAR SCHIZOFRENI MEN I DEN DISSOSSIATIVE OG ALVORLIG TRAUMATISERTE GENREN, MOT BEDRE VITENENDE! HAN HADDE RETT OG SLETT IKKE EGEN INTERESSE AV AT SANNHETEN KOM FOR EN DAG, MEN DEN SOM LER SIST LER BEST, ÆRLIGHET VARER LENGST, OG SANNHETEN KOMMER SOM REGEL ALLTID FOR EN DAG FØR ELLER SENERE. OG JO MER MAN GJØR FOR Å HOLDE DEN NEDE I URETT AV PUR EGOISME, JO VERRE BLIR DET FOR EN SELV TIL SIST NÅR ALT KOMMER FOR EN DAG UANSETT, BÅDE "DEN OPPRINNELIGE SYND" OG ALLE "FØLGESYNDENE" SOM GJORDE DEN STØRRE FOR Å SKJULE DEN FØRSTE. DA HAR MAN VÆRT "DUM"!

NÅR ALT KOMMER FOR EN DAG OG SANNHETEN STÅR FAST OG UOMTIVSTELIG KLART SOM BLEKK ER KARIEREN OVER FOR EN SÅNN PSYKOLOG, OG DET ER SELVGJORT! JEG TROR SANNHETEN VIL VINNE FREM SÅ JEG VINNER MIN RETT, FOR HER ER DET MER ENN BARE HANS ORD MOT MITT SOM TALER I MIN FAVØR. OG JEG HAR DERTIL GUD MED PÅ LAGET! HAN SLIPPER IKKE UNNA FØR HAN HAR BETALT FOR ALT HAN MED URETT FØRTE PÅ MIN PASIENTKONTO OG LOT MEG BETALE MED LIV OG HELSE TIL FORDEL FOR HAM OG HANS EGENINTERESSER. DET ER GROVT! MEN OM NOEN AV OSS SKAL ENDE DINGLENDE I ET TAU FRA TAKET SOM FØLGE AV VÅR "PASIENT-PSYKOLOG" RELASJON, BLIR DET IKKE MEG DENNE GANGEN. DET VAR KUN MENS JEG HADDE HAM SOM "HOVEDBEHANDLER OG MANNEN OG SJEFEN I MITT LIV", VERKEN FØR ELLER ETTER BRUDDET, AT MITT LIV VAR SÅ VONDT OG MENINGSLØST AT JEG GJENTATTE GANGER OVER MANGE ÅR PRØVDE Å AVLIVE MEG SELV SLIK MAN GJØR AV BARMHJERIGHET MOT ET DYR SOM LIDER. OG DA VAR IKKE HAN BARMHJERTIG! SÅ HAN FÅR GJØRE SOM HAN VIL, JEG BRYR MEG IKKE LENGER, LA HAM FÅ SOM FORTJENT, OM HAN IKKE TÅLER Å BLI KONFRONTERT OG STILT TIL ANSVAR FOR SITT EGET "FOR ÅPEN SCENE" FÅR HAN NÅ BARE HENGE SEG. DET ER IKKE MIN SKYLD, DET ER HANS EGNE ORD OG GJERNINGERS SKYLD, ELLERS VAR DET INGENTING Å SKAMME SEG OVER, OM HAN INTET GALT HADDE GJORT. MEN JEG VAR EN HÅRSBREDD FRA DØDEN OG KUNNE ENDT MITT LIV ALT I 1991 PÅ GRUNN AV HANS "GODE PSYKOLOGGJERNING". OG DET ER PURE FACTS! SANNHETEN OM DET SOM SKJEDDE DENGANG, FØR JEG SIDEN HAN IKKE LA MEG INN NÅR JEG BLE SÅ MYE SYKERE UNDER BEHANDLING BLE BRAKT INN AKUTT VIA POLITI TIL PSYK, OG HVORDAN ALT EGENTLIG HANG SAMMEN I DET OG HVILKEN ROLLE HAN HADDE OG HVA SOM FAKTISK HADDE SKJEDD, VILLE JEG DENGANG TA TAUST MED MEG I GRAVEN. OG DET HADDE HAN HELST OGSÅ SETT DENGANG. FOR DET VAR NETTOPP DEN DELEN AV SANNHETEN HAN VAR MEST OPPTATT AV Å SKJULE OG FORHINDRE AT JEG SKULLE AVSLØRE. NÅ GJØR JEG DET, FOR NÅ ER JEG FRI FRA HANS MAKT OG KONTROLL OG HAR FÅTT SÅ STOR AVSTAND TIL BÅDE HAM I TID AT JEG KAN SI DET SOM DET VAR.

SELV OM HAN HUDFLETTET MEG SÅ ISKALDT DENGANGEN AT DET NÅR JEG IKKE DØDE SOM INTENDERT OG FREMDELES ELSKET HAM VAR DET BÅDE FRYKT OG KJÆRLIGHET SOM GJORDE AT JEG UNDERKASTET MEG HAM OG PRØVDE Å VÆRE HAM TIL BEHAG PÅ ALLE MULIGE MÅTER OG VINNE HANS HJERTE. MEN MANNEN BLE IKKE BEDRE AV DEN GRUNN, JEG VANT MER GOODWILL VED Å VÆRE HAM TIL BEHAG MEN HAN VAR ALDRI HELT "SNILL", GJORDE MEG STADIG VONDT, DUKKET OG YDMYKET MEG OG STOD LIKSOM MED FOTEN PÅ MITT JEG, MENS JEG GJØDSLET HANS. SÅ JEG ANSER HAM FOR ET REGELRETT ONDARTET MENNESKE OG EN STOR EGOIST. EN UFORBEDRELIG NARCISSIST. DET ER MIN "KONKLUSJON" ETTER 15 ÅR MED TETT KONTAKT FOR DET MESTE I ENEROM HVOR BARE HAN OG JEG VET HVA SOM BLE SAGT OG FIKK UTSPILLE SEG UTEN ANDRES INNSYN OG KONTROLL, UTEN AT NOEN STILTE SPØRSMÅL VED NOE. MEN JEG VAR IKKE I TRYGGE HENDER SOM HANS PASIENT! DE FARLIGSTE ULVENE, DE SOM VOLDER STØRST SKADE PÅ OFRENE ER DE I FÅREKLÆR. HAN SKADET MEG OG MITT LIV MER ENN DE MENNENE SOM MISBRUKTE MEG SEKSUELT SOM BARN OG TENÅRING. OG I HANS HODE VAR VISST DE GROVE OVERGREPENE BARE "EN GOD HEMMELIGHET". SÅ DET PSYKOLOGHODET ER IKKE MYE Å STOLE PÅ.

JEG HAR INGEN PROBLEMER MED Å BÆRE, SVARE FOR OG STÅ TIL ANSVAR FOR MITT EGET SELV OM LANGT FRA ALT ER ÆRERIKT ELLER PENT. JEG HAR IKKE BEGÅTT DE HELT STORE SYNDENE MOT ANDRE MENNESKER, OG SKAMMEN VED MITT EGET SOM IKKE SKADET ANDRE ENN MEG SELV HAR JEG ALT BÅRET OG VEDSTÅTT MEG ÅPENT, JEG HAR INGEN UINNBERETTA SVIN PÅ SKOGEN OG HAR IKKE UTGITT MEG SELV FOR Å VÆRE NOE UPLETTET DYDSMØNSTER- HELLER IKKE I KATOLSKE KRETSER SIDEN JEG IDAG ER KATOLSK SØLIBATÆR SIDEN 2009, OG HAR GJORT OPP FOR MEG OG INNBERETTA DET MESTE FOR BÅDE LENNSMANN OG PREST, SÅ DER ER DET LITE SKJULT SNUSK Å "TA MEG PÅ". PSYKOLOGEN ER DEN SOM IKKE ER MANN FOR Å STÅ FOR SITT EGET. SÅ HVEM AV OSS VINNER?! HVEM AV OSS ER STERKEST PSYKISK NÅR DET KOMMER TIL STYKKET? JEG HOLDER EN KNAPP PÅ MEG SELV NÅR JEG FØRST HAR KOMMET SÅ LANGT, VÆRT GJENNOM SÅ MYE, HAR OVERLEVD DET UTROLIGSTE OG TROSSET DE DÅRLIGSTE ODDS, OG ENDA ER RIMELIG OPPE OG GÅR.

DENNE SKRIBENTEN HAR GJENNOMLEVD STORE LIDELESER OG BÆRER ALVORLIGE TRAUMER ETTER DET. SKULLE JEG TALT ONDT OM HAN SOM OFFISIELT HADDE ROLLEN SOM MIN "BEHANDLER" SOM JEG BLE HOS KUN FORDI JEG HADDE FORELSKET MEG I HAM OG IKKE FORDI JEG OPPLEVDE AT HAN GA MEG NOEN TERAPAUTISK HJELP OG STØTTE, OM HAN HADDE VÆRT MIN VELGJØRER? HAN VAR IKKE DET, MEN I DE FLESTE AV DE 15 ÅRENE VAR JEG EN VELGJØRER FOR HAM SOM STOD PÅ PINNE FOR HAM, LYSTRET HVERT VINK OG NIKK OG SØKTE Å BEHAGE HAM OG TILFREDSSTILLE ET HVERT BEHOV HAN MÅTTE HA JEG KUNNE IMØTEKOMME. MEG OG MINE BESTE INTERESSER? IRRELEVANT! MEN HELDIGVIS KLARTE JEG Å BRYTE OG KOMME MEG UNNA HAM! ER FRISTET TIL Å BRUKE SAMME BETEGNELSE PÅ HAM SOM EN ANNEN AV HANS PASIENTER SOM KONSEKVENT KALTE HAM "PSYKOPATEN" ISTEDEN FOR "PSYKOLOGEN". HAN HAR VIRKELIG "SATT SPOR ETTER SEG", JEG ER MERKA FOR LIVET MED DYPE ARR PÅ SJELEN OG VET DET HADDE VÆRT BEST OM JEG ALDRI HADDE MØTT HAM PÅ MIN LIVSVEI, DET BRAGTE MEG UT AV MIN KURS OG HAN OVERTOK STYRINGA AV MI SKUTE I EI LEI JEG IKKE SELV VILLE, FANT MENING I, LEVDE GODT MED ELLER HADDE GLEDE AV. SKAL HAN HA EN UTMERKELSE SOM PSYKOLOG FOR DET KANSKJE SIDEN JEG TROSS ALT OVERLEVDE BEHANDLINGEN MOT ALLE ODDS? OM DET STOD PÅ HAM ALENE HADDE JEG BARE VÆRT ET MØRKT HULL I ASFALTEN, EN NEDBRUTT SKYGGE AV ET MENNESKE SOM EN GANG VAR SOM FORSVANT STILLE UT AV LIVET UTEN AT NOEN EGENTLIG VILLE VISST ELLER FORSTÅTT HVORFOR JEG TOK MITT EGET LIV.

DA JEG BRØT MED HAM OG PSYKIATRIEN FANT JEG LIVSVILJEN IGJEN, DEN JEG IKKE HADDE I DE 13 SISTE AV DE 15 ÅRENE JEG HADDE DENNE MANNEN "SOM PSYKOLOG" DET BURDE SI NOE OM HANS PSYKOLOGJERNING. ALT LÅ GANSKE OPPI DAGEN EGENTLIG, FOLK BARE SÅ OG FORSTOD IKKE SAMMENHENGENE. MANGE GJØR DET ENDA IKKE, "MAN VIL JO IKKE TRO SÅ ONDT OM EN PSYKOLOG, MANNEN HAR JO SPESIALISTUTDANNING SÅ DA MÅ MAN VEL KUNNE STOLE PÅ DET HAN SIER, HANS VURDERINGER OG AT HAN FAKTISK IVARETAR SINE PASIENTER OG GIR DEM TERAPI".  MEN JEG VAR KANSKJE ET "SPESIALTILFELLE OG FORETRUKKET DESIGN-OFFER". SOM BARN VISSTE HAN JO OGSÅ AT JEG VAR OFFERET SOM SKJULTE OVERGRIPERNE AV KJÆRLIGHET OG JEG "DEKKET" OGSÅ HAM.

MEN SÅ BLIR VI VOKSNE MODNE SELVSTENDIGE FRIGJORTE KVINNER EN VAKKER DAG "OG BEGYNNER Å SKRIKE OPP OM OVERGREP", "EN ALLMINNELIG MANN KAN JO SNART IKKE HA EN LITEN GOD SEKSUELL HEMMELIGHET MED SIN EGEN DATTER LENGER UTEN AT DET BLIR RAMASKRIK OG NOEN KJERRINGER BEGYNNER Å ROPE ULV". PÅ ET TIDPUNKT FRESTE HAN SINT: MÅ ALT HANDLE OM OVERGREP!!! HAN VILLE HELLER HA KOMPLIMENTER FOR ØRENE SINE. MEN OM NOE SNUR SEG ANDRE VEIEN MOT SÅNNE "HØYE HERRER SOM VET Å ORDNE ALT TIL DET BESTE FOR SEG SELV, OG IKKE TAR FEM FLATE ØRE FOR Å TRÅKKE ANDRE UNDER FØTTENE MED URETT, " INNTAR DE PLUTTSELIG ROLLEN SOM "DEN STAKKARS LILLE MANN" I HÅP OM Å VINNE SYMPATISTØTTE. DA BLIR JEG KVALM.

PSYKOLOGEN, SLIK JEG KJENNER HAM, ANSER NOK SEG SELV FOR Å VÆRE SIN EGEN LILLE NÆRE FLOKKS VIKTIGSTE OG MEST UUNVÆRLIGE OVERHODE, OG JEG TROR VERKEN HAN HAR VÆRT EN GOD FAR ELLER EN ENKEL EKTEMANN Å LEVE MED. DE HAR NOK HATT OMKOSTNINGER NÅR HAN SÅ ÅPENBART OGSÅ VAR MER OPPTATT AV Å PRAKTISERE SIN HUNDEPSYKOLOGI OG DRESSUR PÅ FAMILENS KJÆLEDEGGE PÅ EN SÅ INADEKVAT HARD MÅTE IFHT HUNDENS MYKHET MENS HAN SELV YTRET AT HAN IKKE FORSTOD HVORFOR HUNDEN FORERTRAKK FAMLIENS KVINNER FRAMFOR "THE TOP DOG MED HUNDEPSYKOLOGITEORIENE" MENS JEG KUNNE SE HVORFOR MED ET HALVT ØYE PÅ SAMSPILLET MELLOM HAN OG HUNDEN, HVOR DEN MYKE GJETERHUNDEN CLEO PÅ ET TIDSPUNKT LA SEG BESKYTTENDE OVER FØTTENE MINE, FØR HAN KOMMANDERTE HENNE KRYPENDE VEKK. DENNE HUNDEN SØRGET HAN FOR Å FÅ AVLIVET DA DET FORESTOD BARSEL I HEIMEN "FORDI HUN ER EN GJETERHUND MED FLOKKINNSTINKT", HAN KUNNE LIKE GJERNE SAGT FORDI HUN HAR ET SÅ STERKT BESKYTTERINSTINKT AT HUN KUNNE FUNNET PÅ Å ANGRIPE SIN HÅRDE HERRE FOR Å BESKYTTE BARNET. SÅ DA MÅTTE FAMILIENS KJÆLEDEGGE SOM ALLE ANDRE VAR GLAD PÅ INDIVIDNIVÅ BØTE MED LIVET VURDERT SOM "BIOLOGISK BETINGET MASKIN" AV DEN INNBILT STORE HUNDEPSYKOLOG. OG NÅR HAN IKKE VAR ISTAND TIL Å FORSTÅ SÅPASS SOM HVORFOR HUNDEN FORETRAKK "OSS KVINNER" FREMFOR HAM, HAR HAN NEIGGU MEG IKKE SKJØNT LIKE MYE SOM ALLMINNELIGE NORMALE HUNDEEIERE OG FOLK SOM ER GLAD I DYR FORSTÅR UTEN Å HA LEST NOEN BOK OM HUNDEPSYKOLOGI.

Da en mannlig pasient ville hilse på ham når en annen "langtidsforelsket" pasient smalt inn med psykose, freste Psykologen forøvrig til ham: "Deg hilser jeg Faen ikke på!". Litt av en Psykolog. Noen pasienter Kaller ham Fanden! Og en tredje kvinne med dårlig utseende som ville begynne hos ham ville ikke fordi han var ekkel mot henne. En annen ung kvinne gikk over en mil for å besøke ham en vinterkveld. Han slapp henne inn men kjørte henne ikke hjem. Hun gikk tilbake og hoppet i en råk på et vann. Jeg kom også til legevakten etter selvmordsforsøk "fordi jeg har vært hos psykologen idag", og legen reagerte selvfølgelig. Flere sykepleiere og venner sa jeg burde bryte, men jeg satt så fast i forelskelsen. En venninne sa han hadde "mobbet" en annen han ikke likte ut av gruppeterapien på Dagposten, så det er ikke "bare meg".

På et tidspunkt sa han i en ganske aggressiv, hånlig tone: "For de fleste er jobb/skole, ektefelle/samboer det viktigste- Men ikke for DEG!" Han vred kniven i såret. Hva skulle jeg svare i et slikt Maktforhold når han alt hadde konkludert? Det var jo derfor jeg hadde bedt om psykologhjelp og var så deprimert- fordi jeg var for syk til å oppnå disse tingene som også var det viktigste i livet for meg! Og så gjorde han alt bare jævligere, mens jeg likevel ble siden jeg hadde blitt så forelsket i ham. "Unsolvabal life"- derfor ble jeg sucidal! Da jeg lyktes i å bryte mot hans vilje, var det løsningen på et altoverskyggende Problem!

Noen dager gjør det så vondt å tenke på det jeg har opplevd i "hjelpeappatatet" og med denne mannen. Jeg har varige arr på sjelen. Det føles også fysisk som de har bøyd og gått over ryggen min. Et piska skinn, pint, plaget, tråkket på når jeg var mest sårbar og led mest, med "Sjefssadisten" som hovedbehandler, og føler meg som en psykisk mishandlet kvinne som har klart å unnfly en psykopats vold og makt. Jeg hadde ikke tenkt HAN skulle bli "mannen i mitt liv" jeg gjødsla Egoet på og fora i 15 år! Men jeg vokste også, tross undertrykkelsen, på grunn av Min Kjærlighet! Min mestring! Min styrke! Og innså at det er jo ikke Han som gjør noe godt for andre, det er jo JEG! Narcissus vil være "en viktig person". Det er to slag "dominante menn" som er livsfarlige! Amatører som han her, som ikke vet hva de driver med, og seriemorderen som kun venter på anledning til å realisere sine mørkeste fantasier. Psykopatpsykologen kan dra til helvete på første klasse! Misunner ham ikke! Han levde som "Storkar" på meg, og kjøpte seg enda til seilbåt til å pryde statusen med. Men ingen er så LITEN som "Kaptein Sortebill"! Etter å ha herja verre en Karius i tennene på Jens i 15 år med stadig strøm av loff med sirup fra den lidende pasient har man neiggu meg ikke fortjent noen "Tannlegelisens"!