Casus Knudsen!!! "Kanskje kommer Kongen!"

Idag mange år etter, ser jeg det som et uttrykk for min tidligere psykologs narsisstiske behov for å være "spesielt viktig", bli dyrket og oppvartet, faglig udugelighet og et brudd på allminnellig etikk, at han en rekke ganger- over år blant annet lot seg oppvarte med fine middager i sin forelskede pasients private hjem, og det uten engang å vise såpass høflighet at han brydde seg om å ta med seg så mye som litt sjokolade til kaffen, selv om han visste at jeg hadde veldig dårlig økonomi. "En stor&viktig" psykolog som behandler sine pasienter som a piece of shit, men gjerne lar de han i en sårbar fase får i sin hule hånd ved en positiv overføring få "æren av å oppvarte ham som en Konge. "Såpass har jo en STOR mann fortjent fra disse mindre viktige menneskene". Min hovedrolle i 15 år ble således å styrke Psykologens Ego i en tilbedende submissiv stilling. Og han behandlet meg ikke pent! Mannen er fullstendig blottet for altruisme, allmenn uegennyttig medfølelse og nestekjærlighet. Alt står iht til ham selv, egeninteresser og utbytte. Utover det Bryr han seg ikke, men vil så gjerne andre skal tro godt om ham!

FULLTIDSJOBB SOM TRELLKVINNE FOR EN HÅRD HERRE- OGSÅ KALT PASIENT. PSYKOLOGUTGAVEN AV CHRISTIAN GREY, A SHADE DARKER. FYRENS PSYKE ER IKKE GOD, MEN JEG SATT FAST I EN POSITIV OVERFØRING- SOM VAR ALT RELASJONEN HANG PÅ! DEN BANDT MEG I EN VOND, DYPT UTILFREDSSTILLENDE STILLING SOM KONSUMERTE MEG HELT. DET VAR EN LIVSFARLIG DYNAMIKK SOM UTSPANT SEG MELLOM PSYKOLOG OG PASIENT SOM ALDRI BURDE HATT NOE I HANS PROFESJONSROLLE Å GJØRE. JEG TROR IKKE MANNEN VAR HERRE OVER SINE EGNE TILBØYELIGHETER, HAN TAPTE ALT SYN FOR GRENSER. HAN STOD I EN  MAKTPOSISJON DER JEG VAR EKSTRA SÅRBAR , OG HADDE ALDRI FÅTT SLIK MAKT OVER MEG ELLER ANDRE KVINNER I SIVILT, AT HAN KAN DOMINERE OSS VERKEN FYSISK ELLER PSYKISK. DET ER KUN I PSYKOLOGROLLEN EN SÅNN LITEN FIS FÅR LEKE ALFAHANN, SÅ HAN KAN SPARE SEG HØYE TANKER OM SEG SELV! VI HADDE IKKE SEX, ALT UTSPANT SEG PÅ ET PSYKOLOGISK PLAN, OG DET GIKK PÅ BEKOSTNING AV PASIENTENS LIV OG HELSE. HAN VILLE AT "LEKEN" SKULLE FORTSETTE, OG HAN YDMYKET MEG STADIG, MENS JEG AV REN KJÆRLIGHET OG HENGIVELSE PRØVDE Å GJØRE HAM TIL LAGS PÅ ALLE MULIGE VIS! SÅNT ER "REN LUKSUS" FOR EN MANN MED EN FOR DE ANDRE SKJULT MØRK SIDE, SOM LIKER Å DOMINERE, KONTROLLERE OG HERSKE OVER KVINNER, MEN SAMTIDIG INNTAR EN ANSVARSROLLE FOR  SIN "SLAVE". PSYKEN HANS TOK HAM VISST OVER! DYNAMIKKEN MELLOM OSS VAR LIVSFARLIG OG EN NORMAL PSYKOLOG MED GOD YRKESETIKK OG KONTROLL PÅ SEG SELV SOM VAR HELT KLAR I TOPPEN, VILLE ALDRI LATT NOE SLIKT SKJE "I KRAFT AV STILLING". DET VAR EN SYK "MINDGAME"! SUNN MANNLIG DOMINANS KREVER HØY BEVISSTHET, STERK PSYKE, SELVKONTROLL OG SYN FOR GRENSER, TID OG STED. DET ER DEN USUNNE UNDERART AV MANNLIG DOMINANS UTENFOR GRENSER OG KONTROLL DENNE MANNEN ER EN REPRESENTANT FOR, OG DET SKAPER OFFER. DA ER DET IKKE "ET FRIVILLIG GJENSIDIG SPILL OG KONTRAKT MELLOM TO VOKSNE", MEN I EN ROLLE SOM HANS HELLER ET OVERGREP. DET VAR IKKE JEG, MEN PSYKOLOGENS EGO OG HANS BEHOV SOM STOD I SENTRUM, MENS HAN TRÅKKET PÅ MITT OG UNNLOT Å IVARETA PASIENTENS INTERESSER. MENS HAN UTAD FREMSTOD SOM "TERAPAUT"! HAN VAR OVERMODIG OG SELVSIKKER, OG HADDE IKKE FORVENTET ANNET ENN AT JEG SKULLE "BLI PÅ PLASSEN MIN". HAN UNDERVURDERTE MEG, OG OVERVURDERTE SEG SELV! MEN EIDE MEG IKKE, KUNNE IKKE HINDRE MEG FRA Å TA MEG SELV OG EGET LIV TILBAKE TIL SIST!

Første gangen han kom var ved innflytning. Da hadde han for den ene gangs skyld, med seg noe som i forholdt til størrelsen på innpakningspapiret så ut til å være en stor potteplante, men som da jeg tok av alt papiret viste seg å inneholde en miniatyrplante av det rimeligste slaget med den billigste typen potte som var i salg i blomsterbutikkene. Jeg tok det i beste mening og ble glad for den lille gaven likevel. Det er det eneste jeg noen sinne har fått av ham, og en gang sa han attpåtil nei da jeg spurte om å få et slikt drops som han selv satt og puttet i munnen inne på kontoret hvor jeg heller ikke fikk drikke vann når jeg var tørst, mens jeg gjennom en årrekke overøste ham med blomster, kaker, gaver og altså middager. Enormt behov for å være Kongen på haugen, "herske over og beherske" pasienten, samtidig som han selv syntes å ha en ustabil psyke, og store problemer med å beherske sitt eget hissige temperament!

Den siste gangen han var hos meg tok kaka! Mens jeg stod på kjøkkenet og la siste finishen på maten han satt klar ved bordet og ventet på å bli servert som Hovedgjesten Himself, merket jeg at han så på meg, og så kom det uten at et ord var sagt flabbende i en missbilligende anklagende tone: Du må ikke tror det er DU som er sentrum i universet! (Noe svakt som rørte seg i ham der? Og da prylte han som vanlig meg! Gammel vane er vond å vende, selv om vi hadde min venninne som tilskuer og "anstand".) Jeg ber ikke gjester for å krangle så laget ingen uhygge ut av det og bare parerte i en sukkersøt tone med Litt syre i på tungespissen i tonefallet, spurte om maten var passe salt og satte ham et ørlite øyeblikk i taus forlegenhet, selv om han normalt mangla skamvett, og stort sett mente seg å være i sin fulle rett uansett hvor urimelig og "out of limit" det som kom fra hans kant måtte være ;-) "Var han ikke Sjefpsykolog kanskje, mens jeg bare var noe så betydningsløst og mindreverdig som en pasient?" En pasient han nøt suveren autoritær makt over med "all inclusive og alle rettigheter" i pose og sekk! Ett strå i pasientens hjerteblod som krevde alle mine ressurser og også belastet min privatøkonomi i perioder, ett strå i psykiatripottenslønnsmidler og dertil "faglig status som Den Gode Psyklog som ikke ga opp selv om pasienten ikke kom videre og ble bedre". Da har man ordna seg Godt og innrettet seg bekvemt i yrkeslivet. Med en så ytevillig, trofaste, tålsom og hengivent forelsket pasientet som meg trenger man strengt tatt aldri mer anstrenge seg for å gjøre et ærlig dagsverk. Men det kommer som regel en dag i alles liv da man blir nødt til å gjøre opp regnskap, og da kan han umulig komme særlig godt ut av det in "the bitter end".

Jeg vet han hadde ordnet seg med flere slike "givende fordringsløse" langtidspasienter, og at det var flere forelskede inne i bildet, for i Psykiatrien er det visst ingen som etterspør behandlingsresultater eller retter et kritisk blikk mot noen av sine "Fagguder" i det hele, så der lever "sånne menn" bedre enn de fleste andre steder om de først har fått vagla seg opp på en taburett innpå et kontor, og har en tittel å prange med. Hva de egentlig bedriver med sine pasienter på det kontoret er det ingen som spør om, og ved en anledning der han ikke møtte til avtalt tid, viste det seg at han hadde dratt hjem midt i arbeidstida for å ta imot et lass singel. "Pasientene er ikke så betydningsfulle så de kan vente". En annen gang jeg bekymret meg fordi psykologen var fraværende da jeg møtte til timeavtale, siden jeg normalt er nøye med slikt, kunne hans kollega fortelle at Psykologen var reist på fisketur ;-)

I andre yrker kan man ikke holde på sånn, det stilles det krav og betingelser og man må følge reglene og allminnelig folkeskikk. Tenk deg at fastlegen din lot pasientene vente uten å kansellere timeavtaler for å dra hjem og ordne noe praktisk i kontortida, hadde reist på fisketur, eller som det skjedde enkelte ganger avbrøt timen fordi han var for trøtt og måtte sove litt, antagelig fordi han sverget konservativt til gammeldagse allergimedisiner med trøtthet som bivirkning. For det gjentok seg hver vår. Da kan man bli hjemme. Det er ikke god arbeidsmoral å gå på jobb for å ta betalt for å sove på kontoret når man ikke er funksjonsdyktig! Iallfall bør man avlyse pasientavtalene. Det er respektløst å forholde seg til pasientens tid på den måten, for gjett om jeg fikk høre det den ene gangen jeg ringte FØR timeavtalen og ga beskjed om at jeg ikke kunne møte fordi jeg var blitt med en liten kjærest ut på landet. DA ble "den VIKTIGE Psykologen" sint! "Ingen annen hane skal settes foran avtalene med Meg! Klar melding!". Psykologen "vant", så den andre hanen forsvant raskt ut i periferien.

Da jeg senere innledet samboerskap med en medpasient motsatte og prøvde psykologen også å forhindre dette som "noe jeg ville ta skade av". Det var imidlertid Psykologen som var skadeparasitten, mens min samboer som var en snill mann gjorde meg vel og det var til gjensidig behovstilfredsstillelse, en periode til oppbyggelse for meg etter Psykologens herjinger som var særlig "devastating" de to foregående år. Min samboer og meg var "Two lost souls swimming inn a fish bowl" og i mange henseender en mismatch, men helt ned på beinet og basic er de fleste mennesker nokså like og har nøyaktig de samme menneskelige behovene. Vi hadde det begge veldig vondt da vi "fant hverandre". Forholdet varte imidlertid ikke så lenge ettersom jeg etter en prøvetid fant det uklokt å inngå forpliktelser og gifte meg med en 25 år eldre mann som var vesentlig sykere og mer herja enn meg selv både fysisk og psykisk, særlig når det stadig var Psykologen jeg elsket. Samboeren på sin side sørget over alt han hadde hatt og mistet, og ville nok helst stått løpet ut med ektefellen som på det tidspunktet livet raknet forlot ham, så det var ikke den store kjærligheten på noens side.

Enhver mistanke om at jeg var en 25 åring som utnyttet enn syk 50 åring for økonomisk gevinst skyter over mål, for han var en økonomisk ødeland med milliongjeld uten noen materiell eiendom igjen, ikke engang med egen bolig. Men samtidig Hadde han noe personlighetsmessig, og det var mer tak og futt i ham enn i mange andre. Han var ikke av det mest "stakkarslige slaget" som mann ellers hadde han nok ikke heller hatt selvtillit til å prøve seg på meg, som tross alt eksteriørmessig var i vesentlig bedre stand enn ham. Den som løfter brynet og sier "i nøden spiser fanden fluer" har jeg et og annet å lære bort om overlevelse i ekstremsituasjoner, og da snakker jeg ikke bare om det fysiske, men om å overleve som menneskesjel uten å bli iskald, og om å overleve sosialt. Men jeg har så og si Aldri tenkt bare på meg selv og kun hatt mitt eget for øye selv om synet for egeninteresser har tatt seg opp etter at jeg forlot den Psykologen, klok av skade. Det er ikke i ens egen beste interesse i denne verden å være Bare snill og god. Men i en ekstremsituasjon og når et menneske har det fryktelig vondt, har ingen rett til å dømme en for de valg en tar som aldri har hatt samme skoen på, og jeg har verken misbrukt eller drept noen! Den medpasienten jeg kom nær, flyttet inn til meg som aldri har latt være å gjøre opp for meg og betale husleien, og den fortsatte jeg å betale. Vi var begge syke. Jeg ville ikke ta ham på meg som ektefelle, for jeg syns ikke slike løfter er noe man bør ta lett på og bare kan løpe fra. Da er det bedre å ikke forplikte seg ved løfte. Bryr man seg om andre tar man også hensyn til den andres behov og beste interesser, så vi skiltes som venner uten harde ord og holdt sporadisk telefonkontakt i mange år fremover, og jeg har stadig en god tone med min eks voksne barn når vi treffes innimellom ved tilfeldig anledning. Faren deres tilførte meg noe Godt, Psykologen derimot var opphav til mye smerte. Og det er et helt udiskutabelt faktum uansett hvordan man snur og vender på den saken. Å påstå at det er på grunn av Ansvarsfølelse man overtar kontrollen og herredømmet over en pasients liv som om pasienten var et uforstandig umyndig barn, når det slett ikke er i pasientens men blot i egen beste interesse holder ikke her! Jeg vet hva jeg har vært igjennom og hvor vondt det var, og hvor avmektig, svak og hjelpeløs jeg stod i den ulykkelige relasjonen jeg hadde til ham som egentlig skulle hjulpet meg å komme videre med mitt eget liv istedet for å bli hengende fast ved ham som person.

Jeg har humoristisk sans, men relasjonsbindingene til den Psykologen var ingen komedie, tvert imot en så stor tragedie at man kan dra en analog til sagnet om Narcissus og Ekko. Så nå sitter kanskje Psykologen der og innbiller seg at han savner meg og var glad i meg, men det er helt feil! Det eneste han i så måte savner var "tryllespeilet som alltid fortalte ham at han var vakrest i verden her", min kjærlighet, gavene, ytelsene, alt jeg ga- selv om han nok stadig har sine som metter behovene, så han ikke synker fullstendig inn i Ego-mørke og tomhet, men stadig får litt lys, kjærlighet og selvbekreftelser inn utenfra så han holder det gående. Meg har han aldri brydd seg om, anerkjent som den jeg er, eller møtt med ekte empati og omsorg, det er i såfall bare en illusjon hos et menneske som først og fremst alltid tenker mest, først og sist på seg selv, sitt eget ansikt utad, sine egeninteresser og gjerne vil se et glansbilde av seg selv. Det var aldri pasientens beste interesser som stod i fokus! Men Psykologen vokste seg stor og ble "fryktelig viktig og betydningsfull". Han er nok "helt uunværlig" i endel menneskers liv, de "kan ikke klare seg uten ham". Typisk narcissist! Å tro det ender i himmelen kan han imidlertid bare glemme. "Man kommer ikke til himmelen på egotripp om man lærer seg aldri så mange nye psykologiske teknikker og omså anskaffer seg så eksklusivt og fint nytt kjøretøy som romfergen". Det vil ende med en smell! Det finnes nemlig en Sann virkelig Gud, tro det eller ei, og Han er rettferdig og Allmektig, så Ham har ikke en liten psykolog så mye å stille opp mot, og Sannheten har en tendens til å være den versjonen som blir stående lengre enn all verdens livsløgn og bedrag!

Da jeg med tilbakebetalte skattepenger kunne dra på en god Danmarksferie sammen med gamle venner etter ca 10 år uten ferie som hans pasient, freste han også da jeg informerte om ferieplanene at "HAN skulle jobbe den sommeren, så kunne jeg bare dra til Danmark og FRÅTSE med vennene mine!" Enda han visste at jeg i en tidligere periode av livet hadde vært så fattig at jeg hadde levd på sultegrensen med brød og poteter som hovedføde, og således med rette kunne se frem til å kose meg med litt dansk fleskestek og lækkerbider. Han hadde kanskje tenkt å "jobbe" med meg, for jeg var på mitt peneste og mest fysisk attraktive på den tiden ;-) Han fikk en rosekvast og ei flaske god Tax-freeflaske vin da jeg returnerte fra ferie, og så var jeg visst "tilgitt" for den gangen. Da jeg et av de senere årene derimot ikke var like motivert til å bake den engelske luksusutgaven av fruktkake han hadde begynt å betrakte som jultradisjon og prøvde å avspise ham med oppskriften, var det ikke måte på hvor lite flinke famliens kvinner var til slikt og hvor lite tid han selv hadde. Så dumsnill som jeg var bakte jeg den for ham likevel. "Man vil jo ikke at noen man er glad i skal sitte og gråte på julekvelden". Men hadde jeg vært Julenissen hadde han ikke fått noen gaver, for han var ingen snill gutt mot meg, og mer enn voksen nok til å vite bedre! Han kunne faktisk tvert om være ganske så Slem og ubehagelig mot den forelskede pasient som tiet og tålte og holdt ut med det meste, i den svake stillingen jeg stod i.

Noen menn er virkelig uhørt fordringsfulle, vriene og urimelige og her var det åpenbart at personlige behov stod i førersetet fremfor "det faglige". Det var strengt tatt ingen terapautisk relasjon....Men Kjekt syns han det var!

Bortsett fra den tiden jeg fortsatt hadde egen tilfriskning som mål for kontakten, for jeg ble jo bare dårligere, og det var visst attpåtil et slag i trynet at de sosialt hemmende nevropsykologiske seksuelle problemene ikke begrenset seg alene til kontakten med Ham i det hele! Men ingen andre trodde heller på min symptombeskrivelse av egen lidelse, så om det ikke hadde vært for amerikanske psykologer som hører på og tror på sine pasienter hadde den lidelsen aldri kommet med i DSM (Det gjorde den først i 2013, men det hjalp ikke meg da jeg led så av den lidelsen. Jeg fikk ingen hjelp! Måtte finne andre nokså destruktive løsninger og ellers bare leve med det og alt det førte med seg- inkludert at sånne menn som ham som ikke var helt freshe in the first place, tørna sjøl blot av tilstedeværelsen av en kvinne som sendte ut så sterke seksuelle signaler uten å ville det eller kunne gjøre noe med det selv, jeg hadde på det tidspunktet klart foretrukket å være et helt aseksuelt menneske heller enn å ha det sånn. Det var andre ting som var mye viktigere i livet for meg enn sex og denne lidelsen var et sterkt dels sosialt invalidisernde problem. Men sånt forstod ikke "den store Freud" som ser ut til å mene at om det gjør godt i tissen er Alt godt og freudianske seksologfruer heller visst til samme oppfatningen, så det var en slik Psykiater som nektet å gi meg en medisin jeg visste kunne hjelpe noe, fordi hun "ville at jeg skulle være et Helt menneske". Og dermed holdt jeg på å ende som et Helt dødt menneske for det var så totalt ødeleggende for meg! Men du verden så sikre de er på at de selv "vet alt best" på pasientens vegne, selv om de ikke aner hva man snakker om! En mannlig ansatt ble kvalm av sexologdama og hennes forelesninger, mens hun stod der og smilte bredt og trodde hun var spennende og deilig. Samme dama anbefalte varm melk mot alvorlige traumer etter bl.a voldtekt, men det skyldes nok helst at "Hovedbehandler" hadde både under og feilrapportert, så hun visste sannsynlig ikke hva jeg hadde vært igjennom i mitt liv i det hele, og holdt meg som et "åndssvakt barn som syter over småting". Nesten så man skulle ønske en slik seksolog fikk litt seriøs overgrepserfaring og traumer på baken selv så hun fikk litt jording! Når man forteller om faktiske seksuelle overgrep som også kan bekreftes som sanne og reelle av en hel haug med mennesker i ens eget oppvekstmiljø og egen familie, som heller ikke politet finner grunn til å betvile men som man i psykiatrien opplever blir holdt som psykotiske fantasier er man virkelig i Kafkaland og man tørner helt om man ikke kommer seg ut og over i de levendes virkelige land der ute hvor ting er mer normalt og man slipper å underkaste seg og si HEIL til noen "Fûhrer" og gå dødsmarsj til Psykiatriregimets pris, der man enten slavebindes for livet, bukker under uten noensinne å klare å reise seg eller tar sitt eget liv. Jeg hadde stått på psykiatriens selvmordsstatestikk for lengst om jeg ikke hadde vært et uallminnelig seigliva og sterkt individ, og heller også til å gi Gud æren mer enn blot gode gener!  "Min psykolog og hovedbehandler" høster in the end intet annet enn skam, misbilligelse og forakt av sin gjerning. DET har han fortjent, selv om Noe kanskje var godt ment! Med forelskelsens briller så jeg en gang mye godt i ham også, men det var bare kjærligheten som gjorde blind, mens han gjorde sitt beste for å holde meg blind, så han kunne kontrollere og manipulere meg etter egne behov og interesser og ikke avsløre ham.

I løpet av de 15 for meg vondeste årene av mitt liv, han klarte å binde meg fikk han både "søtmat og saltmat og penger og gull" og var såre fornøyd med tilstanden og at jeg ikke kom meg av flekken, og hadde nok sett for seg at det skulle vare ved som om jeg hadde lovet ham evig troskap og kjærlighet til døden skilte oss ad. Så han syns selvfølgelig det var helt uhørt når jeg en dag bare gikk. Noen "skillsmisser" er lykkeligere for kvinnen enn for mannen, men i slike menns hoder er det selvfølgelig kvinnen som går det er noe i veien med. Og meg kan han jo lett stemple en ny diagnose på som straff og til eget forsvar, for i Psykiatrien er de jo temmelig godtroende og ukritiske ifht alt som kommer fra "den faglige autoriteten". Men det får stå sin prøve!

Jeg er flink å lage mat og en erfaren gjestfri vertinne som har hatt flust av både "Høye" og "Lave" gjester, så maten smakte denne gangen også, og han var fornøyd med desserten. Denne gangen satt han imidlertid ikke fullt så lenge for å la seg "vederkvege" som han ved en anledning ordla seg for anledningen, mens han normalt var lite godt verbalt som kom fra den kanten- heller mer av ydymkelser, krenkelser og angrep med latter på de mest upassende vonde sårbare tema- fordi han som han sa "satt litt på letten" siden han skulle ut og hente en ny bil. Jeg klatte ikke dy meg for å tulle litt godmodig med ham, når han stolt som en hane bare ikke kunne la være å si at det var intet ringere enn en Mercedes han skulle ut og hente, god og mett. Jeg som er så lite opptatt av bilmerker og statussymboler syns jo sånt er litt "teit", særlig når de som er mest opptatt av slikt innbiller seg at alt andre også drømmer om er en Mercedes. Da hender det oftere i vår kultur, og i psykiatrien i særdeles het at folk missbedømmer og overvurderer mennesker etter utdanningsnivå, Stilling og Yrkesområde, selv om det jo strengt tatt sier lite i seg selv om et menneskes personlighet, moralske karakter og kvaliteter. Det hjelper ikke med embetseksamen i Psykologi om man mangler empati, skader og utnytter pasientene blot som et Middel til egen fordel, status og suksess. De er livsfarlige! Om han så snur alt på hodet- igjen! og fremstiller seg selv i offerrollen, som "den lille mann", uskylden selv som "gjorde alt han kunne" til pasientens beste og ikke kan forstå at hun som burde vært "ûbertakknemlig for alt han gjorde for henne" har snudd seg mot ham og stiller en ny diagnose etter det.

Den lille godslige spøkefulle komentaren fra min side ifht hans stolthet over sitt nye kjøretøy- som en liten gutt som skulle hente en ny flott leke "vi voksne ikke brydde oss om", var nok til at han neste gang jeg så ham, beyond reason og enhver rimelighet etter alle de årene jeg hadde stått på pinne for ham, og konskvent møtt ondt fra den kanten med mer godt, dukking og dominans med underkastelse, og stadig gitt ham gaver, for å "behage herren", så beskyldte den gode Geisha for å ha punktert bilen hans, med en rusten bolt som lå på kontorbordet hans og slett ikke så ut som noe et allminnelig menneske kunne klart å stikke gjennom et bildekk uten medbragt slegge! Trodde han jeg var sjalu på en bil kanskje? Du snakker om ikke bare å overdrive betydningen av seg selv, men dertil av bilen han kanskje anså som en slags personlig "penisforlengelse" og del av eget narcissistiske Ego. "Mercedes liksom. Da må man være en skikkelig bra kar" ;-)

Så lenge jeg satt fast i min følelsesbinding til ham som pasient tok jeg imidlertid alltid hensyn til hans sensitive Ego, ikke bare av omtanke men også av den grunn at han angrep meg hissig og dukket meg på min selvfølese og andre svake punkter ved den minste antydning til motstand, korreks og kritikk og alt hadde "nytt" så mye ubehag fra hans hissige temperement, der også egen humørsyke, personlige problemer og ting han måtte støte på av problemer som ikke hadde noe med meg å gjøre, og der simpelthen det at han uforvarende fra min side følte seg truffet på en svakhet, ikke fikk det til, tabbet seg ut selv var noe han lot gå hardt ut over pasienten, og aldri aldri kunne innrømme og til fulle innse egne feil og tilkortkommenhet. Både hans egen lille penis og fagtissen var ukrenkelige Majestetsstørrelser man ikke måtte touche han på. En ereksjon og det faktum at pasienten gikk men heller ikke syntes det var noen større greie i den sammenhengen alt stod i eller så anderledes om det var han eller jeg som "fikk det problemet" siden sånt er uaktuelt å leve ut mellom pasient og psykolog og jeg selv jo hadde søkt hans hjelp fordi jeg hadde problemer så det rakk på det området utløste visst en stor psykologisk krise hvor jeg ble erklært "the evil witch". Hallo! Hvem av oss var pasienten? Så han ikke hvor syk jeg var og hvor jævlig vondt jeg hadde det?

Han etterlyste i den fasen attpåtil "nærhet, varme og ømhet" fra pasienten! Når pasienten faktisk slet og hadde store problemer med en lidelse som i 2013 fikk diagnosebenevnelsen PSAD i DSM, ytterligere komplisert med overgrepsproblematikk og min forelskelse i ham, lo han og syns visst det var fryktelig festlig at ungmøen var så tent, men da han selv fikk en allminnelig ereksjon- som ikke akkurat er noen sensasjonelt sjelden reaksjon fra menn i mitt liv og sånn sett ingen "big deal"- iallfall ikke Hans! Da var det plutteslig en helt annen låt i pipa og falt ham visst tungt at jeg ikke "koret med" i tonen han da la an. Der var åpenbart "En alvorlig sak!", og fullstendig utålelig. Når den erkesjonen helt uten at det var i pasientens intensjon, kun beskrevet i et kjærlighetsbrev en psykotisk pasient han valgte å ikke legge inn, tilfeldigvis hadde i lomma da det isteden ble politiet som måtte sørge for min første innleggelse og leste det. Jeg gikk jo til psykolog og visste ingen andre steder å gå til for å be om hjelp. Noen legekontakt hadde jeg ikke, og trodde denslags kun var for syke Kropper.

Han mente altså alt den gangen at det var pasientens oppgave å tilfredsstille, ivareta og imøtekomme psykologen på hans behov. Så nå gidder ikke jeg å ta flere hensyn til ham, hans Ego og hans følelser! I hans verden er det visst det eneste som eksisterer av virkelig verdi som krever aktelse, privilegier, forrang og respekt på ekte "merverdig Herrefolkmaner" fremfor andre mennesker som meg, og mener viss stadig at det var helt uhørt at jeg "ditcha ham" og ga meg selv og mitt eget liv en sjans i steden, og nå ser tilbake og sier det som det er, som det var og hvordan han Egentlig "var som psykolog". For det var ikke og er ikke NORMALT, og jeg har lidd stort på grunn av det. Mannen er ikke som en normal psykolog og heller ikke helt som et normalt menneske bør være!

Han var ikke skikka for jobben, og det er Ikke MIN feil. Men gjett om jeg fikk lide og betalte dyrt for det! Det var visst ikke så farlig med meg, for jeg var "bare en pasient" og "da gjelds det liksom ikke" om det er aldri så blodig alvor og gikk på pasientens liv og helse laus. Han var "GUD i sitt eget lille Univers" og Hans eventuelle "mot-terorier" holder ikke vann, prøvd på objektiv sannhet og min Realtiet og erfaring, og jeg tror aldeles ikke hans vurderingevne tross proffesjonskunnskapene rekker lenger enn mine egne psykologikunnskaper, analytiske evne og vurderingsevne. Jeg har i tillegg omsorgsevne og empati for mennesker som har det vondt og kan i kraft av det jeg selv har opplevd bedre forstå og solidarisere meg med andre mennesker som har det vondt og lider urett.

Men HAM tar jeg ikke lenger noen "spesialhensyn" til, selv om Egoet sikkert synes synd på seg selv og har sutret det han var god for over "den fryktelig slemme pasienten". Hadde han oppført seg fint og vært "snill gutt" hadde det ikke endt slik, men at små slemme gutter med merverdikompleks og "Herrefolkmanerer" ender opp med å ønske at de aldri hadde lekt med en jente som meg er forståelig, for jeg "ble lekt med av sånne gutter" alt som liten og vært ute så mange høstnetter og stått gjennom så mange stormer at det når min tålegrense først er nådd, jeg ikke finner meg i mer og blir sint og vil ta igjen, kan det være grunn til å jekke seg ned noen hakk og skjelve i buksene og heller krype unna med halen mellom beina eller å ta den fulle konfrontasjonen og måtte stå skolerett for alt. For "hans regnestykke var helt feil" og nå prøver jeg å bringe det i rettferdig balanse, for Rettferdighet er en god ting av verdi, som det desverre er alt for mye av i denne verden. Og som vi sier vi som støtter det underttrykte palestinske folk mot "Herrefolket" der: Uten rettferdighet, ingen fred!

Men jeg ser behov for noen "Nurnbergprosesser" i norsk psykiatri også, der endel "Høye Herrer" slipper unna med det meste også det verste. Man stiller sterkere med å ta ting i rettsvesenet enn internt i psykiatrien, der "Autoritetenes ord er lov" og pasienten står uten (retts-) vern mot Maktovergrep, og det utnytter nok denne psykologen slik han alltid har gjort, til egen fordel og forsvar. Men jeg Tar ikke mer urett. Det er slutt! Sannhetas og rettferdighetens stemme hadde jeg tålt å gå i ordinært fengsel for. Men jeg tåler IKKE å bli utsatt for mer urett, bli mistrodd, misstemplet og mistenkt for å være eller ha gjort noe jeg aldri ville ha gjort og bli utsatt for flere Kafkaprosesser under dekke av "behandling" fordi jeg her taler Makt og Autoriet midt imot. Dette er Norge, ikke Kina, men i Psykiatrien er det visst endel mennesker som følger sine egne lover og regler som herskere i sitt eget lille Diktatur. Jeg vet hva jeg gjør og sier og er ved mine fulle fem! Men har "vært igjennom helvete" så "helt god" er jeg ikke. Det har jeg tilfelles med krigsveteraner og torturerte opposisjonelle fanger fra Kina som har kommet til vår "gode, humane rettsstat der alle liksom får den gode hjelp de trenger når de trenger den, og alle er snille, greie og eiegode mennesker" . Det er samme typer mennesker der! Vi er av samme art alle sammen, noen mer onde, noen langt over mot det gode, de fleste litt av begge deler! Mennesker er generelt, uavhengig av kultur og etnisitet, sosialt lag og status og alle slike ting ganske like seg selv in all our diversity and complection uavhengig av om den ene er i rollen som "Psykolog" og den andre har fått labelrollen "Pasient". Vi er først og fremst to mennesker, to likeverdige individer, og det er ikke rollene som gjør den ene bedre eller dårligere som menneske enn den andre! Jeg spilte min rolle godt som Mer enn "en god samarbeidsvillig pasient", mens han drev med "fowl play" og var en slett psykolog. Han er IKKE "helt god" og heller ikke "riktig klok" etter min mening. Innimellom var han virkelig langt ute og kjøre selv psykologisk, og det kan jeg ikke ha vært alene om å observere. Og det er ikke RETT å la ansattvern gå foran pasientsikkerhet, pasientens liv og helse, iallfall ikke i slike grove tilfeller hvor det åpenbart er noe alvorlig GALT med mannen og "way out of line and reason". Mens jeg desverre bare gjødslet det egoet.

Når han så også bare tok all min årelange irrasjonelle, ulykksalige, affektive, uselviske kjærlighet, og gaver han fikk av raus godhet, og ikke fordi han hadde gjort seg fortjent til det ved å gjøre meg så mye godt i det hele, til bekreftelse av sitt eget ego, og ytret noe slikt som at "du gir mye, men det er fordi du får noe også" tenkte jeg etter alt i mitt stille sinn siden han aldri kunne tåle å bli motsagt eller korrigert uten å gå til hissige angrep på mine svake punkter: "Nei jeg bare gir og gir Uten å få noe igjen for det selv, så hvorfor gjør jeg det egentlig? Det gagner jo ikke meg, bare ham, at jeg blit i denne for meg vonde, håpløse relasjonen på grunn av ubesvart kjærlighet, med det resultat at jeg ble gående i ei tredemølle med hyppige selvmordsforsøk fordi det gjorde så vondt å stå i den relasjonsrollen jeg på grunn av kjærlighetsbindingen ikke så noen annen utvei og løsning på en død, og påfølgende svingdørsproblematikk ut og inn av sykehuset, uten å komme noen vei, ha noe eget liv som kan være meningsfylt og tilfredsstillende for meg selv. Jeg går bare her som en trofast lydig hund for min hårde Herre, som en selvutslettende tjener uten egen fortjeneste og egenutbytte, og er jo ikke egentlig en pasient. Det er ikke sånn det skal være. Skulle jeg vie hele mitt liv til denne mannen som aldri ga noe videre valuta som terapaut i det hele. Heller tvert imot, mitt eget liv render ut i sand med dette. Dette er ikke Jeg tjent med". Alt handlet jo om ham! Han kjente ingen grenser.

Den tankerekken ble "begynnelsen på slutten". Så med bevisst besluttsomhet lyktes jeg en dag i å løse den gordiske knuten, og bryte tvert uten å gi ham en sjanse til å spille på mine følelsesmessige svakheter for ham så jeg skulle bli som de andre gangene jeg hadde ønsket å slutte og bytte til en kvinnelig behandler fordi det var så vondt å være forelsket i psykologen, og jeg så heller ingen som helst terapautisk grunn til å bli værende. Tvert imot! Men slik så vel ikke narsissisten det, og han ville åpenbart ha meg gående der som evighetspasient til jeg til sist ble sittende ved sengen hans på sykehjemmet medbragt frukt og blomster og trøste ham og holde ham i hånden, når alt endag "ble så fælt og stakkars ham" og ment han var i sin fullfortjente rett til slik hengivenhet. For i sitt eget hode var han vel den "helt uunnværlige terapaut" som gjorde all verdens for Meg, og ikke omvendt jeg som lå på kne og stod på pinne for ham slik det i realiteten artet seg. Kjærlighet gjør blind, men da jeg heller utbrent etter "lang og tro tjeneste som pasient", hvor min strikk var strekt og tøyd helt til enden, at den smalt hardt tilbake med aggresjon over alt jeg hadde funnet meg i, lidd, tidd og tålt fra hans kant. Jeg har aldri vært så sint i mitt liv! For da først, når jeg kom på avstand fikk jeg øynene helt opp og så den egoistiske drittsekken som han er! Han kostet meg ikke så reint lite på noen måte, og det er bare "tilfeldigheter" som er årsaken til at jeg overlevde alle selvmordsforsøkene i "mitt livs katastrofe, med episenter i relasjonen til terapauten". Vekk med ham så gikk alt bedre i livet mitt! Det som var det vanskeligste av alt var altså "så enkelt"! Jeg led mye i den "viktige relasjonen" og ble holdt "under foten hans", men egentlig er jeg et sterkt og selvstendig individ, som klarte meg godt Før han kom inn i bildet, og har vist god resiliens etter at jeg fikk ham Ut av bildet.

Men jeg har blitt påført alvorlige traumer/skader, og har mistet mange år av mitt liv som følge av den "behandlingen", og hadde aldri stått i en så vondt og konsumerende relasjon så lenge, om jeg ikke hadde vært uallminnelig stabil på det området i følelseslivet når dype, varme følelser først er etablert, uavhengig av grunnlag. Mannen selv, slik han er, hadde aldri fått slik makt over meg om han ikke hadde vært min Psykolog! Blant annet står hans teknisk-materialistiske egosentriske verdisystem i strak motsetning til mitt eget. Jeg har alltid vært mer av en idealist med et klart altruistisk gen og immatrielle verdier. Og jeg er kristen, så da jeg først forelsket meg buttet det også mot min indre moralnorm. Dette anså han som terapautisk "motstand", mens det isteden egentlig var min morallov han overkjørte og brøt ned. Og han hadde jo "alltid rett og visste best", -i sitt eget hode og nåde den som trampet ham på noen tiss! Da fikk jeg gjennomgå så hardt at det holdt på å ende med et "vellykket" selvmord!

Hvordan kunne jeg forelske meg i en sånn mann? Han vant meg med teknikk i sjarmøretappen, overlegent maktforhold i kraft av stilling og høy selvtillit som "den erfarne voksne mannen" med "pene blå øyne" da jeg var en sårbar naiv, ulykkelig, kjærlighetstørst 20-åring, i en vanskelig livsfase, med lav selvfølelse og nok av offerproblematikk baki sekken, mens hormonene raste rundt i kroppen. "Spørsmålet" var egentlig: "Er det er håp for meg? Kan noen elske meg? Hva må jeg gjøre?" Så da gikk jeg til psykolog i håp om å få den hjelpen jeg trengte, så jeg kunne vende tilbake til skole/arbeid og finne en å dele livet med, slik jeg så inderlig lengtet etter. Det var ikke Min intensjon å bli stuck med Psykologen som førsteelsker, Hovedrolleinnehaver og Kaptein i Mitt liv 15 år fremover! Det er da vel ikke sånn det er ment å være? Å vinne hjertet mitt i den livsfasen var egentlig ikke vanskeligere enn å stjele sukkertøy fra småbarn. Jeg var klar som et egg for kjærlighet. Det var bare så totalt feil når det ble Psykologen som fikk plassen som Gjøkunge i den kurven, og dermed opptok plassen for enhver annen hane i de 15 mest fertile og fysisk tiltrekkende år. Mitt hjerte var nemlig okkupert av Feil "Konge". Den drømmeprinsen viste seg i virkeligheten å være mer av en fortryllet padde. Tross overfladisk sjarm og "gylden fasade" så langt unna en ridder meg hjerte av gull man kan komme. Han hjalp ikke denne "jomfruen" da hun var i nød og kom til Stavanger nærmest som "et gudsord fra landet" rett etter landbruksskolen, midt i en livskrise- av den grunn at jeg hadde en bror her, for Psykologen jeg havnet hos da jeg ba om hjelp i denne krisen, var intet annet enn en Bondefanger! Da hjelper det lite med "sjef" foran tittelen, for "fint skal det være". Jeg kjenner desverre den "psykologspesialisten" for farlig godt til å være særlig imponert. Han er hardt røynt på hjerte og sinn, livet og helsen til denne eks-pasienten. Og all innleggelses og suicidforssøksstatestikk på meg bare underbygger og tjener som dokumentasjon for mine påstander, selv om det ligger endel år tilbake i tid. Jeg var hans pasient i perioden 1989 til omkring 2004, og er ikke lenger pasient i psykiatrien.

Jeg bruker enda, nå så mange år etterpå, tid på å fordøye og verbalisere alt det den fyren selv prøvde å bagatellisere som "snott i barten" ! Og gir ham idag det glatte lag! Så nå får den Psykologen "kaste glans" over noen andres liv. Han går snart av med pensjon men har isteden for gullklokke gjort seg bedre fortjent til en sorti in disgrace. Jeg klarer meg vesentlig bedre uten ham, og blir generelt frekventert av bedre, mer belevne og høfligere gjester enn ham, som ikke bare verdsetter maten men dertil er hyggelige mot og verdsetter vertinnen. Og jeg har hatt adskillig Høyere Herrer enn ham på Gjestelisten, som som alle ga mer ifra seg.

Jeg ville ikke hengt ut og begått karakterdrap mot noen mann om han ikke hadde gjort noe ondt. Men denne mannen stjal ikke bare mange år fra mitt liv, ødela ikke bare mye for meg, han holdt faktisk på å koste meg selve Livet. Og jeg har enda ikke sett rettferdighet skje fyldes og fått min fulle oppreisning ifht dette mennesket. Selv om jeg vel etter alt jeg har gått igjennom har "omtrent samme psykologi som en selvmordsbomber" er jeg et fredelig, sivilisert ikke-voldelig menneske, men pennen min kan også treffe ganske godt.

Hadde han vært SMART hadde han selv krøpet til korset, lagt seg langflat og prøvd å gjøre opp for seg, da hadde han iallfall kunne gå inn i livets siste fase som en mann med rak rygg! Noen Gambler med andres følelser, liv og helse som innsats, og håver inn hele potten selv. Men En dag er spillet slutt, for Sjefen sjøl- Gud har "alt på tape"- hele oversikten. En narcissitisk personlighetsforstyrrelse kan ikke behandles, men koster oftest mer for andre enn for narcissisten selv, så lenge han kan holde spillet gående. Når så "Lystet blir slått på" så alle kan se hva han er for en taskenspiller og hva han har bedrevet er det ingen steder å gjemme seg, eneste vei ut måtte være "selvmord motivert av skam ved sosialt fall". Men det går heller ikke godt, for det finnes en Gud og en større rettferdighet. Den Jokeren spilte han bort som noe det ikke var verdt å satse på, sammen med sin egen sjel tapt til Fanden i bytte for "falsk ære og karriere" som var nær ved å gå over denne pasientens liv. Og Da har man virkelig "havnet i problemer" man vanskelig kan lyve og sno seg unna selv om man er Sjefpsykolog og har penger! Så han skulle heller "lyttet til Engelen på den høyre skulderen" da det gjaldt som mest, og innrømt og vedstå seg egne feil, tabber og faglige nederlag isteden for å sette egen karriere og kappe foran en pasients menneskeliv og holde Sannheten nede i en slik grov urett og utnytte det faktum at pasienten elsket ham så til de grader på egen bekostning! Det er nemlig i den Sanne kjærlighets natur at den elsker og gir utover seg selv, og ofte kan sette egne behov og interesser til side til fordel for den elskedes interesser og behov.

Men om man elsker en mann som ham, enten det er i rollen som Psykolog eller sikkert også i privatlivet, har man emosjonelt egentlig like lite igjen for det som å mate et sort hull med et blytungt ego som kjerne, som suger alt godt grådig til seg, sjelen med om han hadde fått sjansen, uten å gi lys fra seg, det er i så måte ikke noe annet enn et falskt overfladisk skinn som ikke stammer fra hans eget indre. Men han nyter andres bestrebelser for å vinne hans kjærlighet og anerkjennelse for sin egen skyld. Men for Ham er ingen viktigere enn ham selv, andre menneskers funksjon er først og fremst som hans behovstilfredsstillere men han snur det gjerne opp ned i eget hode og overdriver sin egen "uunnværlige positive betydning" med en så Sterk narcissisme at han blender og dra de som er glad i ham med seg inn i de narcissistiske egenforestillingene selv om jeg vil tro at de fleste av hans nærmeste har røynt ham hardt nok på den negative siden, selv om kolleger og de som ikke er like emosjonelt nært bundet til ham kan la seg lure av "glansbildet", for han kan også fremstå hyggelig, sjarmerende og sympatisk når han viser smørsiden ut! Det er jo viktig for en narcissist å bli likt av de han anser å "være noe" som kan høyne hans egen verdi.

Han har først og fremst ALLTID egeninteressene for øyet, og vil gjerne ta seg best mulig ut, med fine klær og Statussymboler som "en stor og viktig mann", gjerne enda til prøve å holde en litt "sofistikert stil", selv om sofistikert er så fjernt fra hans personlighet som det kan bli. I noen henseender er han jo en skikkelig Noldus som har utvist endel mangler ifht norkse allmennkunnskaper i dette og hint. Mye tyder på at her ligger noen mindreverdighetskomplekser i rota han har vokst ut av. I seg selv er han jo ikke akkurat den som har mest og flest talenter å fare med, og er liten og sped av vekst selv om han en gang nok vant endel på et Pent ansikt, men slik skjønnhet varer jo ikke evig. Så det eneste han flyter på utover de som er glad i ham tross alt, er Stilling og fagkunnskaper som psykolog, og de er heller ikke i toppskiktet. Manipulasjon til egen fordel synes å være det han er flinkest til å bruke psykologikunnskapene til. Verden vil jo ofte helst bedras, men er virkelig ikke gull alt som glimrer! Nå kan den lille fyren angre på at han "ville gå på Universitetet og bli noe stort" og ikke nøyde seg med en jobb han var bedre skikka for enn Psykolog for det skadde, lidende sjeler.

Bilinteressert og opptatt av å fremstå som "maskulin" som han er burde han satset på Bilmekanikk. Med Psykologkunnskaper i tillegg kunne en slik bedragersk pengekjær og materialistisk kjøpmannsånd også gjort det godt som Bruktbilselger- helt til han fikk Forbrukerrådet på nakken. For som han selv har vært inne på; Alt har sin pris, ingenting er Gratis. Og nå er det "payback-time" for "den innbilt store Freud". Han frarådet Vertinnen å steke i olje fordi han selv ikke kan lage mat uten å sette fyr på huset, så "en gang han stekte i olje" tok det fyr. Det var vel den gangen Far skulle stelle hjemme. Han er antagelig ikke særlig flink med hendene heller selv om han gjerne vil være "den maskuline handyman himself". Men om han hadde blitt en middelmådig bilmekaniker er det tross alt ikke så farlig med en død ting som en bil, selv om det kan virke som han mener at en sjelløs Mercedes er av langt større verdi og betydning enn de immatrielle verdiene jeg selv alltid har holdt viktigere, uten at jeg er bitten sjalu og misunnelig på bilene og båtene hans. En mann som er så fattig i seg selv må jo ha Noe å være stolt av stakkar selv om jeg tror de færreste andre bryr seg om hva han eier eller ikke, eller akter og verdsetter mannen etter bilmerket! Det er i Hans eget hode!

"DEN UBARMHJERTIGE ÆRLIGHET" SOVER GODT OM NATTEN, OG ER VERKEN SKUGGEREDD ELLER SKVETTEN, SELV OM JEG VET AV SMERTELIG EGENERFARING AT DEN "PSYKOLOGEN" ER ISTAND TIL Å GÅ OVER LIK FOR Å REDDE SKINNET SITT. Men jeg fortalte ingen hva som egentlig skjedde i 1991, eller om veien jeg gikk sammen med Psykologen i to ekstremt vonde og vanskelige år før jeg havnet inn på psyk den gangen, FORDI jeg elsket min kalde harde banemann! Men den som graver en grav for andre, faller som regel til sist bakover i den. Og når man har voldt så stor skade i et annet menneskes liv som ham at målet er fullt og det mennesket ikke lenger er glad i ham, er det for sent å angre å be om bedre vær. Da må man ta den stormen som kommer og stå der som en mann, enten man er man for det eller Ikke, for det er ingen vei utenom!

Jeg har ikke tenkt å moderere meg på hardt røynte facts og Sannheter selv om de færreste har like godt opptrent mage på slikt som meg, og de fleste helst foretrekker en litt mer glansa og retursjert utgave. Dette er Norge, og nå prøver jeg Ytringsfriheten for det den er verdt, så får det stå sin prøve om noen vil trekke meg for retten. Sannhet og Rettferd har iallfall større sjanse i rettssystemet enn i Psykiatrien. Det er en del av den "pasienterfaringen" og jeg Kan ikke ta mer av det! Det må være grenser for hva et menneske skal gjennomleve i en angivelig human rettsstat, alt etter som det passer enkelte krefter og maktkonstellasjoner best. Mitt menneskeverd og mine menneskerettigheter bør ikke aktes mindre enn en Psykiatriautoritets, og ansattvern og faglig omdømmehensyn for Psykiatriens del bør i rettferdighetens navn heller ikke trumfe dette. ER vi i noen henseende bedre enn stater og regimer ute i verden vi ikke liker å sammenligne oss med, er det tiden for å vise det Nå!

Ærlig talt. Da jeg hoppet ut fra en bro og knakk ryggen og en fot i et mislykket selvmordsforsøk på grunn av at jeg slet med en reaktivering av alvorlige traumer på grunn av seksuelle overgrep mot meg i tidlig barnealder og hadde det aldeles for jævlig, mens den eneste "terapien" og "hjelpen" han bidro med som psykolog var å vitse og le av min elendighet og pedofilimistankene traumeofferet hadde fått hengende over seg på grunn av senskader som artet seg som alt anna enn lystne og behagelige men tvert imot ga meg så stort ubehag at jeg nærmest fikk fobi mot barn og valgte å bryte kontakten med to småjenter jeg elsket som mine egne døtre og hadde hatt nær kontakt med, og en omsorgs og støttefunskjon for i hele deres barndom gjennom mange år tross egne problemer helt fram til dette "rammet" meg og jeg ikke orket å ha kontakt med dem siden alt ble forsterket og reaktivert i kontakten med barna, og også var redd at endringene, min ambivalens og lidelse i kontakten skulle skade dem psykologisk. Men bruddet var uansett vondt for dem også siden de var så glad i meg. Når jeg snakker med dem som voksne sier de at det eneste Vonde minnet de har etter meg var nettopp bruddet, at jeg ikke Kom mer. Og jeg vet jeg sviktet på kommunikasjon og selvfølgelig burdet sørget for å forsikre dem om at jeg var like glad i dem, at jeg var syk og at ingenting var deres feil, men i den situasjonen og tilstanden jeg var i klarte jeg det ikke. Jeg sviktet! Men kunne aldri ha gjort barna noe fysisk på noen som helst måte ever, eller noe annet barn heller. Det var det noen andre hadde gjort Mot meg, da jeg var et lite uskyldig barn, som var årsaken til problemene, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Det bare var sånn. Så alvorlige er følgene av overgrep mot små barn, at det kan ødelegge deg helt når det når deg igjen i voksen alder. Jeg har snakket med en incestutsatt far som slet med samme problematikk og også var suicidal. Traumene er grusomme og ødeleggende for oss når vi som voksne får egne barn eller som meg kommer i nær tett relasjon til venners barn, for da smeller det du selv led som barn deg rett i trynet! Hogg hodet av "Freud" som tror vi har pederastfantasier!!! Det er den MINST lystbetonte erfaringene i mitt liv! HELT GRUSOMT! Er det vi sjøl som må begynne å skrive lærebøkene for å forhindre at voksne offer etter tidlige overgrep får slike "Fagspikre" slått inn i kista? Snakk om å legge stein til byrden!

Jeg LED! Og hva gjorde "den gode psykolog" utover å le av meg og ydmyke meg enda mer? Jeg hadde ikke før våknet av narkosen og bevisstløsheten hadde gitt meg en så kjærkommen timeout fra alt som var så vondt at jeg nøt et øyeblikks sjelefred, og hadde fått så god medikamentell lindring at jeg var smertefri, da "Psykologen" ankom på lynvisitt uten noen som helst uttrykt medfølelse, trøst eller omsorg i stemmen, og isteden begynte han å snakke om hvor vondt han hadde hatt det i kneet han, nå øyensynlig med friskt kne,hadde skadet i en mopedulykke som tenåring, noe han stadig kom tilbake til, og hvor jeg nesten tror han må ha fått seg en større smell i hodet enn i kneet. Iallfall "lovte" han meg at det kom til å gjøre skikkelig vondt når jeg skulle trene opp beinet selv om jeg ikke hadde vondt nå! Skulle det være en straff for et fortvilt menneske som der og da før han kom nøt et øyeblikks problemfri fred og smertefrihet etter et så alvorlig smertefullt ryggbrudd mot en midtrabatt i sement at jeg var i sjokk rett etterpå, mens det som hadde gått forut for anledningen var enda verre og mer smertefullt å bære. Er fyren regelrett psykopat..? Han er strengt tatt "en eneste stor falsk løgn", og den er ikke Hvit!

"MORSOMT" VILLE JEG IKKE FINNE PÅ Å KALLE DET! OG DET ER HELLER PÅ INGEN MÅTE FØRT I PENNEN "FOR MORO SKYLD", JEG UNNER LIKEVEL LESERNE MINE Å DRA LITT PÅ SMILEBÅNDET UNDERVEIS. AT MIN OG HANS VARIANTHISTORIE IKKE STEMMER HELT OVERENS LIGGER I SAKENS OG MANNENS NATUR, MEN JEG ER TEMMELIG SIKKER PÅ AT DET ER MIN VERSJON SOM LIGGER TETTEST PÅ SANNHETEN. JEG HADDE IKKE VÅGET MEG PÅ EN SLIK YTRING OM JEG IKKE VISSTE AT JEG HAR MER ENN GOD NOK DEKNING FOR DET JEG SIER I VIRKELIGHETEN OG REALITETENE, HAR LITT Å FARE MED OG AT DET ER NOE HELT ANNA ENN TOMME ONDSINNEDE BESKYLDINGER OG LØSE PÅSTANDER JEG KOMMER MED. SANNHET HAR EN EGENVERDI FOR MEG, OGSÅ NÅR SANNHETEN ER UBEHAGELIG OG KOSTER, OG JEG ER LIKE UBARMHJERTIG ÆRLIG NÅR DET GJELDER MEG SELV. OG DET ER DET MANGE NOK SOM KAN BEKREFTE OG GÅ GOD FOR, SELV OM JEG IKKE ANSER MEG SELV FOR ET SÅ UFEILBARLIG GENI AT IKKE OGSÅ JEG KAN TA FEIL, MEN I DETTE TAR JEG IKKE FEIL, FOR DET DREIER SEG OM MITT LEVDE LIV, OG DER ER JEG "EKSPERTEN SOM SITTER MED FASITEN"!

JEG VET HVA SOM HAR SKJEDD I MITT LIV OG PSYKOLOGEN VET OGSÅ AT JEG HAR UALLMINNELIG GOD HUKOMMELSE. MIN EGEN BROR HAR ERKLÆRT MEG "LIVSFARLIG" FORDI JEG KAN HUSKE OG GJENGI SAMTALER MANGE ÅR TILBAKE. OG DE VONDE TRAUMATISERENDE OPPLEVELSENE OG DET DET LÅ MYE FØLELSER I ER ALLTID DET SOM FESTER SEG ALLER BEST I MINNET, NED TIL DETALJER! OG JEG ER DERTIL OBSERVANT OG SNAKKER LETT MED ALLE SLAGS MENNESKER, SÅ JEG HAR ET STORT OG UOVERSIKTELIG RESSURSNETTVERK SOM GÅR PÅ KRYSS OG TVERS OG UT OG INN I MANGE ULIKE LEIRE OG MILJØER.

DE PSYKOSESAMMENBRUDDENE JEG FIKK "UNDER BEHANDLING" VAR FØRST DELS ET RESULTAT AV AT HAN BYGDE FORSVARET MITT HELT NED "DEN STORE FREUD" MEN SENERE OG ALLER MEST SOM RESULTAT AV MANGE, STORE, GJENTATTE ALVORLIGE DELS EKSTREME PÅKJENNINGER OG TRAUMER. TRAUME PÅ TRAUME PÅ TRAUME SÅ LENGE JEG VAR PRISGITT HAM, "PSYKIATRI OG HJELPEAPPARAT ALENE". DE GJØR DET IKKE LETT FOR FOLK, SÅ DET ER BEST OM MAN KAN KLARE SEG SELV UTEN "HJELP" SÅ FÅR MAN DET IALLFALL IKKE VERRE ENN MAN HADDE DET FØR MAN VAR SÅ DUM AT MAN BA OM HJELP ENGANG I DEN TRO AT ALLE PSYKOLOGER ER GODE SNILLE MENNESKER SOM VIL OG KAN HJELPE EN MED DET MAN MÅTTE SLITE MED AV PSYKISKE PROBLEMER. DET GJALDT IKKE DENNE FIKK JEG SÅ SMERTELIG, RESSURS OG KOSTNADSKREVENDE ERFARE. SLIKE PSYKOLOGER TRENGER VI IKKE OG BØR MAN HELST ALDRI FORELSKE SEG I, FOR DA ER MAN "STUCK IN HELL", DA HAR HAN MAKT OG KAN SOM AUTORITET TREKKE DIAGNOSER FRA NARRENS HATT ALT ETTER SOM DET PASSER HAM BEST MENS DE UKRITISK AUTORITETSTRO TAR ALT HAN SIER OG ALLE HANS VURDERINGER PAKKET INN I LITT TEORI PÅ ALVOR SOM SANNE OG RIKTIGE HELT UTEN VIDERE UANSETT OM DET ER FULLSTENDIG FEIL, SÅ DA HAR HAN "BUKTA OG BEGGE ENDENE"- MEN BARE SÅ LENGE DU ER PASIENT!

DERFOR HADDE HAN FORETRUKKET AT JEG "BLE PÅ PLASSEN MIN SOM EN LYDIG HUND". MEN JEG TROR IKKE GUD LIKTE DET HAN DREV MED SIDEN GUD ER SÅ SØRGELIG GLAD I SMÅJENTER SOM HAR HATT DET VONDT OG LIDER URETT, SÅ JEG GLAPP VISST UT AV ROVDYRETS GREP! USKADD KOM JEG DERIMOT IKKE FRA DET. JEG BLE ALVORLIG TRAUMATISERT UNDER BEHANDLING SÅ DET ER IKKE RART HAN UNNLOT Å STILLE DIAGNOSEN OG GJØRE DE ANDRE OPPMERKSOM PÅ AT DE SCHIZOFRENE SYMPTOMENE JEG INNIMELLOM UTVISTE IKKE VAR SCHIZOFRENI MEN I DEN DISSOSSIATIVE OG ALVORLIG TRAUMATISERTE GENREN, MOT BEDRE VITENENDE! HAN HADDE RETT OG SLETT IKKE EGEN INTERESSE AV AT SANNHETEN KOM FOR EN DAG, MEN DEN SOM LER SIST LER BEST, ÆRLIGHET VARER LENGST, OG SANNHETEN KOMMER SOM REGEL ALLTID FOR EN DAG FØR ELLER SENERE. OG JO MER MAN GJØR FOR Å HOLDE DEN NEDE I URETT AV PUR EGOISME, JO VERRE BLIR DET FOR EN SELV TIL SIST NÅR ALT KOMMER FOR EN DAG UANSETT, BÅDE "DEN OPPRINNELIGE SYND" OG ALLE "FØLGESYNDENE" SOM GJORDE DEN STØRRE FOR Å SKJULE DEN FØRSTE. DA HAR MAN VÆRT "DUM"!

NÅR ALT KOMMER FOR EN DAG OG SANNHETEN STÅR FAST OG UOMTIVSTELIG KLART SOM BLEKK ER KARIEREN OVER FOR EN SÅNN PSYKOLOG, OG DET ER SELVGJORT! JEG TROR SANNHETEN VIL VINNE FREM SÅ JEG VINNER MIN RETT, FOR HER ER DET MER ENN BARE HANS ORD MOT MITT SOM TALER I MIN FAVØR. OG JEG HAR DERTIL GUD MED PÅ LAGET! HAN SLIPPER IKKE UNNA FØR HAN HAR BETALT FOR ALT HAN MED URETT FØRTE PÅ MIN PASIENTKONTO OG LOT MEG BETALE MED LIV OG HELSE TIL FORDEL FOR HAM OG HANS EGENINTERESSER. DET ER GROVT! MEN OM NOEN AV OSS SKAL ENDE DINGLENDE I ET TAU FRA TAKET SOM FØLGE AV VÅR "PASIENT-PSYKOLOG" RELASJON, BLIR DET IKKE MEG DENNE GANGEN. DET VAR KUN MENS JEG HADDE HAM SOM "HOVEDBEHANDLER OG MANNEN OG SJEFEN I MITT LIV", VERKEN FØR ELLER ETTER BRUDDET, AT MITT LIV VAR SÅ VONDT OG MENINGSLØST AT JEG GJENTATTE GANGER OVER MANGE ÅR PRØVDE Å AVLIVE MEG SELV SLIK MAN GJØR AV BARMHJERIGHET MOT ET DYR SOM LIDER. OG DA VAR IKKE HAN BARMHJERTIG! SÅ HAN FÅR GJØRE SOM HAN VIL, JEG BRYR MEG IKKE LENGER, LA HAM FÅ SOM FORTJENT, OM HAN IKKE TÅLER Å BLI KONFRONTERT OG STILT TIL ANSVAR FOR SITT EGET "FOR ÅPEN SCENE" FÅR HAN NÅ BARE HENGE SEG. DET ER IKKE MIN SKYLD, DET ER HANS EGNE ORD OG GJERNINGERS SKYLD, ELLERS VAR DET INGENTING Å SKAMME SEG OVER, OM HAN INTET GALT HADDE GJORT. MEN JEG VAR EN HÅRSBREDD FRA DØDEN OG KUNNE ENDT MITT LIV ALT I 1991 PÅ GRUNN AV HANS "GODE PSYKOLOGGJERNING". OG DET ER PURE FACTS! SANNHETEN OM DET SOM SKJEDDE DENGANG, FØR JEG SIDEN HAN IKKE LA MEG INN NÅR JEG BLE SÅ MYE SYKERE UNDER BEHANDLING BLE BRAKT INN AKUTT VIA POLITI TIL PSYK, OG HVORDAN ALT EGENTLIG HANG SAMMEN I DET OG HVILKEN ROLLE HAN HADDE OG HVA SOM FAKTISK HADDE SKJEDD, VILLE JEG DENGANG TA TAUST MED MEG I GRAVEN. OG DET HADDE HAN HELST OGSÅ SETT DENGANG. FOR DET VAR NETTOPP DEN DELEN AV SANNHETEN HAN VAR MEST OPPTATT AV Å SKJULE OG FORHINDRE AT JEG SKULLE AVSLØRE. NÅ GJØR JEG DET, FOR NÅ ER JEG FRI FRA HANS MAKT OG KONTROLL OG HAR FÅTT SÅ STOR AVSTAND TIL BÅDE HAM I TID AT JEG KAN SI DET SOM DET VAR.

SELV OM HAN HUDFLETTET MEG SÅ ISKALDT DENGANGEN AT DET NÅR JEG IKKE DØDE SOM INTENDERT OG FREMDELES ELSKET HAM VAR DET BÅDE FRYKT OG KJÆRLIGHET SOM GJORDE AT JEG UNDERKASTET MEG HAM OG PRØVDE Å VÆRE HAM TIL BEHAG PÅ ALLE MULIGE MÅTER OG VINNE HANS HJERTE. MEN MANNEN BLE IKKE BEDRE AV DEN GRUNN, JEG VANT MER GOODWILL VED Å VÆRE HAM TIL BEHAG MEN HAN VAR ALDRI HELT "SNILL", GJORDE MEG STADIG VONDT, DUKKET OG YDMYKET MEG OG STOD LIKSOM MED FOTEN PÅ MITT JEG, MENS JEG GJØDSLET HANS. SÅ JEG ANSER HAM FOR ET REGELRETT ONDARTET MENNESKE OG EN STOR EGOIST. EN UFORBEDRELIG NARCISSIST. DET ER MIN "KONKLUSJON" ETTER 15 ÅR MED TETT KONTAKT FOR DET MESTE I ENEROM HVOR BARE HAN OG JEG VET HVA SOM BLE SAGT OG FIKK UTSPILLE SEG UTEN ANDRES INNSYN OG KONTROLL, UTEN AT NOEN STILTE SPØRSMÅL VED NOE. MEN JEG VAR IKKE I TRYGGE HENDER SOM HANS PASIENT! DE FARLIGSTE ULVENE, DE SOM VOLDER STØRST SKADE PÅ OFRENE ER DE I FÅREKLÆR. HAN SKADET MEG OG MITT LIV MER ENN DE MENNENE SOM MISBRUKTE MEG SEKSUELT SOM BARN OG TENÅRING. OG I HANS HODE VAR VISST DE GROVE OVERGREPENE BARE "EN GOD HEMMELIGHET". SÅ DET PSYKOLOGHODET ER IKKE MYE Å STOLE PÅ.

JEG HAR INGEN PROBLEMER MED Å BÆRE, SVARE FOR OG STÅ TIL ANSVAR FOR MITT EGET SELV OM LANGT FRA ALT ER ÆRERIKT ELLER PENT. JEG HAR IKKE BEGÅTT DE HELT STORE SYNDENE MOT ANDRE MENNESKER, OG SKAMMEN VED MITT EGET SOM IKKE SKADET ANDRE ENN MEG SELV HAR JEG ALT BÅRET OG VEDSTÅTT MEG ÅPENT, JEG HAR INGEN UINNBERETTA SVIN PÅ SKOGEN OG HAR IKKE UTGITT MEG SELV FOR Å VÆRE NOE UPLETTET DYDSMØNSTER- HELLER IKKE I KATOLSKE KRETSER SIDEN JEG IDAG ER KATOLSK SØLIBATÆR SIDEN 2009, OG HAR GJORT OPP FOR MEG OG INNBERETTA DET MESTE FOR BÅDE LENNSMANN OG PREST, SÅ DER ER DET LITE SKJULT SNUSK Å "TA MEG PÅ". PSYKOLOGEN ER DEN SOM IKKE ER MANN FOR Å STÅ FOR SITT EGET. SÅ HVEM AV OSS VINNER?! HVEM AV OSS ER STERKEST PSYKISK NÅR DET KOMMER TIL STYKKET? JEG HOLDER EN KNAPP PÅ MEG SELV NÅR JEG FØRST HAR KOMMET SÅ LANGT, VÆRT GJENNOM SÅ MYE, HAR OVERLEVD DET UTROLIGSTE OG TROSSET DE DÅRLIGSTE ODDS, OG ENDA ER RIMELIG OPPE OG GÅR.

DENNE SKRIBENTEN HAR GJENNOMLEVD STORE LIDELESER OG BÆRER ALVORLIGE TRAUMER ETTER DET. SKULLE JEG TALT ONDT OM HAN SOM OFFISIELT HADDE ROLLEN SOM MIN "BEHANDLER" SOM JEG BLE HOS KUN FORDI JEG HADDE FORELSKET MEG I HAM OG IKKE FORDI JEG OPPLEVDE AT HAN GA MEG NOEN TERAPAUTISK HJELP OG STØTTE, OM HAN HADDE VÆRT MIN VELGJØRER? HAN VAR IKKE DET, MEN I DE FLESTE AV DE 15 ÅRENE VAR JEG EN VELGJØRER FOR HAM SOM STOD PÅ PINNE FOR HAM, LYSTRET HVERT VINK OG NIKK OG SØKTE Å BEHAGE HAM OG TILFREDSSTILLE ET HVERT BEHOV HAN MÅTTE HA JEG KUNNE IMØTEKOMME. MEG OG MINE BESTE INTERESSER? IRRELEVANT! MEN HELDIGVIS KLARTE JEG Å BRYTE OG KOMME MEG UNNA HAM! ER FRISTET TIL Å BRUKE SAMME BETEGNELSE PÅ HAM SOM EN ANNEN AV HANS PASIENTER SOM KONSEKVENT KALTE HAM "PSYKOPATEN" ISTEDEN FOR "PSYKOLOGEN". HAN HAR VIRKELIG "SATT SPOR ETTER SEG", JEG ER MERKA FOR LIVET MED DYPE ARR PÅ SJELEN OG VET DET HADDE VÆRT BEST OM JEG ALDRI HADDE MØTT HAM PÅ MIN LIVSVEI, DET BRAGTE MEG UT AV MIN KURS OG HAN OVERTOK STYRINGA AV MI SKUTE I EI LEI JEG IKKE SELV VILLE, FANT MENING I, LEVDE GODT MED ELLER HADDE GLEDE AV. SKAL HAN HA EN UTMERKELSE SOM PSYKOLOG FOR DET KANSKJE SIDEN JEG TROSS ALT OVERLEVDE BEHANDLINGEN MOT ALLE ODDS? OM DET STOD PÅ HAM ALENE HADDE JEG BARE VÆRT ET MØRKT HULL I ASFALTEN, EN NEDBRUTT SKYGGE AV ET MENNESKE SOM EN GANG VAR SOM FORSVANT STILLE UT AV LIVET UTEN AT NOEN EGENTLIG VILLE VISST ELLER FORSTÅTT HVORFOR JEG TOK MITT EGET LIV.

DA JEG BRØT MED HAM OG PSYKIATRIEN FANT JEG LIVSVILJEN IGJEN, DEN JEG IKKE HADDE I DE 13 SISTE AV DE 15 ÅRENE JEG HADDE DENNE MANNEN "SOM PSYKOLOG" DET BURDE SI NOE OM HANS PSYKOLOGJERNING. ALT LÅ GANSKE OPPI DAGEN EGENTLIG, FOLK BARE SÅ OG FORSTOD IKKE SAMMENHENGENE. MANGE GJØR DET ENDA IKKE, "MAN VIL JO IKKE TRO SÅ ONDT OM EN PSYKOLOG, MANNEN HAR JO SPESIALISTUTDANNING SÅ DA MÅ MAN VEL KUNNE STOLE PÅ DET HAN SIER, HANS VURDERINGER OG AT HAN FAKTISK IVARETAR SINE PASIENTER OG GIR DEM TERAPI".  MEN JEG VAR KANSKJE ET "SPESIALTILFELLE OG FORETRUKKET DESIGN-OFFER". SOM BARN VISSTE HAN JO OGSÅ AT JEG VAR OFFERET SOM SKJULTE OVERGRIPERNE AV KJÆRLIGHET OG JEG "DEKKET" OGSÅ HAM.

MEN SÅ BLIR VI VOKSNE MODNE SELVSTENDIGE FRIGJORTE KVINNER EN VAKKER DAG "OG BEGYNNER Å SKRIKE OPP OM OVERGREP", "EN ALLMINNELIG MANN KAN JO SNART IKKE HA EN LITEN GOD SEKSUELL HEMMELIGHET MED SIN EGEN DATTER LENGER UTEN AT DET BLIR RAMASKRIK OG NOEN KJERRINGER BEGYNNER Å ROPE ULV". PÅ ET TIDPUNKT FRESTE HAN SINT: MÅ ALT HANDLE OM OVERGREP!!! HAN VILLE HELLER HA KOMPLIMENTER FOR ØRENE SINE. MEN OM NOE SNUR SEG ANDRE VEIEN MOT SÅNNE "HØYE HERRER SOM VET Å ORDNE ALT TIL DET BESTE FOR SEG SELV, OG IKKE TAR FEM FLATE ØRE FOR Å TRÅKKE ANDRE UNDER FØTTENE MED URETT, " INNTAR DE PLUTTSELIG ROLLEN SOM "DEN STAKKARS LILLE MANN" I HÅP OM Å VINNE SYMPATISTØTTE. DA BLIR JEG KVALM.

PSYKOLOGEN, SLIK JEG KJENNER HAM, ANSER NOK SEG SELV FOR Å VÆRE SIN EGEN LILLE NÆRE FLOKKS VIKTIGSTE OG MEST UUNVÆRLIGE OVERHODE, OG JEG TROR VERKEN HAN HAR VÆRT EN GOD FAR ELLER EN ENKEL EKTEMANN Å LEVE MED. DE HAR NOK HATT OMKOSTNINGER NÅR HAN SÅ ÅPENBART OGSÅ VAR MER OPPTATT AV Å PRAKTISERE SIN HUNDEPSYKOLOGI OG DRESSUR PÅ FAMILENS KJÆLEDEGGE PÅ EN SÅ INADEKVAT HARD MÅTE IFHT HUNDENS MYKHET MENS HAN SELV YTRET AT HAN IKKE FORSTOD HVORFOR HUNDEN FORERTRAKK FAMLIENS KVINNER FRAMFOR "THE TOP DOG MED HUNDEPSYKOLOGITEORIENE" MENS JEG KUNNE SE HVORFOR MED ET HALVT ØYE PÅ SAMSPILLET MELLOM HAN OG HUNDEN, HVOR DEN MYKE GJETERHUNDEN CLEO PÅ ET TIDSPUNKT LA SEG BESKYTTENDE OVER FØTTENE MINE, FØR HAN KOMMANDERTE HENNE KRYPENDE VEKK. DENNE HUNDEN SØRGET HAN FOR Å FÅ AVLIVET DA DET FORESTOD BARSEL I HEIMEN "FORDI HUN ER EN GJETERHUND MED FLOKKINNSTINKT", HAN KUNNE LIKE GJERNE SAGT FORDI HUN HAR ET SÅ STERKT BESKYTTERINSTINKT AT HUN KUNNE FUNNET PÅ Å ANGRIPE SIN HÅRDE HERRE FOR Å BESKYTTE BARNET. SÅ DA MÅTTE FAMILIENS KJÆLEDEGGE SOM ALLE ANDRE VAR GLAD PÅ INDIVIDNIVÅ BØTE MED LIVET VURDERT SOM "BIOLOGISK BETINGET MASKIN" AV DEN INNBILT STORE HUNDEPSYKOLOG. OG NÅR HAN IKKE VAR ISTAND TIL Å FORSTÅ SÅPASS SOM HVORFOR HUNDEN FORETRAKK "OSS KVINNER" FREMFOR HAM, HAR HAN NEIGGU MEG IKKE SKJØNT LIKE MYE SOM ALLMINNELIGE NORMALE HUNDEEIERE OG FOLK SOM ER GLAD I DYR FORSTÅR UTEN Å HA LEST NOEN BOK OM HUNDEPSYKOLOGI.

Da en mannlig pasient ville hilse på ham når en annen "langtidsforelsket" pasient smalt inn med psykose, freste Psykologen forøvrig til ham: "Deg hilser jeg Faen ikke på!". Litt av en Psykolog. Noen pasienter Kaller ham Fanden! Og en tredje kvinne med dårlig utseende som ville begynne hos ham ville ikke fordi han var ekkel mot henne. En annen ung kvinne gikk over en mil for å besøke ham en vinterkveld. Han slapp henne inn men kjørte henne ikke hjem. Hun gikk tilbake og hoppet i en råk på et vann. Jeg kom også til legevakten etter selvmordsforsøk "fordi jeg har vært hos psykologen idag", og legen reagerte selvfølgelig. Flere sykepleiere og venner sa jeg burde bryte, men jeg satt så fast i forelskelsen. En venninne sa han hadde "mobbet" en annen han ikke likte ut av gruppeterapien på Dagposten, så det er ikke "bare meg".

På et tidspunkt sa han i en ganske aggressiv, hånlig tone: "For de fleste er jobb/skole, ektefelle/samboer det viktigste- Men ikke for DEG!" Han vred kniven i såret. Hva skulle jeg svare i et slikt Maktforhold når han alt hadde konkludert? Det var jo derfor jeg hadde bedt om psykologhjelp og var så deprimert- fordi jeg var for syk til å oppnå disse tingene som også var det viktigste i livet for meg! Og så gjorde han alt bare jævligere, mens jeg likevel ble siden jeg hadde blitt så forelsket i ham. "Unsolvabal life"- derfor ble jeg sucidal! Da jeg lyktes i å bryte mot hans vilje, var det løsningen på et altoverskyggende Problem!

Noen dager gjør det så vondt å tenke på det jeg har opplevd i "hjelpeappatatet" og med denne mannen. Jeg har varige arr på sjelen. Det føles også fysisk som de har bøyd og gått over ryggen min. Et piska skinn, pint, plaget, tråkket på når jeg var mest sårbar og led mest, med "Sjefssadisten" som hovedbehandler, og føler meg som en psykisk mishandlet kvinne som har klart å unnfly en psykopats vold og makt. Jeg hadde ikke tenkt HAN skulle bli "mannen i mitt liv" jeg gjødsla Egoet på og fora i 15 år! Men jeg vokste også, tross undertrykkelsen, på grunn av Min Kjærlighet! Min mestring! Min styrke! Og innså at det er jo ikke Han som gjør noe godt for andre, det er jo JEG! Narcissus vil være "en viktig person". Det er to slag "dominante menn" som er livsfarlige! Amatører som han her, som ikke vet hva de driver med, og seriemorderen som kun venter på anledning til å realisere sine mørkeste fantasier. Psykopatpsykologen kan dra til helvete på første klasse! Misunner ham ikke! Han levde som "Storkar" på meg, og kjøpte seg enda til seilbåt til å pryde statusen med. Men ingen er så LITEN som "Kaptein Sortebill"! Etter å ha herja verre en Karius i tennene på Jens i 15 år med stadig strøm av loff med sirup fra den lidende pasient har man neiggu meg ikke fortjent noen "Tannlegelisens"!

 

Pederast-psykolog?

Stilling og stand sier ikke noe om et menneskes kvaliteter og moral! Patologi som ikke omfatter intellektet som personlighetsforstyrrelser, psykopati, sadisme hindrer ikke noen fra å utdanne seg som psykolog, og blandt den eldre garde er det noen som ble psykologer fordi psykologi i deres studietid var et av få åpne studier der man kunne komme inn med dårlige karakterer når de alt måtte stile mot universitet, så det er ingen grunn til å genierklære eldre psykologer pga profesjon!

 

Det er ikke det en mann "ER" av stilling og status, eller det han EIER, heller ikke utseende som gjør en mann stor og setter skillet mellom en god eller dårlig mann, men det han GJØR og de menneskelige kvalitene, holdningene og verdiene han har. Donald Trump er Styrtrik og President i USA, men jeg tror ikke det er særlig mange av oss kvinner og ungjenter som hadde likt å bli "grabbed by the pussy" av ham. Men det finnes menn med slike holdninger og det som verre er i alle slags yrkesgrupper, der heller ikke alt som "går i hvitt" og jobber innen helsevesen, psykiatri og hjelpeapparat er hvite engler. Noen er heller av det sorte slaget, og det er ikke gull alt som glimrer! Så man bør vokte seg vel for å være så naiv at man har blind tillit og tiltro til noen kun i kraft av fag, status og stilling.

SEKSUELLE OVERGREP SKAL TALES IHJEL, IKKE TIES IHJEL! MEN HVA OM PSYKOLOGEN MAN FØRST SNAKKER MED DET OM SELV ER, OG TENKER SOM EN OVERGRIPER? ER DET IKKE OFTE NETTOPP SLIKE HØYT UTDANNEDE MENN; BARNEPSYKOLOGER (GJERNE MED KOMPETANSE PÅ INCEST OG OVERGREP), DYKTIGE BARNEHAGE- OG BARNEVERNSANSATTE, POPULÆRE FRITIDSLEDERE O-L- DE FOLK MINST MISTENKTE FOR SLIKT, FØR DE EN DAG BLIR AVSLØRT? OM DE DA IKKE ER SÅ FLINKE Å SNO SEG, HAR SÅ GODE MANIPULASJONSEVNER OG UTNYTTER OG GJEMMER SEG BAK SINE FAGKUNNSKAPER, LYKKES I Å FREMSTÅ SOM TROVERDIGE OG TILLITSVEKKENDE, MENS BARNET PÅ SIN SIDE JO OFTE ER BLITT OFFER NETTOPP SOM FØLGE AV AT DET STÅR I ET NÆRT TILLITSFORHOLD OG ER GLAD I SIN OVERGRIPER, SOM OGSÅ OFTE BEGÅR OVERGREPET PÅ EN SLIK MÅTE AT BARNET FØLER SEG MEDSKYLDIG OG SKAMFULL, OG DERFOR OGSÅ OFTE VIL SKJULE DET.

OM DET ER ET LITE BARN SOM LIKEVEL SNAKKER UTEN Å FORSTÅ HVOR GALT DET ER, FOR SÅ Å IKKE BLI TRODD, TATT PÅ ALVOR OG FJERNET FRA OVERGRIPEREN MED GOD OPPFØLGING VIL BARNET SANSYNLIGVIS IKKE SI MER, SELV OM OVERGREPENE FORTSETTER. MENS OVERGRIPEREN PÅ SIN SIDE KAN BRUKE DET FAKTUM AT SMÅ BARN I FØRSKOLEALDER KAN HA EN FLYTENDE GRENSE MELLOM FANTASI OG VIRKELIGHET, OG SOM DEN VOKSNE- SÆRLIG DERSOM DET ER SNAKK OM EN VIKTIG OMSORGSPERSON LETT KAN MANIPULERE ET LITE BARN OG OGSÅ FOR SIN EGEN DEL OMSKRIVE DET TIL "EN GOD HEMMELIGHET". DE FÆRRESTE OVERGREP MOT BARN SKJER MED VOLD, DET ER OFTERE SNAKK OM UTNYTTELSE AV TILLITSFORHOLD OG BARN SOM AV EN ELLER ANNEN GRUNN ER SÆRLIG SÅRBARE ER EKSTRA UTSATT FOR SLIKT. IKKE ALLE SOM MISBRUKER BARN ER PRIMÆRT PEDOFILE, MEN DET KAN VÆRE MENN SOM I EN KRISE, HVOR DE FØLER AT DE KOMMER TIL KORT, BLIR AVVIST ELLER MØTT MED FOR MANGE KRAV FRA VOKSNE KVINNER, OG DERFOR "SØKER TRØST" HOS ET LITE FORDRINGSLØST TILLITSFULLT BARN.

SÅ HVA VAR DET JEG OPPLEVDE HOS MIN PSYKOLOG SOM HAR FÅTT MEG TIL Å LURE PÅ OM HAN SELV HAR BEGÅTT SEKSUELLE OVERGREP MOT ETT ELLER FLERE BARN?

DET KAN JEG IKKE SI NOE OM UTEN Å SAMTIDIG BESKRIVE DE OVERGREPENE JEG SELV BLE UTSATT FOR SOM BARN:

Her er noe av det jeg fortalte om til psykologen, hvor han syntes å forvrenge det som ble sagt i eget hode og kom med motytringer og kommentarer som jeg mener er helt uforlignelig holdningsmessig med å være psykolog og jobbe med overgrepsutsatte. Holdningene er så hårreisende lik pederasters og overgrepsmenns tenkemåte, at jeg ikke holder det usannsynlig at den Psykologen selv nettopp er en slik en!

En ting er at han lo og utbrøt "Var du en SÅNN jente" da jeg fortalte om tidlige svært traumatiske overgrep i 3-4 års alderen som lita uskyldig jente som ble objektivisert av en eldre pedofil hyttegutt som var sønn av en Kaptein og sånn sett hadde endel mervedige overklasse manerer. (Min mor som hadde sin egen patologi, straffet offeret - og så ler psykologen og kommer med horrible uttalelser om ei uskyldig lita jente som ble offer og nettopp stemplet som "ei sånn jente" av min mor som tok overgriperne- deriblandt min bror i forsvar- Det er jo helt psykopatisk!) Da jeg så omtalte den eldre pedofile gutten som "militærunge", tok liksom Psykologen ham i forsvar som om det var han som ble mobbet som en slags tyskerunge. Men det var jo jeg som led under omsorgssvikt og ikke hadde ressursterke foreldre som tok meg i forsvar, som ble mobbet på skolen på grunn av den skjevutviklingen og adferdsproblemer som følge av overgrepene samt omsorgssvikten og pga overvekt mens min mor aktivt saboterte dietten legen hadde satt meg på bl.a med å gi meg bacon/flesk på skolematen og som holdt sitt minste barn som alltid var den som fikk gjennomgå som syndebukk for de andre. Så da jeg ble misbrukt som 4 åring var det jeg som fikk juling. Da oppga jeg min mor som omsorgsfigur, fortalte ingenting om hva jeg videre ble utsatt for. Da jeg ble innlagt på sykehus ville jeg ikke hjem, og ble stiv av skrekk da mamma kom, for på sykehuset var det trygt og godt med voksne som passet på. Jeg var bla redd for at de andre barna skulle se meg naken når jeg ble badet, men den voksne lovte meg å passe på. De tok ikke signalene, men siden jeg klamret meg til legen og ikke ville til mamma når hun kom, fikk jeg kjeft av mamma etterpå. Og jeg var altså "en sånn jente"! "den horete lille Askepott"! Ei lita svikta og misbrukt jente som syntes livet var veldig vanskelig, hadde masse angst, mareritt og var veldig trist inni meg og følte meg ensom, mens jeg utad viste en tøffere side med mye agresjon men kunne også prate sprudle og le, så ingen visste vel egentlig hvordan jeg hadde det. Jeg skjulte mine sår og min svakhet, for ellers ble jeg jo bare ledd av og plaget enda mer. Og når jeg så trist og molefonken ut likevel, spurte min mor aldri hva som var i veien, hun bare skjente på meg fordi jeg "så så sur ut" og sa jeg måtte smile. Og så gikk altså psykologen jeg kom til da jeg søkte hjelp på grunn av problemer direkte rotet i disse barndomstraumene og overgrepene "min mor en god gang". Hvordan føler man seg da?

Da jeg videre fortalte om de seksuelle overgrepene utført av voksne som startet da jeg var 12 og fortsatt gikk på barneskolen, hvor jeg som hun som ikke var den mest populære, den svake, hun foreldrene som aldri deltok i noe i bygda ikke så ut til å bry seg om, hun som lengtet etter den varme gode kjærligheten, ømheten og nærheten hun aldri hadde fått i hjemmet, var i en gryende romantisk pubertet var et lett offer for den populære Bygdelagsformannen og skolebussjåføren som hadde et slikt særlig engasjement fordi han kalte "ungdommer", som alle var barn under 15, opplevde jeg at psykologen nærmest anså det som et gjensidig seksuelt forholdt mellom to likeverdige parter. Altså ikke et overgrep. Psykologen brukte ordene "Gode hemmeligheter". Den gamle grisen som misbrukte meg som 12-åring ga meg oppmerksomhet, "forførte meg", og jeg var begeisteret og ungpikeromantisk forelsket i ham men for meg dreide det seg selvfølgelig verken om sex eller spenningssøken, men om kjærlighetssøken og romantikk på småjenter i en gryende pubertets vis. Det var ømhet i noen av hans kjærtegn og denslags hadde jeg aldri fått fra min mor! 12 år gammel, 12.mai 1981 lå jeg med denne nygifte 31 år eldre gamle grisen som selv ble far samme år, i samfunnshuset han hadde nøkler til, etter at han hadde foreslått at vi kunne "spille bordtennis", da at de andre barna som vi hadde spilt "slå ball" var gått. En voksen skal selvfølgelig aldri gjøre noe slikt, og utnytte et barns tillit for egen seksuelle behovstilfredsstillelse og spennings skyld! Men dette trodde altså Psykologen i Sitt syke hode var en slags jamnbyrdig gjensidig kontakt og en "god hemmelighet". Det hører med til historien at da den overgriperen mistet interessen for meg og prøvde seg på ei ni år gammel jente isteden, behandlet han meg som dritt og løy meg ned for å ikke bli avslørt selv. Jeg svarte med utagerende festing for å flykte fra problemene og det som gjorde så vondt, og fikk desto mer kjeft hjemme.

Grisen var en populær og vel ansett mann i bygda den gangen. Det er han ikke lenger, kall det "sjebnens nemisis". Han er alkis og ikke lenger å se i bygdas kulturliv og uglesett av flere. Jeg har også fortalt åpent om overgrepene i moden alder, og det var mange nok- særlig min bestevenninne fra 6kl, som visste mye den gangen det skjedde, som har kunnet bekrefte historien, så jeg har inntrykk av at jeg blir trodd uten tvil på overgrepene han stod for, ikke bare av familie, men også i lokalmiljøet jeg vokste opp i. Han er uglesett av flere! Men har trolig enda Noen støttespillere og venner. Jeg kan ikke fortelle Alt, det var mer som skjedde med meg og den mannen, bl.a da han i en vinterstorm kjørte av veien med snøplogen med meg ved sin side i førerhuset. Jeg tror han løy og sa det var min feil, da han gikk ut og ringte sin far for å be om hjelp til å trekke oss løs! Det var en forrykende vinterstorm etter en Bygdefest og sent på natt og han ville ikke kjøre meg den 5km lange øde gjennsnødde strekningen jeg måtte grynne i stormen, så jeg ble med andre veien. Er det "tid for oppgjør" skal rett denne gangen være rett! Jeg dekket den djevelen også fordi jeg var (ulykkelig) pubertetsforelsket i ham. Det var et hardt tenåringsliv og det er åpenbart en hel del men som ikke forstår hvor grensene går, hva som er en kvinne og hva som er et barn, og hvor ulike småjenter er fra en voksen mann på det seksuelle og emosjonelle området! Og at et seksuelt overgrep mot et barn utført av en voksen enten det er vold eller manipulasjon og utnyttelse det dreier seg om. '

Det skjønte hvist heller ikke Psykologen! Når en mann på 31 år har samleie med et barn som går på barneskolen har det ingeting å si om han fikk barnet til å legge seg frivilling ned, i sin søken etter kjærlighet og nærhet, for å få sitt eller om han brukte vold. Det er ikke sex barnet søker! Etter straffeloven straffes en slik handling med et så lite barn alltid som Voldtekt. Trodde psykologen at det var sex som stod i hode på meg i sjette klasse, og at det på det området var "en gjensidig greie". Dette er menn som med ulike lokkemidler og teknikker velger seg ut særlig sårbare offer for å tilfrdesstille et sykelig voksent begjær, mens de sørger for å gjøre barnet "medskyldig" så det ikke avslører dem, og gjerne dikter det hele om til "en gjensidig god hemmelighet" i eget hodet. Det skader Alltid barnet emosjonelt og mentalt, og om overgriper i tillegg er omsorgsgiver/incestforhold er det virkelig ødeleggende. Det er SYKT! Psykologen har kanskje selv noen "litt for gode hemmeligheter" med en og annen småjente, og burde kanskje hatt en tur i kasjotten? Eller er det bare "en god Lolitafantasi"? I såfall trenger han kanskje selv litt terapi og noen år på lukket avdeling for å lære å tenke som en normal mann hvor han kan bruke fritida på å lese seg faglig opp på forskjellen mellom voksne og barn, og ikke minst på yrkesetikk! For der skorter en del på det i praksisen!

Boktittelen "MITT LIV SOM HUND" er alt opptatt, ellers kunne vel nesten jeg skrevet den boken. Det har virkelig ikke vært lett nei!

Og så var det overgrepet utført av mitt 12 år eldre søskenbarn, som Psykologen av en eller annen grunn feilaktig identifiserte seg med i "overføringen" antagelig fordi Han fikk et positivt bilde av fyren som "faen til kar" da jeg presenterte mitt søskenbarn som den Ubermaskuline handymannen og brannmannen han var. Fyren er imidlertid en slags "nordnorsk neandertaler" som skryter av at han aldri har brukt en datamaskin,  og bortsett fra noen kurs i militæret og alt faren og storebroren lærte ham og han ellers tilegnet seg gjennom praktisk erfaring har mannen ingen utdanning og har ikke åpnet andre bøker og blader enn det som har med jakt å gjøre siden han la bort Hardyguttene. Brannmannjobben fikk han på vennskap og kjennskap. Men i likhet med Psykologen, som dog burde vite bedre med sitt utdanningsnivå, tror jeg heller ikke mitt søskenbarn forstod hvor galt det var det han gjorde og hvor ødeleggende, vanskelig og traumatisk det var for meg. Årsaken til at jeg på sett og vis i den situasjonen som oppstod, selv om jeg ikke ville, lot meg bruke så han fikk det han var ute etter, var at jeg vurderte det slik at "om jeg trekker meg nå, kommer han til å voldta meg, og det er enda verre. Så jeg bare lå der og håpet han snart var ferdig. Det var ubehagelig og ekkelt og fullstendig feil for meg! Jeg var 14 år og i puberteten men hadde ingen seksuelle følelser i retning av min fetter, mens psykologen ytret seg som om det var "en gjensidig relasjon" hvor jeg "nøt overgrepet". Han syns visst også fyren var noe av en kar fordi jeg fortalte at han har veldig stor penis (vondt!)

Jeg hadde svært gode karakterer i de fleste fag, men disse tingene og alt jeg slet med ga meg angst og spiseforstyrrelse. Jeg begynte å skulke i åttendeklasse, og mens karakterboka i 7ende var full av toppkarakterer i nesten alle fag gikk jeg ut ungdomsskolen med en S, og selv om jeg fortsatt hang faglig godt med på vgs, droppet jeg som følge av alle disse problemene og manglende voksenstøtte/foreldrestøtte ut i 2.gym. Evnemessig kunne jeg blitt hva som helst, mine gamle lærere har i ettertid sagt at jeg var Den eleven de hadde størst faglige forventninger til og alle mente kunne nå langt akademisk.

Selv om Psykologen på noen områder er like lavpannet som min fetter, var det ingenting i vår relasjon eller med psykologen  som i minnet det minste om den relasjonen jeg hadde til min fetter, så hvorfor han trodde "overføringen" kom derfra finns det kun svar på i hans dårlige hode. Jeg hadde aldri seksuelle lyster ifht mitt søskenbarn, men da jeg var liten hadde jeg et slags prepubertalt forelskelses og idolforhold til ham siden han var snillere mot meg og tok seg mer av meg enn mine egne brødre. Men det var ikke noe sånt emosjonelt veldig nært prate-forhold, mer en barsk kameratslig tone der mine følelser for ham var noe jeg var flau for. Det var minimalt med fysisk kontakt og ytterst sjelden jeg sa noe til ham om mine problemer eller det var snakk om følelser mellom oss. Men vi pleide å synge sammen mens han spilte gitar, en gang leste han en Hardy-bok høyt for meg og broren min og jeg fikk være med ham og diltet i hælene på ham når han mekket bil, jobbet i kjelleren med allslags, fikk skyte litt med luftgjeværet hans, være med på lerdueskyting og sånne ting så jeg var veldig glad i ham og holdt kontakten da han giftet seg, men det var kona hans som var den jeg kunne snakke mer med.

Min fetter var mer "den tause, mørke mannen som ikke snakker om følelser" (og slik er vel kanskje den Psykologen og, en sjelden snakker ut helt åpent og ærlig, som verken deler for mye verken av seg selv eller noe han har, men det er vel mer fordi han er en "gjerrig personlighet". Da er iallfall fetteren min litt rausere og frodigere!) , men mitt søskenbarn begynte å gjøre seksuelle tilnærmelser da jeg kom i puberteten, og da kona dro til syden og han skulle ha utdrikningslag inviterte han meg, og ikke ante jeg det men det kan se ut som han hele tiden hadde den baktanken at jeg skulle være toppen på kransekaka når de andre gjestene var godt, og selv om jeg lukta lunta og prøvde å smette fort inn på gjesterommet og låse døra, overtalte han meg til å "bare sitte og snakke litt. du og jeg slik som i gamle dager da jeg bodde hjemme" liksom.

Da han tok på meg og kysset meg føltes det som om det var en fremmed mann, og det gikk så langt at selv om jeg helst ville gått og lagt meg, innså jeg at om jeg sier nei nå kommer det voldsverket av en mann til å voldta meg. Og det ville vært enda verre, så jeg lot ham- som hadde en uallminnelig stor penis (noe helge visst også syns var flotte greier) bruke meg som kun hadde hatt det ene samleiet da jeg var 12 med en voksen mann og ikke var klar for noe sånt, og håpet han snart var ferdig, men selv om jeg på den andre siden dekket ham når han forbød meg si noe, bla siden jeg var glad i kona hans og, følte meg medskyldig og ikke ville ødelegge for ekteskapet, ville jeg merke ham og laget uten at han var klar over det kloremerker på ryggen hans, som jeg fortalte de andre så dagen etter da han tok av skjorta i varmen, hvorpå Psykologen igjen lo og utbrøt "Klorer du!". "Kåt liten villkatt" liksom som "nøt sånn å bli misbrukt" i det som relasjonsmessig kan beskrives som et incestforhold. Alvorlig Psyk psykolog!!!

På grunn av det klimaet det skapte fortalte jeg ikke engang Psykologen at jeg ble gravid og aborterte spontant i ensomhet etter det overgrepet, som pga den nære familierelasjonen rundt og direkte gjorde det spesielt vanskelig og ga meg sterk angst, uten å ha noen jeg kunne fortelle det til. For det var ofte slik at jo verre ting jeg snakket om, jo mer sårbar jeg var jo mer lo og ydmyket Psykologen meg.

Da jeg fortalte at jeg også ble voldtatt på en fest som 14-åring, sa han bare at jeg var mindre skadd enn andre av det, fordi jeg var full. Jeg fikk ingen behandling!

Som 15-åring fikk jeg enda til "gleden av" å være Lolita for en 35 år gammel tysk mann som var på fiskeferie i nord sammen med sin kone. Selvfølgelig helt feil av en gift 35-åring å "leke kjæreste" med en 15-åring bare delvis bak sin kones rygg. Hun hadde det ikke godt med det! Men i det "forholdet", som var mer av et Eventyr, en drømmende sommerforelskelse, hvor vi for det meste var ute og fisket og på fjelltur bare jeg og ham- til langt på natt- skjedde det ikke noe jeg vil klassifisere som regelrette overgrep som det andre, og jeg nærmet meg 16 år. Jeg var en ensom 15-åring, det var visst ingen som var spesielt glad i meg, så jeg satte pris på oppmerksomheten denne "pene, sjarmerende, også nokså narcisstiske og egoistiske drittsekken" ga meg (om jeg får omtale ham som det). Jeg visste alt da at det bare var et blaff og at det egentlig ikke var meg han var glad i, bare sin egen fantasi om meg og den unge, pene kroppen min. Og jeg skjønte han hadde hatt flere slike på sine feriemål nedover i Europa. Til sin kone foreslo han at de kunne adoptere sin Lolita. "Ich liebe die wie eine daughter". Jommen sa jeg smør, han må ha sett filmen! Inni det hodet var nok min mor, dels med rette navngitt som "The Cow", mens "The Cow" ikke var bedre og mer voksen tross sin alder, enn at hun kastet sjalu blikk etter sin datter som denne flotte tyskerene var så veldig interessert i, fremfor henne. Han var helt samvittighetsløs ifht sin kone, som åpenbart led i stillhet i dette "trekantdramaet" hvor hun ble spilt ut på siden, men ropte gjerne på henne for å få henne til å føne håret sitt! Jeg på min side var ung, romantisk og sentimental. Hadde lengtet sånn, vært så mye alene. Det var en liten virkelighetsflukt jeg hadde med ham den sommeren. Vi "lekte kjærlighet".

Etter det hadde jeg ikke kontakt med flere menn, forstod hvor galt det jeg hadde opplevd var, var overhodet ikke promiskuøs og hadde mye skam og skyld knyttet til egen seksualitet og lav selvtillit ifht menn da jeg banket på Psykologens dør som 20år gammel angstnevrotiker. Mitt håp var å få såpass hjelp at jeg kunne fortsette i skole/arbeid og finne meg en kjæreste jeg kanskje kunne gifte meg med etterhvert. Derfra ble alt verre fordi jeg forelsket med i nok en egoistisk drittsekk med slette holdninger og moral- en psykolog denne gangen! En psykolog som aktivt rev ned mine indre moralnormer og syntes å jobbe for å få meg til å miste den kontrollen Jeg ønsket å styrke. Han rev ned hele forsvaret mitt, det ble mer enn jeg taklet. Og SÅ SLO han! Med knallhard psykisk vold mot et hudløst nakent sårt sinn. "So much for Freud!" Men jeg elsket ham likevel og den kjærligheten klarte etterhvert å smelte isen, men han var hard og "ond" likevel. Jeg kommer tilbake til det i dette innlegget og enda mer i innlegget "Kanskje kommer Kongen"!

Psykologens hjerne er dårligere enn denne eks-pasientens, og det burde han innsett og innrømt for så å overlate meg til en mer kompetent psykolog alt før 1991, da han "smadret sinnet mitt" isteden og knuste meg til sin undegitte trell. Jeg er ressurssterk, men Han alene krevde alle mine ressurser og han tråkket meg så ned at han gjorde meg til "en ressurskrevende pasient", mens feilen lå hos ham og i vår relasjon, der min "positive overføring" var det han bandt meg og manipulerte med, for min kjærlighet var sterk og ekte. Han fikk "ha meg for seg selv" i mange år. Før ham levde jeg mitt eget liv mer i samsvar med eget ressursnivå, og etter at jeg fikk ham og psykiatrien av nakken har jeg igjen bygd meg opp sosialt ifht eget ressurssnivå og vanker ikke lenger i det stigmatiserte, sosialt belastede sub-miljøet jeg ble sosialisert og segregert i samme gruppe med fordi jeg stod alene, var fattig og syk og ble avhengig av denne dritt-spykologen og hjelpeapparatet. Jeg klarte meg bedre på egenhånd før det, og nå med så mange modne år på baken klarer jeg meg enda bedre alene, når bare sånt som ham holder det klamme maktgrepet unna meg! Han hadde Aldri pasientens beste interesser for øyne, bare sine egne! Og det bildet Han har prøvd å tegne av meg som "fagmann" stemmer ikke med realiteten. Det hadde blitt mye Rødt og mange tilføringer om jeg hadde giddet gå igjennom og rette journalen han førte på meg! Jeg Er ikke hans bilde av meg eller den fantasikvinnen han prøvde å skape meg om til for sin egen del og til egen fordel, jeg er MEG! Lys levende På Tross Av hans rolle i mitt liv, mot tidvis ekstremt dårlige odds! Det MÅ finnes en Gud! Ellers hadde jeg ikke kommet dithen i livet jeg er, og heller ikke vært i livet lenger!

Og jeg hadde også et underkjent frivillig humanitært engasjement i de "lave lag" og miljøer jeg ble tvunget ned i av psykiatri og sosialetat, har gjort noe godt, knyttet vennskap, vært til hjelp og støtte for flere underveis. Og selv om utakk ofte kan være verdens lønn har det iallfall gjort noe godt for min egen selvfølelse og som kristen. Og om jeg redder en selvmordskandidat forventer jeg verken diplom, lønn eller at vedkommende skal stå i takknemlighetsgjeld og se opp til meg resten av livet. Noen av oss stepper inn og hjelper der det trengs når vi kan med den største selvfølgelig og naturlighet og syns egentlig det er en del av det å være menneske, og vanskeligere å fatte at endel andre er så mye mindre humant anlagt og heller gjør ondt og er kyniske og ufølsomme mot den som lider. Men "Mor godhjerta" har nå endelig begynt å Også tenke på seg selv, ta egenhensyn og sette grenser. Og stå opp også for egne Menneskerettigheter, ikke bare andres! Jeg har et solidarisk hjerte, men jeg har også mine personlige begrensninger og egen helse å ta hensyn til så jeg kan og vil ikke "være mor for dem alle", kan ikke utviske alle menneskelige forskjeller, vi er på ulike ressursnivåer. Alle kan ikke være "jamnbyrdige venner", det blir i så fall den sterkes bør. Det er mange som Trenger en god venn, men ikke alle som har noe å gi som gjør at de får og klarer å beholde slike venner. Vennskap er ikke noe man kan Kreve av et annet menneske!

Som kristne har vi lov å tenke litt på oss selv og våre beste egeninteresser også. Vi skal jo ikke bare elske vår neste, men like mye oss selv, for Gud elsker sine barn, reiser oss opp til verdighet og styrker vårt menneskeverd, vårt egenverd. Med andre ord stikk imot det den psykologen gjorde mot meg. Han ville visst Selv være Gud. Det blir de nok To om, og jeg vet hvem som Taper! Hos meg har han alt tapt det han hadde i meg. Mannen gamblet med sin pasients liv, helse og følelser for egen vinnings og interesses skyld, og det er ganske psykopatisk av en psykolog! Han SKAL få se at ærlighet varer lengst, og at løgn for egen vinnings skyld kun varer en tid og er noe man lett går seg fast i, siden løgnen kan variere mens sannheten står bom fast, "even if you stick to the story, cause you cant really foresee the end of it"! "AND IF YOU CANT STAND THE TRUTH WHEN SOMEONE TURNS ON THE LIGHT, YOU SCHOULDNT HAVE SUCH DARK SECRETS".

Jeg personlig har ingen mørke hemmeligheter jeg ikke kan vedstå meg og svare for i mitt liv, so "just bring it on" ;-) Jeg er den som har Minst å tape på at hele sannheten kommer frem i dagslys, men om mange taler den jo aldeles ikke pent! JEG har aldri gjort noe Mot et Annet menneske jeg ikke våger vedstå meg. At endel av det også jeg har gjort er skambelagt er en annen sak. Det har jeg rygg til å bære! Jeg kommer ikke til å "dø av skam". Feige skinnhellige jævler som har verre ting på samvittigheten har ikke samme ryggrad til å bære Sin skam, særlig ikke om de har vært vant til å "flyte oppå" og sno seg ut av det meste! Den VERSTE delen av mitt liv er forlengst tilbakelagt om enn der var virkelig ILLE! Så jeg tar det som enn måtte komme videre uten frykt. Bare hold det psykologhodet langt unna meg med "sine faglige vurderinger" for den eneste han er interessert i å hjelpe og berge er Seg Selv, og det er ingen nylig påkommet innstilling for hans del! Ellers klarer jeg meg helt fint. At sånne folk som ham får holde på uforstyrret med "spillet sitt" i årevis skyldes nok at det i psykiatriens ansattrekker finnes utrolig mange naive, godtroende mennesker uten innsikt i "the complexety and divercety of the human mind" hvor "normalitet" er et flytende begrep og det i tillegg til mennesker som selv søker hjelp for psykiske problemer også finnes allslags langs aksen ond-god blant tilsynelatende normalfungerende mennesker, slik at "den som har hvit frakk" ikke nødvendigvis må være den sunneste eller moralsk beste sjelen. Det er mye skjult i menneskeham, men også alltid noen som vet, og når man først vet da er det enklere for de fleste å se og forstå ting i lys av fakta, enten det gjelder en persons seksuelle legning eller hva det måtte være. Det er ikke alt som er det det gir seg ut for å være!

Da jeg lyktes i å bryte med denne psykopatpsykologen som påførte meg så mye lidelse, utnyttet min kjærlighet så til de grader, tråkket meg ned og utallige ganger ydmyket meg, og min irrasjonelle kjærlighet til ham avgikk ved døden fordi jeg fikk øynene opp og gjenvant min sunne fornuft, måtte jeg kjempe for å ikke gå til motsatt ytterpunkt av min grenseløse godhet og gå over til "the dark side", for ikke å gi etter for de mørke kreftene jeg røynte så sterkt fra hans side med så ufattelig mye lidelse og urett tålt så lenge og kun svart med mer godt fra meg slik at jeg i blindt hat hadde tatt igjen på den mest primitive måten, øye for øye, tann for tann, med iskald kynisk voldt og ødeleggelse som instant kunne påført ham like store traumer som han er skyld i at jeg ble påført, som selv mishandlet pasienten verbalt i iskaldt ødeleggende (og helt inadekvat) hat i 1991 så mitt liv holdt på å ende der, så jeg ba attpåtil selv om en innleggelse for å gjenvinne kontrollen og ikke gjøre noe som strider så mot egen norm og egentlige natur, men ble avvist på inntaksposten fordi jeg ikke var psykotisk. Men jeg kan love dere at posttraumatisk aggresjon når det er fare for kontrollsvikt, slik jeg selv da men ikke senere opplevde ikke er til å spøke med. Det er ofre som har torturert de som gjorde dem til offer på de mest bestialske vis, og det er det tristeste som kan skje, for da har man selv mistet noe av sin egen humanitet. Da har det Onde vunnet.

Slik gikk det ikke med meg, fordi jeg valgte anderledes, hadde et par gode støttespillere og er kristen. Jeg har heller ingen historie med vold, det er ikke innen min norm! Det denne psykologen har gjort og den skade han har voldt mitt liv og mitt sinn er vesentlig verre enn det de mennene som misbrukte meg i oppveksten gjorde. Mentalt og emosjonelt har det vært forferdelig å være i den mannens makt og vold. Jeg mener at dette ikke bare er "en psykiatrisak" men også i realiteten en juridisk straffesak, selv om mye- slett ikke alt, bare vil bli ord mot ord. Så ille er det! Jeg holdt på å dø på grunn av ham og har idag en alvorlig posttraumatisk stresslidelse jeg ikke hadde da jeg kom til ham. Jeg hadde heller ikke vært alvorlig aktivt suicidal eller hatt noen psykotiske sammenbrudd før hans tid, og har heller ikke hatt noe slikt etter at det lyktes meg å bryte, så Noen må da i Herrens navn forstå at den kontakten vi hadde ikke var en "normal psykolog-pasientkontakt" og at han ikke har gjort noen "god psykologgjerning" i mitt tilfelle i det hele. Det var kun min innbitte kjærlighet/positive overføring som gjennnom ild og vann og 15 år med vonde dager og konstant smerte i hjertet mitt bant meg fast til ham og ga ham "allmakten" i mitt liv. Det burde aldri ha skjedd! Det var alt annet enn "til pasientens beste", men Han hadde det jo som Adam i Paradis. "Den mest givende og underholdende pasienten han har hatt". Det er noe annet enn "et gjensidig godt forhold mellom terapaut og pasient". Han fungerte ikke som terapauten min! Jeg var forelsket i ham og satt klin fast i det, noe han utnyttet til egen fordel. Hadde "pasienten" levd godt med det i alle de årene hadde det ikke vært noe å klage over!

Enda mente han det måtte være noe galt med meg da jeg tok til vett og "våknet opp av den hypnotiske fortryllelsen". Hvorfor i all verden skulle jeg liksom ha noen kjærlighet til denne psykologen? Og er det rart den rant ut når jeg bare Ga og Ga uten å få noe igjen? Da jeg brøt var jeg helt utslitt og utbrent etter alt jeg hadde lidd med den hårde Herren som "Master" i 15 år mens jeg stod på pinne for ham og bøyde og føyde meg etter hans urimeligheter, så da lå jeg på sofaen et år og bare nøt freden og friheten før jeg kviknet til igjen neste vår. Jeg tok meg noen solitære utenlandsferier også nå som ikke lenger stod i posisjon til å fortelle meg at jeg ikke var istand til å ta bussen til byen alene. Han var det største problemet i mitt liv!!! Det skulle aldri blitt slik. Hele feilen lå i at jeg mot egen vilje forelsket meg sånn i ham i "den tekniske sjarmøretappen" med samtaleteknikk og det jeg dengang mistok for ekte empati. Så var jeg "stuck" for jeg klarte ikke skru av de følelsene og den eneste veien ut jeg derfor kunne se var selvmord. Da har man det ikke Godt! Han lot meg ikke engang få bytte til kvinnelig terapaut de gangene jeg ba om det, først i 1991- da ble han heller SINT fordi han "ikke var bra nok liksom". Det var DA han skulle sagt det som det var og overført meg til en kvinnelig psykiater isteden for å "slå pasienten halvt ihjel". Det var en liten tilfeldighet som gjorde at jeg ble oppdagget og reddet med hårfin margin mot egen vilje av det påfølgende godt gjennomførte selvmordsforsøket som jeg ville ha dødd av om jeg ikke hadde blitt avslørt av ei mor med slik ordensans at hun ikke tålte se en medisineske stod litt skjevt, og sånn fant ut at både den og alle andre medisinesker i huser var tømt. Jeg vet hva jeg tok, og det var mer enn nok, for den gang hadde jeg for en gangs skyld tilgang til et "effektivt og foretrukket medikament" ved selvmord som man heller ikke blir kvalm av. Man bare sovner behagelig inn og slutter å puste. Men det selvmordsforsøket var heller ikke "hans ansvar". Han ville gjerne ha alle fordeler og rettigheter, men yte noe for Min del??? Det hørte den ytterste sjeldenhet til! Han VAR ikke Bra nok som Psykolog!

Han var psykolog for sin egen del! Og mannen er virkelig ikke "heilt god"! Det virker som han har et perverst menneskesyn der "pasienter" ikke er fullverdige reelle mennesker, men heller en slags "forsøkdyr", og det er så åpenbart at han finne de forelskede forsøksdyrene mest underholdende. "Får man først taket på de, kan man utsette de for hva som helst, nyte full service og tjene godt på dem som faste kunder uten at de krever noe av en, man kan bare sitte der og ta imot komplimenter og innimellom si "skal du sitte her og trøkke, løp ut i livet!" vel vitende om at snart er hun tilbake hos den fantastisk smarte psykologen som vet hvordan man tar dem, og det er så morsomt" . Jeg vet han hadde minst en til slik, og visste hva han antagelig nettopp hadde sagt til henne da den schizofrene kvinnen bokstavelig talt kom småløpende ut av kontoret hans. Da har man "bra dressur", men det gjør Ingenting godt for pasienten! Noen burde se det og hjelpe henne også ut av det grepet om han enda "holder henne som husdyr". Lutefisken jeg serverte ham under ett av hans middagsbesøk hos meg privat var mer proffesjonelt tilberedt enn måten han var i nærheten av å utføre sitt yrke på. Noen må jo innse det, alle kan da ikke være like blinde, nærsynte og lettlurte som han syns "vi forelskede kvinnefjols" var! Eneste han har vært opptatt av er egen "suksess"! SYND Berthold Grûnfeldt ikke er blant oss lenger. HAN var Alltid på ofrenes side og ville vært thrilled med å få has på en slik en og skilta ham av og ut av psykiatrien for vår del!

Den narcissitiske "ferry" har litt karisma å blende med når han slår den siden ut så selv om han- tidvis en smule paranoid, har lagt for dagen litt homofobiske holdninger kunne han kanskje gått til filmen, og med de Psykologkunnskapene han faktisk Har selv om han ikke duger som Terapaut iallfall kunne fått jobb som "Trollmann og Kvakksalver" ved et omreisende Sirkus? Bare "Aldri mer tillatelse til å komme nær kvinnelige pasienter, da særlig de helt unge, med overgrepsproblematikk i sekken, for der er han uegnet ifht egne holdninger og kvinnesyn". Så den muligheten til å gjøre vondt verre for ofrene burde han fradømmes for livstid". Mannen holdt på å koste meg mitt menneskeliv, hvor mykt skal han tas på?! Jeg vet bare at jeg IKKE skal ta ham med øks! Meg kan ingen Hundepsykolog gjøre helt tam, men jeg er et sivilisert menneske tross alt jeg har gjennomlevd og de kårene jeg på et tidspunkt ble tråkket ned i og nødt til å leve under som denne mannens Pasient. Det som ville vært ulevelig og alt for dårlig for ham, var visst mer enn godt nok for meg! Og jeg var i en svak stilling som syk så Jeg hadde ikke noe valg, selv om jeg på ressurs og kulturnivå siden var helt malplassert der!

Dit kom "den store Freud" også et par ganger for sammen med husmødrene som jobbet der å spise litt middag på pasientens regning, siden de er så fattige ute på Varhaug at om man vil by på bare litt bedre mat enn grovbrød med sirup og syltetøy og denslags jeg trillet ut derfra etter å ha blitt fora med over vinteren, får pasientene pent betale selv av lommepengene sine på den "Oasen". Det var jo imidlertid riktig hyggelig der når jeg fikk være vertinne så "hedersgjesten" feilvurderte nok forholdene og levekårene. Vurderingsevnen hans har da heller aldri vært den beste. Den institusjonen var virkelig så langt borte fra sivilisasjonen og med det mest kroniske ressursfattige sykehjemsklinetell du kan forestille deg. Tror de brukte stedet i intern attføring i Rogalandspsykiatrien: Slike steder er jo ikke akkurat noen mangnet for gode fagfolk. "Siste sjanse før uføretrygd når de ansatte ble vurdert for gale for sivilisasjonen", så kanskje det kunne vært noe for ham?

Stort verre og mer avspora enn det står til med ham kan det jo strengt tatt ikke bli for en psykologs vedkommende. Der ute var den kulturelle fattigdommen så påtagelig at Selv Han kunne hatt noe å bidra med. Og i det klientellet med så ytterst sjeldne forekomster av kloke hjerner både på pasient og ansattsiden kunne han sikkert fortsatt fått tilfredsstilt sitt narcissistiske behov for å være "en stor og dyktig psykolog" .Der er det sikkert også "godhjerta kvinnefjols" nok som kan oppvarte ham, trøste ham og rydde opp etter han. Har aldri noen sinne sett et kontor så rotete som hans var i perioder. Det var vel av egenerfaring han ville nekte meg å kjøpe tørketrommel pga brannfare. Den slarven som sikkert helt med rette omtalte sin kone som "Husmora" klarer sikkert ikke noe så elementært som å rense filteret på en tørketrommel. Han advarte meg jo også mot å steke i olje, fordi han selv hadde holdt på å sette fyr på huset "den gangen" han gjorde det. Jeg er en erfaren kokk, og trenger ingen steketips fra en psykolog som ikke klarer smøre brødskiva selv! Jeg har heller aldri vært i nærheten av å starte noen brann. Så Hvem ler sist? Han foreslo og å bli min økonomiske verge. Da hadde han hatt absolutt FULL kontroll over livet mitt! Jeg har aldri fått en betalingsanmerkning i mitt liv, og er i motsetning til ham gjeldfri, så jeg tror jeg klarer meg bra selv! Når man har vært igjennom SÅ mye som meg må man til sist bare koste på seg å skrive om det slik det var og slik man betrakter det rett fra levera, selv om det kommer litt hulter til bulter og har begrenset skjønnlitterær kvalitet og aldeles ikke kommer i "stram journalistisk stil eller på akademisk maner". Tror faktisk det kan ha faglig interesse for det seriøse, humane segmentet av Psykologer uansett! Om alle Psykologer hadde vært som ham hadde vel alle som på et tidspunkt søkte psykolog for et eller annet psykisk problem ent sine dager enten på et slikt Gudsforlatt lavstatus "null-kultur-linje" psykiatrisykehjem eller taust presenil apatisk blitt sittende og rugge på lukket avdeling! På et tidspunkt hadde det kommet så mye avsindig tøv ut av den munnen som ikke tålte å bli motsagt at jeg stort sett bare nikket og sa "ja og ha", "akkurat" og "mmm" uansett hva han sa. Det var jo så og si ikke Jeg som var "pasienten". Men gjett om han ville være stor mann og Sjef! TAKK GUD AT JEG KLARTE Å BRYTE MED HAM!!!

Vi har alle noen demoner fra fortiden med oss, men den såkalte "terapautens" sjel er svart som selveste Faen og like flink å blende og fremstå som "en engel i hvitt" og har like mye "jordisk juggel" som blinker men innvendig er han den fattigste av alle, dømt til en ublid ende uansett jordisk Æra. Alle "Onde Mektige Menn" faller til sist har historien vist, og nå tror jeg det er hans tur! Han skulle jo Aldri ha vært psykolog! Men utnytter sine fagkunnskaper og den tillit og "troverdighet" han nyter i kraft av faglig autoritet for alt det er verdt til egen fordel og forsvar, og klarer på den måten sno seg unna det aller meste. Kanskje attpåtil seksuelle overgrep mot barn? Når man opplever at en klinisk Psykolog som skulle fungere som ens terapaut forvrenger virkeligheten, ler og synes grovt traumatiserende overgrep er "morsomt, festlig og underholdende", er det grunn til å lure på om mannen ikke også er klinisk Psykopat! Men "Narcissus himself" vil nok aldri kjenne seg igjen i en slik beskrivelse, han vil helst bare speile seg i andres fortryllede beundring, kjærlighet og persondyrkelse, og rette positivt fokus mot egen person, sørge for en "gyllen egenfremstilling", selv om det ikke er annet enn en tom fassade. Ikke alle narsissister er psykopater, men alle psykopater er narsissistiske og vil Aldri kjenne seg selv igjen i noen Psykopatbeskrivelse.

Om Psykologen er Psykopat er pasienten virkelig i trøbbel! Slike er ekstra flinke å sno seg, og kan for andre enn sine ofre- som de nyter stor psykologisk makt over, fremstå som "lystets engler", hyggelige, sjarmerende, uskyldige og sosialt omgjengelige, og de har som regel selvtilliten i orden. Psykopatens ofre kan også selv når de lider stor overlast i relasjonen også manipuleres gjennom svakheter og kjærlighet/positiv overføring, styrt av Psykopatens umettelige narsissistiske behov til en "blind idealisering, hengivenhet og lojalitet" og dermed også "dekke over" de skader/overlast man lider, og det er først om man klarer å løsrive seg og får distanse til psykopaten- noe som kan være svært vanskelig, at man får øynene helt opp. Og det kan om man har hatt en sterk emosjonell kjærlighetsbinding være vanskelig for en selv, å virkelig tro at det KAN være så ille. Men man kan ikke la være å tenke tanken når man er voldt mye smerte og stor skade, og har sett påfallende mangel på empati og medlidenhet nettopp som beskrevet ifht særlig vonde ting som seksuelle overgrep/alvorlige traumer. I en terapisituasjon gjør slikt alt mye verre, og man er svært sårbar og emosjonelt ubeskyttet, mens Psykologen nyter en særlig makt i kraft av stilling, og er langt inne bak det psykologiske forsvaret. Man skal ikke være naiv og godtroende. Ondskap finnes og den kommer sjelden inn hoveddøra med synlige horn og hale for å presentere seg selv som Fanden. Det hender psykopater forkler seg som "uunnværlige omsorgsgivere", men det vil alltid finnes skadelidende mennesker/ofre i psykopatens nærmeste relasjoner, tross at psykopaten også kan ha noe "positivt å by på" og evner å binde andre emosjonelt tett til seg, gjerne i et avhengighetsforhold. Han nyter psykologisk makt over andre mennesker, og spiller på deres svakheter. Og "kjærlighet gjør blind". Derfor kan det også være vanskelig for de tettest på å se at det faktisk er en psykopat de har med å gjøre. Da kan han fulldrive sitt spill på andres bekostning, og holde på i årevis uten å bli avslørt. Jeg er ikke lenger redd den Bøsemannen!

KLASSISKE PSYKOPATER ER SPESIELT DYKTIGE PÅ:

NÅR OVERGREPSUTSATTE JENTER/KVINNER MØTER "SÅNNE MENN" I HJELPEAPPARATET ER SKADEPOTENSIALET VIRKELIG STORT OG MAN STILLER SVAKT, FOR DE VET Å GJEMME SEG BAK OG UTNYTTE SIN "FAGLIGE AUTORITET" FOR ALT DEN ER VERDT. VI MÅ VÅGE Å SI DET HØYT LIKEVEL!

HER ER EN LÅT SOM KAN PASSE GODT I DENNE SAMMENHENGEN:

Sånne små, svake menn, som ikke engang klarer å skille mellom pasienten og sine egne fantasier og forestillinger (motoverføring) og pasienten Bør i det hele tatt avstå fra å leke Freud med jenter som meg. Nå VET han det! Og for den som aldri legger kortene ærlig på bordet, bekjenner egne synder og ber om tilgivelse i oppriktig anger, men heller gjør større urett og lyver for å skjule seg selv på et annet menneskes bekostning som lite annet har gjort ham enn godt, kan ikke forvente Nåde. Uretten er for stor, skaden han har voldt for omfattende. Det er for sent. Det venter ham en dom, enten den kommer nå i en offentlig rettssal under jordisk myndighet, eller han må ta det post mortem. Han SLIPPER ikke unna med det! Det løpet er kjørt for ham.
 
Enn så lenge har han enda en teoretisk sjanse til å gjøre opp for seg som en mann, men jeg tror ikke han tar den. Det er han ikke mann for! Han vil selvfølgelig heller, nå som alltid, prøve å bruke stilling og fag mot meg for alt det er verdt til eget rennomes forsvar, og det kan bli tøft for jeg vet jo alt for godt hva han er istand til når noe slikt er under trussel, så jeg legger det i min Guds hand og vei, så får vi se hva som kommer. Min TRO rokkes ikke uansett, den er også hardt prøvd og røynt. Og jeg Vet jo hva verden alt har gjort mot meg og hva den gjorde mot min Herre, og større enn Ham er jeg da virkelig, vitterlig ikke på noe vis. Det får bare komme det som må. Eg dett nok ned på den gode sida uansett te sist sammen med de salige ;-) Verden tror ikke, dem om det. Og Nå er det Jeg som toer mine hender uansett utfall for ham, selv om jeg vet at nettopp flomlys på mørke hemmeligheter, skjulte misgjerninger og alt av HANS EGET som bringer ham til spott og spe ved mine ord er nettopp slikt, dersom han ikke øyner en utvei og mulighet til å sno seg unna og skjønner at spillet er slutt, er slikt som kan få nettopp en narcissist til å feige ut av livet. Så lett vil jeg ikke la ham slippe, da ser jeg heller at han får seg en tvangsinnleggelse. Det ville vært mer fair.
 
Det er strengt tatt større sjanse for at han "klikker" ("snaps") enn meg og Gud vet hva han da kan finne på! Men jeg tar det med sinnsro. Etter alt jeg har vært igjennom er imidlertid mitt psykologiske forsvar så sterkt og jeg har ingen grunn til å kjenne angst for tap av kontroll, at det virkelig må "Bumben und Granaten" og vel så det til før jeg smeller inn i et psykotisk sammenbrudd og får noia, selv om det er tøffe tak innimellom. "Been there, done that" men jeg fikk ikke fortalt om årsakene til den reaktive psykosen som var et regelrett sammebrudd, hvor Psykologen var "sterkt medvirkende" til sammenbruddet for å si det slik. Det ble så pent diagnostisert i det schizoaffektive, men særlig schizofren har jeg nok aldri vært, selv om dissosiative tilstander ligner. Den kunnskapen trodde visst "den store freud" han var alene om å eie, så da følte han seg smartere enn pasienten og de fleste andre så lenge illusjonen varte ;-) Men nå sier det bare "plopp" med slike illusjoner. Det er ikke rent få kolleger han har ført bak lyset på pasientens bekostning for "sitt gode navn og ryktes skyld"! Og om jeg var dem ville jeg anbefalt de å "ikke velge å tro på Helge" denne gangen. ETT STED MÅ DET GÅ EN GRENSE FOR HVA HAN SLIPPER UNNA MED PÅ GRUNN AV DEN TILLITEN HAN NYTER I KRAFT AV STILLING OG FAGKUNNSKAPER. Han ser heller ikke ut til å gå av veien for å bruke godtroende kolleger han anser som "nyttige idioter" i sitt spill for å tjene sin egen sak, desverre. Men om jeg ser det er det verre å formidle det til den det gjelder, som åpenbart har latt seg skremme av det "skrekkportrettet" psykologen har lagt fram til meg i form av brev jeg skrev i villt hat og rødt sinne i den mest heftige fasen av postrraumatisk etterreaksjon ved bruddet, som innholdsmessig helt klart ikke var for sarte sjeler. Men det var heller ikke dem det var beregnet på! Og "den misbrukte" kjenner ikke bakgrunnen for de brevene, som han kunne lest og forstått mer av her...
 
Og er det ikke han som trenger behandling for sin nevrotiske angst for brann bl.a isteden for at det skal gi seg utslag i at han nekter pasienter å kjøpe den tørketrommelen de har behov for, beskylder en pasient for å starte branner fordi man har tatt seg en røyk på trappa før man gikk inn til time og fraråder en erfaren huskokk han selv har vært hjemme og spist godt hos flere ganger å steke i olje fordi han selv ikke kan lage mat uten å sette fyr på huset??? Det "spøker antageligvis på loftet hans" også, men isteden for å tilkalle lillil Bendriss tror jeg i så måte det er bedre at han tar seg en tur ned i sin egen mørke psykologiske underetasje, for der er det visst mye rart! Og jeg tror det var noen av disse mine omtalte barndomsminner som må ha kommet litt ubehagelig tett konfronterende på ting i hans eget liv, så Gud veit hva som ligger igjen i den mannens livsvei, jeg vet bare at han er den verste jeg har tatt følge med, jeg ville aldri oppsøkt ham eller latt ham lede meg om jeg hadde visst på forhånd hvaforen han var. Hans ideer om at jeg "bare var en sånn billig jente det ikke er så farlig med" skal han imidlertid få ete i seg. Den Festen han har hatt på mitt liv vil koste ham dyrere enn han kunne drømme om i sitt innbilske overmot. Mitt liv er like mye verdt som hans, og jeg er Verdifull i meg selv akkurat som den Jeg er og "har" en hel haug han mangler i seg selv. Og det var visst mer enn han i sin smålighet kunne tåle! Han har vært så urimelig, ubehagelig og ufortjent hard mot meg som bare en usunn, umoden, "ufresh", grenseløs, ukontrollert, ondartet variant av en dominant mann kan være mot et ufrivillig offer i subrollen.
 
En fyr som ikke vet hva han driver med og leker med andre menneskers følelser, liv og helse fordi han selv har glede av det. Sånt liker de ikke engang i hardcore BDSM-foreninger, og der hadde han nok heller ikke våget å slutte seg til. Det er for voksne store gutter og jenter som har gjensidig utbytte av det. Mens det han drev med bare er sykelig og forkastelig og uten noen plass i en normal pasient-psykologrelasjon- men han ER ikke normal! Men du og du så deilig han syntes det var å nyte en slik makt og domninans over en kvinnelig pasient som føyde og bøyde seg etter hans behov på grunn av forelskelse, med Null syn for hvor vondt det var for pasienten og at jeg slett ikke likte å bli dukker og ydmyket sånn som han holdt siden jeg hadde problemer med å sette grenser og han uansett ikke respekterte dem, heller ikke min smerte og tålegrense. Han Visste at det han drev med var grovt uetisk, men forsvarte det i eget hode som "gjensidig" fordi han hadde så stor glede av å være min "Herre og Master" og leke "herskap" med meg som tjener. Men "allminnelig gode mennesker er jo så naive og blinde" så han kunne holde på rett for øynene på folk uten andre symptomer enn litt tegn på angst (for å bli avslørt- for kontrollen over seg selv og sine egne tendenser hadde han jo åpenbart mistet for lenge siden). Så wake wake! Ikke at jeg forventer at psykiatriens bedehusdamer som aldri opplevd verre ting på direkten enn Fanden i filt på flanellografen skal skjønne alt sånn med en gang.
 
Lille fisen er visst av den oppfatning at sterke selvstendige kvinner er noe som må Oppdras, tuktes, temmes og kontrolleres til vi danser helt etter hans pipe og at vi må "tas Hardt" for å lystre og være ham underdanig og at han dertil er helt uunnværlig, en slik mann kvinnene ikke kan klare seg uten. Han bomma totalt om han engang trodde jeg var en farlig drage, men nå skal han virkelig passe seg for etter den behandlingen han har gitt meg går det ild ut av neseborene mine. Det finnes en grense selv for hva Ferdinandina som er så glad i blomster og fred og ro kan tåle og finne seg i før det er best å skygge banen og hoppe over gjerdet og søke dekning. Å fremstille meg som monster på grunn av det er nok en feig selvforsvarsfeil og løgn! Jeg er et alvorlig traumatisert menneske, og den posttraumatiske lidelsen kom på mens jeg var under hans regime som angivelig "Hovedbehandler", men det var ingen andre som visste mer om hva jeg hadde vært igjennom en ham, og han holdt åpenbart informasjon tilbake, så de andre i Psykiatrien visste ikke hva de hadde med å gjøre. Jeg godskriver dermed også endel av de andres feil og overtramp på hans regning. Og nå får han pigede snart gjøre opp for seg, så alt blir rett i "regnskapet" mellom oss for jeg er Lei av å bære hele den regninga selv på min "sykdomskonto"!
 
Jeg BLE ikke syk uten veldig mange tungtveiende gode grunner som et hvilket som helst menneske hadde brutt sammen under byrden av, på tross av min lille genetiske sårbarhet. Jeg var et sterkt individ! "De må man bryte ned og trampe flatt med jorda så man kan herske over de og passe på å pine og plage de og ikke behandle dem for bra uansett sånn at de holder seg på plassen sin ved herrens føtter!" tenker visst sånne små mannskryp som han da. Hadde han oppført seg som en normal, human, god, takknemlig genetelman mot meg som gjorde så mye for ham og ga ham så mye godt skulle jeg spilt softball med ham, men når han turet frem som en herskesjuk bølle får han la være å sutre over "rekylen". Da burde han gått litt stillere i dørene, ivaretatt meg godt og fart fint frem. Det vet han at han Ikke gjorde! Og om han ikke klarte å dominere og kue nok på direkten gikk han ikke av veien for å bruke psykiatriens utvidede maktapparat i sin egen onde gjernings tjeneste.
 
Så mitt liv som pasient var virkelig litt av en håpløst undertrykt Kafkaprosess, der alle trodde og stolte blindt på denne ugjerningsmannen som var sin trofaste forelskede pasients verste fiende. Men alle hørte, stolte og trodde på ham. Ellers hadde jeg kanskje fått mye bedre behandling i psykiatrien ellers enn jeg gjorde. De visste jo strengt tatt ikke hva det var pasienten led av og slet med! For de er jo ikke inhumane umennnesker og sadister alle som en, så hadde de bare visst bedre og skjønt mer kunne mye vondt vært unngått...Det er så MYE vondt jeg kunne vært forskånet fra å oppleve om jeg bare ikke hadde havnet i feil psykologmanns klør, om jeg bare hadde hatt en God Hovedbehandler som ivaretok pasientens beste interesser med human omsorg og empati. Men det er jo også noe galt med selve systemet når det er flaks eller uflaks ifht hva slags menneske man havner i hendene/klørne på når man ber om hjelp, og man er så ukritisk internt mot autoritetene og fører null kontroll enten pasientene blir verre eller bedre, tar sitt eget liv eller hva det måtte være.
 
INGEN STILLER KRAV TIL BEHANDLINGSRESULTATER OG FREMDRIFT FOR EN PSYKOLOG. DE "GÅR PÅ SJØLSTYR", HAR FRITT SPILLEROM OG SLIPPER UNNA MED HVA DE ENN GJØR RENT BORTSETT FRA Å HA SEX MED PASIENTEN, SÅ AKKURAT DET UNNLOT PSYKOLOGEN Å BENYTTE SEG AV MULIGHETEN TIL, NETTOPP OG BLOT MED TANKEN PÅ RISIKOEN FOR Å BLI TATT FOR DET. MEN DET SOM UTSPILTE SEG PSYKOLOGISK MELLOM OSS VAR VEL SÅ ILLE, OG NÅR DET GJELDER MANNLIG DOMINANS ER DET SOM REGEL SELVE DOMINANSEN MER ENN DEN FYSISKE SEXEN SOM GIR HOVEDUTTELLINGEN FOR SLIKE. MAKT, DOMINANS OG KONTROLL. YDYKELSER OG KRENKELSER ER "EN DEL AV GREIA". DETTE TAR SEG VIRKELIG DÅRLIG UT PÅ EN NARCISSITS PSYKOLOG-CV, MEN JEG KAN IKKE ANNET ENN Å BETRAKTE DET SLIK JEG GJØR SOM HELT REELT ERFART! DET ER MANGE SLAGS MENN, OG NOEN HAR SKJULTE NATTSIDER BARE FÅ VET OM. IKKE ENGANG EKTEFELLER VET ALLTID ALT OM SINE MENN. SLIKT UTSPILLER SEG HELLER IKKE I ENHVER RELASJON.MIN "OFFERPROFIL" OG MIN SMERTE KAN TRIGGE SLIKE MENN SPESIELT OG HER VAR DET ET ELEMENT AV UNDERKASTELSE OG ET UJAMNT MAKTFORHOLD I ROLLENE, JEG STOD SVAKT OG KUNNE IKKE BESKYTTE MEG MOT DET!
 
SÅ PSYKOLOGENS "ONDE" BEGRENSET SEG IKKE BARE TIL SLETTE HOLDNINGER, MANGEL PÅ EMPATI OG EN UTPREGET NARCISSISME, HER VAR "ENDA MER!"
 
JEG "SAFER" MED Å YTRE MEG "FOR ÅPEN SCENE". JEG ER MYE MER REDD FOR PSYKIATRIENS SMÅ LUKKEDE ROM OG DET SOM SKJER DER INNE! OG JEG SNAKKER AV ERFARING!!!! UTE I DET ÅPNE OFFENTLIGE ROM ER JEG TRYGG. I PSYKIATRIEN ER JEG IKKE TRYGG. KLOK AV SKADE GÅR MAN IKKE INN I LØVENS HULE DER MAN STÅR MER MAKTES OG FORSVARSLØST ENN NOE ANNET STED MOT SLIKE MENN OG ONDE MAKTMENNESKER SOM NYTER GUDESTATUS OG SUVEREN IMUNITET I KRAFT AV FAGLIG AUTORITET I EGET SYSTEM FOR Å SØKE LY FOR ROVDYR. UTE I DET FRI HAR MAN BEDRE SJANSER TIL Å TA SEG IVARE, PASSE PÅ SEG SELV, STYRE UNNA OG ER DERTIL BESKYTTET AV POLITI OG NORSK LOV, MENS MAN SOM PASIENT I PSYKIATRIEN I PRAKSIS ER SÅ OG SI HELT UTEN RETTSVERN. DE HAR MAKT TIL Å GJØRE ET VONDT LIV TIL ET ULEVELIG HELVETE MAN IKKE KAN KOMME SEG UT AV. DET ER IKKE SÅ LETT Å TA SITT EGET LIV INNE PÅ LUKKET AVDELING MEN HVERT ÅR ER DET LIKEVEL NOEN SOM GJØR DET. JEG HAR INGEN PROBLEMER MED Å FORSTÅ HVORFOR DET SKJER, HVORFOR PASIENTENE VELGER DEN UTVEIEN. FOR NOEN ER DET DEN ENESTE UTVEIEN SLIK DERES LIV SOM PASIENTER I PSYKIATRIEN HAR BLITT. JEG BRØT! JEG OVERLEVDE!
Jeg er ikke noe umenneske og stort større raushet og moderlig tålmodighet og godvilje med "de små" skal du lete lenge etter. At fyren ikke er så flink og ikke når opp til de store guttas nivå, hadde vært til å tåle for alle andre enn ham selv. Jeg har aldri vært den som har slått ned på de svakere for å hevde meg selv, så at ikke alle er supersmarte og verdensmestere har jeg ingen som helst problemer med så lenge de ikke lar det gå utover meg og andre. Hadde Psykologfyren i det minste vært snill kunne jeg stadig lært ham nye ting, han fikk da noen familiære profesjonelle fisketips med på veien. Jeg kunne f.eks lært ham å lage mat. Tenk så overrasket den lille Nora der hjemme ville blitt om far pluttselig en dag på egenhånd disket opp et spiselig, ikke-Toro-basert måltid uten tilløp til brann. Det kunne vært målet, om det i det hele betyr noe for ham å gjøre noe for andres skyld! Men vi kunne begynt med eggedosis, for han er tydeligvis helt på nybegynnerstadiet. Og jeg skulle verken kjeftet eller ledd av ham om han fikk eggeskall i eggedosisen. Men sånn som han har Oppført seg mot meg er det ingenting å hente for ham hos meg mer. Han fikk dog uansett rikelig i både pose og sekk langt utover egen fortjeneste, så han har ingen grunn til å klage. For alt jeg vet brukte han kanskje alle gavene, blomstene og kakene fra meg ikke bare som "bevis" på "hvilken flink og viktig psykolog han var" men dertil som et aktiva for enda større uttelling på hjemmebane. "Nå må du jammen legge deg i selen om du skal overgå standaren mine pasienter settet for meg, for jeg har selvfølgelig fortjent kun det beste, en sånn viktig og betydningsfull mann som jeg er"! "Jeg er nemlig en så attraktiv mann, selveste Alfahannen på lukket avdeling med fri tilgang til pasienthunner og antar størsteparten av byens kvinner forøvrig også bare står og tripper etter meg, så her er det bare å henge i Kjerring om du skal klare å holde på dine koneprivilegier". Han er truende til det!
 
JEG ØNSKER Å BRINGE DEN FAKTISKE SANNHET OM DELER AV SANNHETEN SOM HAR BLITT HOLDT NEDE MED URETT FORDI DEN PSYKOLOGEN SATTE SINE RENDYRKEDE EGOISTISKE INTERESSER OG MOTIVER SÅ TIL DE GRADER FORAN MITT LIV, MIN HELSE OG MINE RETTIGHETER SOM MENNESKE OG BORGER! JEG DRIVES VERKEN AV SENSASJONSLYST ELLER PENGEINTERESSER OG SKULLE VIRKELIG ØNSKET JEG ALDRI HADDE HATT SLIKE TING SOM DETTE Å SKRIVE OM. MEN JEG LEVER MOT DE ODDSENE SOM BLE LAGT FOR MEG, DERFOR BRUKER JEG MIN STEMME OG SIER OGSÅ DET JEG HOLDT PÅ Å TA MED MEG USAGT I GRAVEN I 1991. KANSKJE ER DET DERFOR JEG FREMDELES LEVER, SÅ JEG KUNNE SI DET! FOR MEG HADDE DET VÆRT ENKLERE OG MER SMERTEFRITT OM JEG BARE HADDE DØDD DEN GANGEN. JEG HADDE LIDD NOE VOLDSOMT OG MØTT NORSK SOSIALREALISME, ONDSKAP, UFORSTAND OG KYNISME PÅ SITT MEST BRUTALE OG HJERTERÅE. MEN PÅ VEI INN I DET JEG TRODDE SKULLE BLI MIN SISTE OG DYPESTE SØVN, VAR DET ET FORSONT MENNESKE FULL AV KJÆRLIGHET OG FRED SOM VAR PÅ VEI INN I DØDEN. MEN GUD NÅR GUD VIL NOE ANDERLEDES STÅR DET I MENNESKELIG MAKT Å HINDRE DET!

De viktigste likhetene mellom narsissister og psykopater

  1. Begge kan være veldig sjarmerende og karismatiske.
  1. Begge har en tendens til å være svært intuitive og dyktige til å observere og lese folk.
  1. Begge er egosentriske og selvopptatte. Meg, meg, meg og mitt!
  1. Ingen av dem påtar seg ansvar eller skyld for sine handlinger, men vil gjerne  ta imot æren for noe positivt ? selv om de ikke fortjener det.
  1. Begge har et oppblåst syn på seg selv. De har begge en oppfatning av å eie virkeligheten og tror de er viktigere enn de egentlig er.
  1. Begge tror de er feilfrie.
  1. Begge mangler empati, skyld og anger.
  1. Begge mangler innsikt i sine følelser, og er ute av stand til selvrefleksjon.
  1. Begge kan på en overbevisende måte agere som om de har følelser forståelse for andre, men de tenker ikke og føler ikke på samme måte som emosjonelt friske mennesker.
  1. Begge oppviser et stort behov for kraft og styring.

En narsissist vil alltid benekte sitt behov for andre mennesker. De vil snu det rundt og hevde at andre har behov for dem! Så typisk for deres projeksjon. ?Jeg gjorde alt for henne, og likevel ble hun aldri fornøyd?. I realiteten gjorde han alt for seg selv. Narsissisten er avhengig av et offer for sin parasittiske tilværelse. Innrømmelse av egne mangler utløser angsten og blir projisert og benektet.

Narsissisten blir kalt psykopatens lillebror. Selv om det er tildels store forskjeller på adferden og drivkraften til en psykopat og en narsissist, er det svært ofte at de begge blir omtalt som psykopater. Alle psykopater er narsissister, men ikke alle narsissister er psykopater. Narsissisten har et enormt behov for å bli sett og beundret av sine omgivelser, noe som gjør han/henne mer synlig enn psykopaten. Menneskene rundt seg behandler narsissisten som en forlengelse av seg selv. De er hans eiendom, og han hevder å eie virkeligheten. Han oppfattelse av virkeligheten er den eneste rette.