En Psykiatri uten realitetssans!

Mange av de som jobber i Psykiatrien er virkelig ikke riktig kloke. Her er endel eksempler... Jeg skriver forøvrig på direkten uten forarbeid og gjennomarbeidning/redigering/korrekturlesning av stoffet, så her finnes sikkert mer enn nok å hakke på av ortografiske feil og dårlig setningsoppbygning der man må ta godviljen til hjelp for å få alt til å henge like godt sammen, men på innholdssiden har jeg likevel mer enn ett poeng!

På det som den gang het Rogalands Psykiatriske sykehus på 90-tallet, syns man det var en god "terapautisk" idè at man isteden for å skjerme pasienter når de var så syke at de var innlagt på lukket avdeling, å tvinge oss til deltagelse i det de kalte "sosialgruppa" hvor pasientene måtte gå i samlet flokk sammen med en eller to sykepleiere med godt synlige skilt så alle kunne se at her var man ute og "luftet" pasientene på lukket avdeling. - Skikkelig "antistigma" med andre ord, men dog noe bedre enn i den tida stiftelsen "Sinnslidendes venner" dro sinnslidende "terner" rundt i ei vogn merket "sinnslidende venner" i det årlige lyslotteriet, så alle riktig kunne se hvem som var sinnslidende!

Men tilbake til sosialgruppa på 90-talllet. Ved en anledning ble det bestemt at vi skulle gå til kafeen som da het "Ankeret" , der hvor vegetarrestauranten "Egget" nå ligger. Da vi kom inn gikk jeg som seg hør og bør til disken og kjøpte en kaffe før jeg satte meg ned. Men av de andre var det altså kun sykepleieren som køpte noe som helst (en kaffe!) med forventning om at 7-8 pasienter som ikke kjøpte noe skulle få sitte der og oppta plasser for betalende kunder! Vil man sette seg på en kafe må man selvfølgelig kjøpe noe- det er jo ikke en kommunal offentlig samlingsplass- man driver faktisk butikk. Da personalet ga beskjed om at den åpenbart sinnslidende gjengen ledet av den "überprofesjonelle" psykiatriske sykepleieren som senere ble avdelingsleder ikke kunne sitte der om de ikke kjøpte noe, kom liksom sykepleieren med den "trusselen" at "ja da må dere ikke tro at vi kommer hit fra vårt sted flere ganger". Nei, og de ble nok ikke savnet. Jeg vil påstå at den sykepleieren manglet realitetssans, og jeg tror faktisk ikke det har blitt så mye bedre i psykiatrien siden den gang hva mental helse og realitetsorientering til mange av de ansatte angår, så spør du meg bør man styre unna Rogalandspsykiatrien om man kan klare seg selv og ikke er så syk at det er absolutt nødvendig å søke hjelp/innleggelse, på tross av at de nå har fått "innkastere" i TIPS som lover gull og grønne skoger og utmerket behandling.

Rogalandspsykiatrien har med rette dårlig nasjonalt rykte på seg, på tross av at de- ikke minst ved Schizofrenidagene er best i landet på å markedsføre og forherlige seg selv, og det kan de virkelig ikke takke "taleføre pasienter" for, men først og fremst seg selv for! I Rogaland ligger man også i det nasjonale toppskiktet når det kommer til bruk av tvang, og man synes her i langt større grad en ellers i landet å være besatt av å "kotrollere" pasientene. Er vel deres egen angst for tap av kontroll som ligger under. Når man har slik angst er kontrollsvikten oftest alt et faktum, så da regulerer de heller sin egen angst med å overkontrollere pasientene.

Jo mer angstnevrose det er i personalgruppa på en psykiatrisk avdeling, des mer rigide og detaljstyrte blir reglene og behovet for absolutt oversikt og kontroll over pasienter og underordnede. EN dominerende tvangsnevrotisk avdelingsleder kan fucke opp en hel avdeling! Been there, seen that! Jeg har selv lest interne miljørapporter fra psyk.avd der det fremgikk tydelig at psykiatrisk sykdom var utbredt i personalgruppa, og jeg har også flere tidligere psykiatriansattes ord på at en del av de ansatte er vel så syke som pasientene. I motsetning til de fleste pasientene ser de imidlertid ut til å i større grad mangle sykdomsinnsikt, og deres psykiske problemer/patologi/normalitetsavvik går i større grad ut over kolleger og i størst grad utover pasientene fremfor dem selv. I tillegg synes det å herske et krav om absolutt kollegial lojalitet og ryggdekning selv når regler brytes og menneskelig svikt på personalsiden i verste fall fører til tap av liv. Dertil hersker det streng indre justis, og det synes å finnes maktblokker internt man helst ikke bør legge seg ut med om man vil overleve som ansatt i psykiatrien. Det kan se ut som om man helst ikke bør være for mye på pasientenes side eller for opptatt av å følge lover, regler og det som kan sies å være god, humanistisk etikk. Ansattvernet går som regel alltid foran pasientvern og pasientsikkerhet, og autoritetene synes så godt som å nyte full diplomatimmunitet og nærmest uinnskrenket makt. Slikt ser det ut til at små damer og menn ikke tåler særlig godt og er esla for, Gudskompleksene og maktsyken er godt synlig!

Vi som kjenner baksiden av medaljen vet hvor dårlig det egentlig står til, og at mange pasienter får det motsatte av hjelp der psykiatrien skaper flere problemer enn de løser, fratar pasientene sine muligheter, fører dem inn i avhengighetsforhold, skaper større problemer og utvidet problematikk enn man i utgangspunktet hadde da man først ba om henvisning til psykolog, klientifiserer de som sliter med høyst differensierte problemer hvor årsaken like mye ligger i livssituasjon, på det økonomiske, relasjonelle/psykososiale området, relle traumer fremfor i pasientenes "sinnsyke hoder" hvor de har tendens til å plassere all verdens elendighet inkludert sine egne feil, overtramp og avvik, segregerer og stigmatiserer  pasientene, og bidrar til redusert livskvalitet og økt stigma, hvor man resosialiseres og identitetsmessig reduseres til "psykiatrisk pasient" og ikke blir respektert og anerkjent som voksne, ansvarlige, kompetente mennesker med vett, forstand og enda til bedre vurderingsevne og virkelighetsorientering enn endel av de ansatte. Da har ikke psykiatrien noen funksjon for pasientene men bidrar ialfall til økt sysselsetting!

Om lønnsmidlene gikk rett til pasientene som ofte sliter med dårlig økonomi ettersom psykiatrien er flinkere til å dele ut diagnoser og overmedisinere folk på bekostning av mestringsnivået og "behandle dem til uføretrygd som evighetspasienter" som blir gående kanossa-gang i de rene, absurde Kafka-prossesser der man er skyldig i det meste til og av og til selv etter at det motsatte er bevist, til "den fremragende Rogalandspsykiatriens pris" så personalet kan få "realisert seg" selv på vår bekostning hvor særlig autoritetene tjener gode penger uten at noen stiller krav til fremdrift og behandlingsresultater. Likevel har de sånn klokketro på seg selv at det kan virke som storhetstanker og narcissisme er en yrkessykdom blandt psykologer og psykiatere, sannsynligvis fordi de har slik uinnskrenket makt over sine pasientundersåtter, som ikke så rent sjelden tar sine liv "under den fremragende behandlingen" hvor på "behandlerne" konsekvent toer sine hender, fører alt på pasientenes sykdomskonto, mens de selv smiler pent og tar ære for "fremragende arbeid". Du verden som de "bryr seg" om pasientene!

De hadde visst treng en hjernekrymper og en smule innsiktsterapi selv. Det ser ut til at de i praksis har så lite å vise til at da de endelig fikk det som angivelig var en "suksesshistorie" der en pasient hadde blitt bedre og var fornøyd, satte de likesågodt taushetsplikten til side og lot pasienten utlevere sin historie med ros og skryt til sin primærkontakt og sin psykolog- dette "intervjuet"- pasienthistorien hvor pasienten ble filmet sammen med sin primærkontakt (sykepleier) og sin "hovedbehandler" (psykolog) ble så postet i full offentlighet på youtube under tittelen "sommerfugl effekten" (SE HVOR UTROLIG FLINKE VI ER I STAVANGER!) uten tanke for hva dette kan innebære for pasientens del både i form av manglende vern av sitt privatliv og i forhold til framtidige arbeidsgivere som ofte googler arbeidssøkere på nettet.

Jeg tror det er på tide at de ansatte som snakker så vakkert om åpenhet står frem med sine egne psykiske lidelser på schizofrenidagene og begynner å stille diagnoser på sine kolleger, isteden for å dressere pasientene til å fremstå som apekatter, redigert og instruert til å ikke si noe stygt om psykiatrien- men på et tidspunkt sluttet de visst med å la pasienter holde publikumsforedrag, mye sannsynlig fordi de ikke holdt seg til manus, sa det som det var og kom med litt for krass psykiatrikritikk. Selv om det finnes noen gode folk og et og annet klokt, friskt hode innimellom på ansattsiden i Rogalandspsykiatrien gir jeg den samlet dårligste karakter. I Tromsø opplevde jeg da jeg først ba om hjelp ved poliklinikken der som 16-17 åring en helt annen psykiatri som hadde mer tro på meg enn jeg da hadde på meg selv som i løpet av kort tid hjalp meg videre i livet tilbake til skole og arbeid på egenhånd, hvor jeg stod meg godt på egne bein og klarte meg bra på egenhånd fremfor jeg desverre ved tilfeldighet havnet på feil psykologkontor i Stavanger.

Her er det jo omtrent som å spile i Lotto når man ber om henvisning til psykolog, hvor ens skjebne avgjøres av om man har flaks eller uflaks med hvilken psykolog man havner hos- Jeg hadde max uflaks! Der blinket kanskje litt i gull i det ytre hos den karen og han er opptatt av status og fassade og har en overfladisk sjarm og "karisma" som "the golden devil" men innvendig er han sort som bek!

Han har et lite skuespillertalent, og er flink å skjule og forstille seg, manipulere og gjemme seg bak fag og profesjon, og naricisster er jo slik skrudd sammen at om fassade, anerkjennelse og status kommer under skyts og trussel fremstiller de seg om så som et uskyldig offer, selv om det er andre som er Deres ofre. Han minner ikke så rent lite om Fanden; ser gjerne seg selv i rollen som "Gud", er slesk, søker makt og ære i verden, vet å sno seg, lyve, blende og bedra og kan "skape seg om til en lysets engel" selv om jeg har vært var på hornene hele veien der andre har latt seg lure mer enn meg som har røynt ham så hardt på den onde siden. Enda skjulte jeg ham og ble lojalt hos ham i 15 år fordi jeg er så stabil i følelseslivet at når jeg først hadde etablert dype varme følelser for ham hjalp det ikke om eget liv ble satt på spill.

Men når man bare gir og gir uten å få noe godt tilbake, og har elsket forbi agape, brenner selv den varmeste kjærlighet til sist ut- for hva var det å elske? Et sort hull med et goldt grådig ego som kjerne som sugde til seg alt godt uten å slippe lys fra seg! Narcissus savner nok "speilet" som fortalte ham at han var "vakrest i verden her" av ren Egenkjærlighet, men han har vel stadig noen rundt seg han kan parasittere på, søke bekreftelse hos og føle seg som "en spesielt viktig og uunnværlig person" for, blende og manipulere så lenge han har dem tett på, slik han også gjorde med meg!

Narcissister kan gjøre et godt arbeid og te seg bra så lenge de lykkes og kan ta ære for det, men med meg mislyktes han- og på den tiden han stadig kunne ha lyttet til en engel på venstre skulder, gjorde han et fatalt valg som var meget nær ved å resultere i min død, da han heller enn å ta sitt eget nederlag på kappen på det tidspunktet han steg i gradene fra psykolog til sjefpsykolog den gang jeg var verdiløs for ham og han var villig til å heller gå over mitt lik enn å få en flekk på fagkappen. Og når man først har "solgt sjelen til djevelen" for tom ære, ytre fassade og gull får man den ikke tilbake! Derfra var han en eneste løgn! I pur egoisme ble han Ond, og Ondskapen kjenner ingen grenser, så det hadde ikke forundret meg om den beksvarte ateisten hadde begynt å fremstille seg selv som "kristen" bare for å ta seg bedre ut. Men det Finnes faktisk en Gud, og Han kan ikke engang Fanden selv stå seg mot og overliste! Den som ler sist ler best, men for hans del blir nok Fandens latter det siste han hører, og det kan han takke SEG SELV for!

En jeg kjenner opplevde at da han første gang kom til en psykiater ved det som nå har blitt psyk.div- SUS, ble psykiateren bare sittende taust og se på ham det meste av timen (som han sikkert fikk veldig godt betalt for). Da pasienten ved neste møte spurte hva poenget var, fikk han til svar at det var "sensitivitetstrening". Det første spørsmålet en kvinnelig pasient fikk av den samme psykiateren som virkelig har et grandiost ego og klokkketro på seg selv var "Får du orgasme"- Hennes problemer den gangen hadde ingenting med seksualitet å gjøre, men disse freudianerne har jo sex på hjernen, og det er helst tilårskomne, sexfiskerte patriarker med dårlig kvinnesyn som trykker ham til sitt bryst.

Og en hver gammel freudianers våteste fantasi er visst å være "den modne erfarne mannen som frigjør og forløser unge kvinnelige pasienter seksuelt- enten pasienten vil det eller ikke! Det er et overgrep når en freudiansk orientert psykolog stikk i strid med det humanistiske ideal overkjører en pasient som tilstreber større kontroll og med personlige ambisjoner ut fra egen tenkning og slett moral øver voldt på pasientens moralske grenser og ser de som "motstand" iht til freudiansk tenkning, og heller en å jobbe med pasienten drar i stikk motsatt retning med den intensjon at pasienten skal slippe kontrollen- dette ble JEG utsatt for, og da gikk det virkelig utfor bakke! Men psykologen ville ikke vedkjenne seg sitt eget faglige nederlag, overtramp og tabber!

Årasaken til min sosialangst var nemlig en ganske annen enn hos Freuds nevrotiske seksuelt hemmede kvinner fra 1900-tallets borgerskap der kvinner helst ikke skulle ha noen seksualitet! Skivebom! Jeg anser min såkalte "psykolog" som jeg stadig ble hos i 15 vonde år fordi jeg på falskt grunnlag forelsket meg dypt i ham i den første sjarmøretappen der han lekte Freud som narcissist, og når han bandt meg så fast var det nok dels fordi han ville skjule seg selv og dels fordi jeg etterhvert ga ham så stor behovstilfredsstillelse at han ikke ønsket å slippe meg av egoistiske grunner, selv om relasjonen gikk på bekostning av pasientens liv og helse! Som overgripere flest omskrev han imidlertid denne relasjonen som for meg var vond og destruktiv til noe "gjensidig godt" fordi HAN hadde så stort utbytte av meg!

Jeg var visst den mest innbringende og underholdende "Melkekua" han hadde- og han hadde verken grenser eller skamvett så fra min side rant det i årevis en stri strøm av melk med honning OG sukker og en dæsj krem på toppen- uten at han levnet meg egenverd utover det jeg ga i fra meg, han tok i stedet alt jeg ga av ubetinget, selvoppofrende kjærlighet det ikke var noe som helst rasjonelt grunnlag for til sitt eget Egos fortreffelighet- Mer narcissistisk kan man ikke bli, og det heller sterkt over mot psykopati siden relasjonen utgjorde en alvorlig og vedvarende trussel mot mitt liv og min helse- for jeg satt så håpløst ulykkelig fast i denne bindingen han manipulerte og utsugde meg etter, og han kjørte meg gang på gang over smertegrensen med selvmordsforsøk som resultat- uten at noen så sammenhengen, og det sier jo også litt ikke bare om ham men også om det lokale fagmiljøet! Ellers var jo den tvangsnevrotiske freuds teorier så enkle og skjematiske at den som går inn på den tenkningen selv med et temmelig middelmådig intellekt kan få "alt til å stemme" og sitte der og onanere fram en seksualisert analyse av alt pasienten gjør og sier mens de føler seg supersmarte, men psykologen min parkerte visst Freud etter først etappen der han gikk så på trynet både faglig og personlig.

Sånne små kryp bør ikke gi seg dybdepsykologien i vold uten å ane hva de har med å gjøre, og med psyke som ikke holder for de kreftene slikt kan rive løs! Han ville jo aldri vedkjenne seg svakheter, tilkortkommenhet og feil, så hver gang han støtte på problemer- selv når det ikke hadde Noe med meg å gjøre, lot han det gå utover meg! Enda var han freidig nok til å la seg oppvarte med middager hos sin ulykkelig forelskede pasient i mitt private hjem, på min regning og var dertil en uhøflig gjest med dårlige "Herre-folk!" manerer, som om jeg var en privateid undersått og tjener. Da jeg tok til vett mente han det måtte være noe galt med meg, som om jeg hadde forpliktet meg til å elske og ære ham og gjøre hans dager gode til døden skilte oss av i det som for meg bare var Onde dager! Og noe slik ble altså anerkjent som "Sjefpsykolog" på psyk.avd-SUS.

Det er vel sånn sett som det står i Bibelen "Har de kalt husherren for Beelsebul, hvordan skal det da gå med husfolket". Med sånne folk på toppen i hierarkiet er det jaggu meg ikke rart det også finnes mye rart lenger ned i rekkene, og pasientene er de som står på bunnen av psykiatriens hierarki som må tåle og finne seg i hva en det skulle være. I en sånn psykiatri vil man ikke være pasient!

Storhetstanker er visst også nokså utbredt blandt gamle psykiatripatriarker- må være en haug med mindreverdighetskomplekser fra barndommen som ligger under. Stort behov for selvhevdelse og overkompensasjon! Og for enkeltes del tror jeg knapt det finnes psykologer som er så talentfulle at de evner å behandle bort deres narcissistiske personlighetsforstyrrelse. Enkelte av de gamle psykiatripatriarkene i Rogaland var så grandiost oppblåste og høye i hatten at jeg vil anbefale NYCO og kaldt stål på pannen så kulen sveller ned! Som en av dem sa til en kvinnelig pasient med overgrepsproblematikk fra barndommen "DU ER ET KREK, MEN NÅ HAR DU KOMMET TIL ROGALANDS BESTE PSYKIATER" Hvorpå han altså lærte henne at "Riktig sex er samleie med mannen på topp". Stakkars kone, særlig med tanke på at just han var veldig bred over hoftene og sikker veide mer en hundre kilo. "Hvilken lykke for å en kvinne å bli penentrert av en slik høy herre og eiegod lutheraner i misjonæren!" Og "Du vet, slik Freud også var overbevist om at den modne riktige kvinne i motsett til den uferdige pike ikke trenger noen klitorisstimulering for å få orgasme- Hans majestet Penisen er nok!" ;-)

Ellers er det kanskje slik at det er usikkerhet, faglig svakhet og tilkortkommenhet, manglende innsikt, livserfaring og oversikt, underliggende svakheter og defekter som gjør endel psykiatriautoriteter så skråsikre og hovmodige, der all kritikk avfeies og det er liten vilje til å ta selvkritikk. Særlig de nyutdannede som er mest uerfarne og usikre vil nok ofte prøve å "gå etter og prøve å få pasienten til å passe inn i skjema", men det er nå en gang slik at det ikke er noen som ER en sykdom. Vi er alle enkeltindivider og mye mer våre sykdommer.

I psykiatrien ser jeg en tendens til at de ikke skiller mellom det syke og det friske i pasientmennesket, men kun ser de sykdommene de kjenner best og tenderer til å forstå alt i henhold til diagnoser. Men det er i realiteten ikke mulig, det finnes ingen prototype, vi er alle enkeltindivider med individuelle personligheter, livshistorie, svakheter, svakheter og ressursområder. Tenk deg om man i somatikken begynte å redusere pasienter med hjertelidelser til blot å være syke hjerter- som om det var hele deres identitet. Det er en enorm forskjellsbehandling av pasienter med psykiske og somatiske lidelser i norsk helsevesen, hvor de med psykiske lidelser blir grovt diskriminert, har dårlig rettsvern, lav pasientsikkerhet, blir prisgitt usikre, eksperimentelle, teoribaserte ikke evidensprøvde behandlingsmetoder man strengt tatt bare TROR virker, mens de i endel tilfeller i praksis virker stikk imot sin hensikt og heller traumatiserer og skader pasientene enn det motsatte.

Det er så mye som er galt i norsk psykiatri slik jeg kjenner den i Rogaland at jeg mener det er behov for full opprensking med ekstern kontroll, hvor helsemyndighetene begynner å stille krav til kostnadeffektiv behandling som faktisk har noe for seg og i større grad tar sikte på å hjelpe pasientene raskt tilbake i skole/arbeid/samfunnsdeltagelse. Blandt de terapiformene man har evidensgrunnlag for å si virker utover det rent medikamentelle (medisinering kan også en god, erfaren fastlege bistå med- der er man ikke nødvendigvis nødt til å konsultere en psykiater) er målrettet korttidsterapi som kognitiv terapi evnt i kombinasjon med adferds/eksponeringsterapi, altså løsningsorientert her-og-nå terapi som først og fremst har som formål å rehabilitere og øke pasientens funksjonsnivå til selvstendig liv på egne bein som autonome individer på lik linje med andre, uten at man nødvendigvis må grave i barndom og alt som måtte ligge under. Freudiansk psykoanalytisk terapi kan riktig nok gi innsikt dersom pasientens intellektuelle ressursnivå strekker til, men det er uhensiktsmessig tidskrevende og behandlingsresultatet er høyst usikkert med mange fallgruber underveis, og den som skal arbeide på en slik måte må være høyt kvalifisert, intelligent og personlig skikka, dybdepsykologi er ikke for middelmådige psykologer med svak psyke og for mye patologi og problemer på egen side. Det er ikke kun utdanning og teorieksamener det kommer an på! Det er nok mange wanna-bes, men dyktige freudianere er i sterkt mindretall innen det mindretallet av freudiansk orienterte terapauter som stadig finnes.

For de fleste yngre terapauters del er nok Freud mest endel av psykiatrihistorien man for lengst har passert, så mitt håp står til den unge, nye generasjon psykologer, som jeg håper evner å tenke selv med en kritisk innstilling til oppleste "gamle sannheter og tenkning" innenfor eget fagfelt fremfor å bare ukritisk svelge rått det "gamle menner en gang har skrevet og sagt". Moderne hjerneforskning setter også deler av de psykiatrifaglige forståelsesmodellene i et annet lys. Min første psykolog, som da jobbet ved den voksenpsykiatriske poliklinikken i Tromsø var en flink, kompetent mann med gode holdninger, og vi har funnet enighet i noe av det som er sentralt. Han er idag professor i nevropsykologi, et viktig fagfelt der man i større grad har vitenskapelig målbar kunnskap som grunnlag. Den psykologen jeg ved skjebnens ulykksalighet var så uheldig å havne hos og forelske meg i her i Stavanger står derimot for meg som et ondartet ekstremtilfelle i norsk psykologihistorie, tok mine unge år og gjorde dem til de verste 15 årene av mitt liv! Da er det ille!

Hørt om pasienten som trodde han var Napoleon?

Psykologen spurte ham om hvordan han kunne innbille seg noe slikt.

"Det har Gud fortalt meg" svarte pasienten

hvorpå psykologen hissig repliserer tilbake "Det har Jeg da Aldri sagt!"

 

DE SER IKKE KLART I PSYKIATRIEN, OG SYNES IKKE VÆRE HELT PÅ HØYDE MED REALITETENE, MEN DET KUNNE JO VÆRE JEG KAN BIDRA TIL Å ÅPNE NOEN ØYNE, HVIS GUD SÅ VIL...I PSYKIATRIEN BØR VISST PASIENTENE FORØVRIG IKKE TILKJENNEGI FOR MYE GUDSTRO- DENSLAGS SER MAN VISST SOM "ET SYKDOMSTEGN", OG SNÅSMANNEN HAR DE SIKKERT DIAGNOSTISERT SOM SCHIZOFREN. DEM OM DET! AT DET ER VEL SÅ MYE RELIGIØS GALSKAP PÅ ANSATTSIDEN SOM PÅ PASIENTSIDEN SER DE VISST GLATT FORBI.

DIAGNOSTISER DERE SELV DER OPPE PÅ PSYK SÅ SLIPPER PASIENTENE Å GJØRE DET, FOR DET HAR VIRKELIG VÆRT ET DRITTARBEID Å MÅTTE STUDERE ALLE KASUSENE SOM JOBBET PÅ RPS/PSYK.DIV- SUS PÅ KLOSS HOLD- JEG SLET DEM MED HELSA SÅ DET REKKER! SOM ASKELADDEN HAR JEG HATT NOEN GODE HJELPERE UNDERVEIS, OG JEG HAR OG HAR HATT ET GODT OG INTERESSANT NETTVERK PÅ KRYSS OG TVERS- OGSÅ INN PÅ ANSATTSIDEN I PSYKIATRIEN- SKJØNT DET VAR ENKELTE JEG TIL SIST GA OPP FORDI DE LED AV EN SÅ OMFATTENDE YRKESNEVROSE MED TOTAL ROLLESAMMENBLANDING AT DE IKKE VISSTE NÅR DE VAR PÅ JOBB OG IKKE, LAGET SINE EGNE REGLER OG DERTIL VAR BORTENFOR KORREKS, SELVINNSIKT OG SELVKRITIKK- DA FÅR DET IKKE HJELPE OM MAN ER ALDRI SÅ "GOD" OG HAR ALDRI SÅ "GODE INTENSJONER".

DET ER JO OGSÅ ET ORDTAK SOM SIER AT SELV VEIEN TIL HELVETE KAN VÆRE BROLAGT MED GODE INTENSJONER, MEN DÅRLIG STOD DET NÅ IKKE TIL...TIL SYVENDE OG SIST HAR MIN TROFASTE ANSTENDIGE, KLOKE OG EMPATISKE FASTLEGE, EN GOD, GAMMEL KATOLSK PREST OG EN ELDRE NONNE AV KALIBER - OG VÅR HERRE SELV IKKE MINST- VÆRT TIL MYE STØRRE OG AVGJØRENDE HJELP OG STØTTE FOR MEG ENN NOEN PSYKOLOG OG PSYKIATER OG ROGALANDSPSYKIATRIEN ALL OVER GENERELT- SISTNEVNTE HAR FOR EN STOR DEL HELLER HAR VÆRT TIL DET MOTSATTE AV HJELP, SELV OM DET NOK OGSÅ ER EN DEL MENNESKER DER SOM VIRKELIG HAR PRØVD OG ØNSKET Å VÆRE TIL HJELP, UTEN AT DE DERMED HAR VÆRT TIL SÅ STOR HJELP, MEN DE HADDE IALLFALL GODE INTENSJONER- I MOTSETNING TIL MIN "HOVEDBEHANDLER" SOM FØRST OG FREMST STYRTE ETTER EGENINTERESSER. TIL SYVENDE OG SIST ER DET NOK HAN SOM MÅ BETALE DEN HØYESTE PRISEN. DA GÅR DET I SÅ MÅTE TROLL I HANS EGNE ORD: "INGENTING ER GRATIS"!

 

I Perioder har jeg faktisk hatt god grunn til å lure på om det i det hele fantes noen mentalt sunne, intelligente, oppegående, velorienterte mennesker med etisk standard på ansattsida i psykiatrien, men det VET jeg faktisk at det gjør- Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan de har orket å gå og trø oppi det kollegiet år etter år, og om de ikke ser Galskapen. Jeg har med andre ord ikke svarene på alt klare, stadig mange spørsmål, stadig undring, og utvider stadig min horisont, der mange illusjoner og stereotype forestillinger har måttet falle for virkeligheten. Og jeg er virkelig hardcore på sannhet, og syns selv harde sannheter er å foretrekke fremfor vakre løgner og illusjoner. Av alt som finnes under solen er det lite som er sort-hvitt og det meste har flere nyanser og kan ses fra flere sider enn man først kan tro, men jeg kan ikke skrive en doktoravhandling om hvert eneste emne jeg uttaler meg om. Faren er da at man ved en uttalelse blir tatt ensidig til inntekt for den ene eller andre siden, mens det i realiteten heller er slik at det ene ikke utelukker det andre, og at det alltid er mer å si, mer å lære, mer å utdype. Men "curiosity killed the cat" og om man snur alle steiner og går inn i og utforsker alle mørke rom, må man også være forberedt på at det skal mage til å forholde seg til alt som skjuler seg både her og der, men man kan venne seg til det meste. Psykiatri tror jeg imidlertid ikke jeg tåler særlig mye mer av! Jeg har fått nok og alvorlig PTSD av den...

Jeg skjærer forøvrig ikke alle psykoanalytikere over en kam. Svein Haugsgjerd har f.eks utmerket seg som en som synes å kunne sine ting som ser ut til å være av intellektuelt kaliber. Han er forøvrig noe så sjeldent som en kristen freudianer. Den lille jøden Freud var jo ateist og ikke så rent lite sort selv han heller, men likefullt et geni og en pioner i sin tid som la "et columbi egg" som stadig har NOE for seg selv om hans teoretiske lære er temmelig overforenklet og skjematisk og på ingen måte fulldekkende til å forstå menneskets psyke. Jeg leste endel av Haugsgjerds bøker med interesse, men om det er slik at han mener seg å kunne behandle schizofrene med psykoanalytisk orientert terapi bryter det fundamentalt med vitenskapelige fakta fra moderne hjerneforskning som har funnet ut at schizofreni skyldes en anomalitet i hjernen og altså har en biologisk, somatisk årsak.

Jeg er imidlertid ganske så sikker på at det er en del traumeutløste psykoser og dissosiative lidelser som pga symptomlikhet med schizofreni har blitt feildiagnostisert i den retningen. Selv traff jeg forøvrig en 80 år gammel kvinnelig psykoanalytiker jeg fikk god kontakt med, men da ikke i en terapirelasjon, som hadde jobbet i teamet til Harald Schelderup som beskjeftiget seg særlig med "parapsykologi", telepati og slikt- som også kan utspille seg mellom psykoanalytiker og analysand når man begynner å gå ned i de dype lagene der sterke relasjonsbindinger og følelser som krever sin mann/kvinne oppstår. Og tro det eller ei, men hun ga meg et "frempek" som skjønt jeg den gang tok det mer generelt i betydningen "ingen vet hva som skjer rundt neste sving" lenger frem på veien viste seg å stemme mer bokstavelig slik hun ordla seg, så det er mer mellom himmel og jord og i den menneskelige psyke enn mange har en anelse om. Svært mange har jo heller aldri utforsket sin egen kjelleretasje, dvs sin egen underbevissthet. Fra tid til annen er det jo faktisk slik at "når det spøker på loftet kan årsaken ligge nettopp i den kjelleren". Andre ganger spøker det faktisk på loftet. Men en sigar er og blir nå etter min mening bare en sigar...Små "freudianske glipper" skal man imidlertid ikke kimse av, men her er mer en freud og det hans lære dekker, og skal man først beskjeftige seg med dybdepsykologi ville jeg nok heller satse på den jungianske retningen- men slikt er for "spesielt interesserte".

Forøvrig finner jeg blandt det jeg har lest av norske fagfolk innen psykiatri også enkelte av Anders Evangs bøker interessante, selv om det nå stadig er en teoretisk konstruksjon. Slikt kan egne seg som forståelsesmodeller selv om teoriene ikke nødvendigvis rommer absolutte fakta. Det er nå uansett slik med det meste, at om man ikke har et system å sette "innsamlede data om virkeligheten" inn i, faller tenkningen i fisk og alt blir bare et kaotisk rot. I mitt katolske univers er det imidlertid plass til hele virkeligheten, der er himlen høy og horisonten vid og det passer min virkelighetsforståelse og mangfoldige erfaringsverden og kulturelle bakgrunn utmerket. Ingen vet Alt, det er alltid MER! Noen gjør liksom både universet og mennesket så LITE. Og endel av de sykepleierne og hjelpepleierne som valser rundt med ekspertmine etter et lite påbygg i psykiatri har jo ikke engang begreper om alt hvor mye det normalpsykologiske feltet rommer og da er det ganske irriterende når de uten videre tror de vet bedre og har mer vett enn en hvilken som helst pasient. Profesjon og utdannelse er heller ikke noe "sikkert mål" på mennesker og hva de kan og ikke kan.

At det kan skjule seg både det ene og det andre i autoritetsposisjon her i Rogaland er strengt tatt ikke så rart, for her i distriktet er det jo så flust opp med naive godtroende "bedehusdamer" i psykiatrien som ikke hadde kjent ondskap igjen om den ikke kom inn hoveddøren med godt synlige horn og hale og presentert seg selv som Fanden. De er så blindt autoritetstro og har visst ikke syn for at de ikke uten videre kan vente at enhver psykolog og psykiater er et eiegodt menneske som jobber til pasientenes beste med genuin omsorg. De tror visst enda til at seksuelle perversjoner, parafilier og særheter kun finnes på pasientsiden, og har liksom ikke begreper om at det nettopp i overordnede stillinger og maktposisjoner faktisk kan skjule seg både psykopater og sadister.

Enkelte av disse bedehusdamene som selv har levd i en nokså beskyttet sfære som egentlig er så tandre og lite røynt at de liksom har laget seg en "godhetsnevrose" til egen beskyttelse for de delene av virkeligheten som ville vært for tøffe og "kaotiske" for dem å forholde seg til, slik at de isteden har ordnet den uoverskuelige truende virkeligheten pent, sort-hvitt og pyntelig inni sine egne hoder, stikker liksom hodet i sanden og nekter å innse at det faktisk finnes onde mennesker. Om nå virkelig Fanden slik de kjenner ham i filt fra flanellografen spaserte inn bland dem, ville de antagelig fått det for seg at han egentlig ikke var ond, bare psykisk syk og sendt ham til Psykolog i den tro at psykologer flest er omniopotente Guder som kan fikse det meste som måtte være galt med ethvert menneske. Hadde de hadd rett kunne vi jo skapt fred på jord og idylliske tilstander blandt alle mennesker om man bare utdannet nok psykologer- de er visst ikke klar over at de også bare er mennesker, og slike finnes i allslags varianter, der noen utmerker seg som mer mer onde eller gode enn andre, mens de fleste i varierende grad har litt av begge deler i seg, og det er slett ikke alle som er det og slik de gir seg ut for å være utad, og det kan skjule seg mye stygt bak den flotteste fasade, de verste menneskene finner man også heller på toppen i samfunnet i maktposisjoner enn på pasientsiden i psykiatrien, der det heller er andres ofre som er overrepresentert.

Psykopater og ondartede "vellykede" sadister og maktmennesker lider jo ikke selv under sin patologi, det er det andre som gjør, og det ligger i deres natur at de søker mot toppen der de har andre under seg. Selvfølgelig finnes det også gode og smarte mennesker på autoritetsnivå i psykiatrien som virkelig gjør det de kan for sine pasienter, som innehar både empati og virkelig lytter og kommuniserer godt med sine pasienter som holder etisk standard. Jeg kan ikke tro noe annet, selv om jeg har sett og erfart mye av det motsatte. Som sekkepost er nå engang psykiatri heller ikke den enkleste pasientgruppen å ha med å gjøre, men det er alltid farlig å "kategorisere og generalisere" mennesker etter "gruppekategori", for slikt kan slå sterkt urettferdig ut for enkeltindivider. Man kan jo ikke dermed være stokk blind for at det innimellom også kan skjule seg noen skikkelig råtne epler og de fleste og farligste ulver går jo som regel alltid i fåreklær og kan være den du minst hadde ventet, den alle stolte på og trodde godt om slik vi stadig hører om når det kommer til den uendelige serien av avsløringer av seksuelle overgrep mot barn. Selvfølgelig kan det også skjule seg onde kvinner og menn i psykologham og på autoritetsnivå. Å tro noe annet er jo fullstendig naivt!

Det er noe alvorlig Galt med et sykehus der pasienter tar sine egne liv. Men ved psyk.div SUS er visst moralen at "litt svinn må man regne med, vi gjorde alt vi kunne og ga den aller beste behandling men om pasientene virkelig har bestemt seg for å ta sine egne liv kan vi ingenting gjøre". For en ansvarsfraskrivelse! Hvordan kan det så ha seg at på tross av de utallige psykiatriske pasientene man har reddet livet på og behandlet via somatisk akuttmottak som kan ha ligget inne der både en og to og tre dager og enda lengre, er det meg bekjent ikke en eneste en som har tatt sitt liv på det somatiske sykehuset, men straks de sendes rutinemessig videre til lukket avdeling øker altså selvmordsfaren. Gir de ikke da familie og pårørende en falsk trygghet når de velger å tvangsinnlegge sine nære og kjære for å forhindre selvmord i den tro at de blir trygt ivaretatt på psyk.avd?

Spør du meg kunne de aller fleste selvmord vært forhindret om den suicidale faktisk hadde fått den hjelp og støtte vedkommende faktisk trenger, hvor det kun i sjeldne enkelttilfeller er endogen depresjon eller psykose som er årsak til selvmord. Som regel handler det heller om "umulige" livssituasjoner, relasjonelle problemer, økonomiske vansker, og allslags menneskelige problemer det være seg ifht til jobb eller på det private området- og psykiatrien hjelper dem ikke med dette, og gjør ikke livet bedre eller lettere for de som sliter, tvert imot kan en tvangsinnleggelse og den "behandlingen" de utsettes for på psyk som om det hele kun dreide seg om en depresjon øke livssmerten og følelsen av håpløshet og avmakt når de altså også fratas frihet og autonomi og faktisk heller en å få hjelp til å løse de faktiske problemene i livet utenfor sykehuset heller fratas muligheten til å ta tak i ting.

Noe er bra, og mye er velment fra psykiatriens side, men mye er fullstendig feil, absurd og virker stikk i mot sin hensikt, og framt til man evner å ta selvkritikk og gjøre radikale endringer der det å lytte til pasienene er første skritt, vil lite endres og stadig nye pasienter vil behandles til uføretrygd og stadig vil endel av pasientene ta sine liv- inne på lukket avdeling og i andre psykiatriske institusjoner, under permisjon, rett etter utskrivning fra sykehus og også under poliklinisk terapi- hvor endel av dem tar livet av seg med medikamenter de har fått foreskrevet i psykiatrien.

Dette hadde aldri skjedd i somatikken uten grundig gjennomgang for hvert eneste dødsfall hvor alle steiner hadde blitt snudd og evnetuelle menneskelige og  faglige svikt ville blitt avdekket og forbedret for å forhindre at slikt skjer igjen, og evnt ansvarlige hadde blitt stilt til rette for det- Men IKKE i psykiatrien, der bare fører man Alt på pasientenes sykdomskonto og imøtegår konsekvent enhver kritikk. Dette er faktisk grov diskriminering av en hel pasientgruppe som ikke er i nærheten av å ha det helsetilbudet, de rettighetene, den gode evidensbaserte effektive behandlingen, smertelindringen, omsorgen og respekten for pasienten, "folkeskikken" og den høye sikkerheten man har i en somatikk som både faglig og etisk ligger nivåmessig milehøyt over psykiatrifeltet. Selvfølgelig er det ikke engler alt som går i hvitt heller, men i somatikken er det en helt annen kultur hvor pasienten og pasientens beste står i sentrum og man har høy status som pasient, der de faglige metodene, kontrollrutinene og den etiske standaren man setter internt i vesentlig større grad umuliggjør overgrep og overtramp mot pasientene hvor man heller ikke slipper unna med faglige feilvurderinger og menneskelig svikt som går på bekostning av pasientens liv og helse.

I psykiatrien har ikke pasientene denne tryggheten! Sant og si fremstår endel av de som jobber i psykiatrien som fjols som bare gjør som de har blitt opplært til og bedt om av de høyere opp som "fjols" som ikke egentlig vet hva de driver med, og endel av den såkalte "behandlingen" fremstår fullstendig absurd. Er man klin psykotisk bør man dog likevel legge seg inn på galehuset så man får litt ekstra medisin og være der til psykosen hjulpet av medisinene brenner ut av seg selv slik den som regel gjør. Hva skal man ellers der å gjøre liksom? For et traumatisert menneske er virkelig ei urolig psykiatrisk avdeling det minst egna stedet å søke tilflukt, vern, ro, hvile og lindring. Da har man langt bedre av å dra på fisketur med gode venner!

Dertil har disse godtroende psykiatriarbeiderne visst en slags forestilling om at enhver psykolog er en slags "trollmann" og at om de bare er ivrige nok i Gestapotjenesten og rapporterer enhver potensielt syk og mistenkelig fis til pasientens psykolog, vil vedkommende straks gripe fatt i og behandle det. I realiteten er det jo kun pasient og psykolog som vet hva den enkelte har for seg inne på sitt kontor, og "min" behandlet meg jo egentlig IKKE og den eneste grunnen til at jeg ble hos ham i så mange år var at jeg forelsket meg i ham- ikke av terapautiske grunner. Om han i det hele "grep fatt i" noe av det de overivrige sykpleierne hadde rapportert til ham var det om det var noe han fant særlig underholdende og interessant for egen del. De skulle bare visst! Men det er først nå jeg sier det som det var, og realiteten er og blir den samme enten de tror meg eller ikke.

Det er generelt et stort problem i psykiatrien at man verken tror på eller virkelig lytter til pasientene som har skoen på, og isteden for å virkelig høre og ta på alvor det pasienten faktisk sier, "oversetter" de det til det ugjenkjennelige i sine egne hoder slik at enkelte journaler sier mindre om pasienten og pasientens autentiske historie enn om psykologens hode, forestillinger og fantasier. Like fullt stoler de altså uten videre mer på det psykologen sier om pasienten og pasientens problemer enn det pasienten selv forteller og beskriver. Er man da som meg særlig uheldig med psykologen man havnet hos kan livet som pasient i psykiatrien bli en eneste nærmest surrealistisk Kafkaprosess som er til å bli sprø av, der alt blir forvrengt og feiltolket, og en slik journal kan altså forfølge en selv etter at en avsporet psykolog er død.

Er det kanskje på tide de begynner å levne pasientene litt vett og forstand, innsikt og selvstendig vurderingsevne, isteden for å betrakte alle som en som sinnsyke undermennesker og potensielle øksemordere som ikke har noe å fare med som helst bør gjetes som tilbakestående barn? Enkelte av de som går og trør på ansattsida er da virkelig mer til inkjeveta åndspygmeer enn mange av pasientene. Det er liksom ikke noen sammenheng mellom intelligensnivå og psykisk sykdom, skjønt kanhende de smarteste får litt mer "hodepine" enn de dårligere bemidlede, enkle og enfoldige? "Hvor der er meget visdom er meget gremmelse" . "Salige er de fattige i Ånden" ;-)

Si meg nå om Rogalandspsykiatrien har så stor tro på seg selv, hvor er alle de superfornøyde friskmeldte pasientene som roser dere for utmerket behandling uten noe som helst å klage på? Jeg har møtt utallige mennesker som har vært innlagt på psyk og har virkelig ikke hørt en eneste en skryte noe videre av behandlingen uten å ha noe som helst å klage på- og det dreier seg om et stort spekter mennesker på høyst ulikt ressurs og funksjonsnivå med differensierte diagnoser og de har faktisk klaget på et og annet alle som en. Jeg kjenner enda til folk som har flyktet til utlandet fra en Rogalandspsykiatri som holdt på å ødelegge livet for dem, som nå lever et rolig velintegrert famileliv med barn som klarer seg utmerket og har hevdet seg både på det ene og det andre området, hvor de i sine respektive nye hjemland opplever en helt annen, mer human psykiatri som levnet voksne mennesker autonomi og kontroll over egne liv samtidig som de hjelper når pasienten trenger det- men heller ikke utover behov.

Her tar de jo i mange tilfeller over hele kontrollen av pasientmenneskenes liv- uten at det er nødvendig! Er det ikke på tide de stikker fingeren i jorda og erkjenner at det ikke bare er pasientene det er noe i veien med men i høyeste grad også dem selv og eget fagfelt. En god psykiatri er på pasientenes side og jobber med ikke mot pasienten! Er det så vanskelig å godta at den som har skoen på vet mye bedre hvor den trykker enn fagfolkene som presser den på og på pasientens vegne ytrer at den aldeles ikke klemmer noe sted som helst men derimot er spesialtilpasset foten og ytterst bekvem?

Om man går til en lege i somatikken og klager over smerter i kneet tar han det på alvor, lytter til pasientens symptombeskrivelse, undersøker kneet, gir deg eventuelt noe mot smertene om det er behov for det og henviser deg evnt vider til fysioterapaut eller spesialist som tilbyr profesjonell behandling man vet man kan forvente effekt og bedring ved. Om man hadde klaget over knesmerter i psykiatrien må man heller forvente at de sier "Neida du har aldeles ikke vondt i det kneet, det er ikke det som er ditt problem" for så å kikke deg i rompa og fortelle deg hvaslags for du har i hatten. Og dette mener de altså er "høyt faglig nivå og god pasientbehandling"?

I seriøse psykiatrifaglige miljøer lytter de til pasientenes beskrivelse av egen problematikk isteden for å være så skråsikre som man har vært på disse kanter på at man "vet alt best" at om man ikke har kjennskap til den problematikken pasienten beskriver tar man den ikke på alvor. I de seriøse internasjonale delene av fagmiljøet tar man derimot pasientenes problematikk på alvor og avdekker dermed også områder og problematikk som ikke alt er beskrevet og kjent fra før, slik at samlede beskrivelser av samme type problematikk etterhvert gir grunnlag for nye diagnoser hvor man søker å få en bedre forståelse av problematikken og finne mulige behandlingsalternativer- dermed oppgraderes faget, mens man altså her er så skråsikker på at man vet alt best fordi man har "lest boka" at man simpelthen ikke kan tro at problematikk som ikke alt er beskrevet i lærebøkene og ligger innenfor deres kjennskap og kunnskap eksisterer, før det omsider blir beskrevet og gitt en diagnose som kommer med i et oppdatert DSM-diagnoseregister, som også brukes i norsk psykiatri.

Det spiller visst heller ingen rolle om de grove seksuelle overgrepene man ble utsatt for som barn er verifisert og bekreftet der overgriperne forlengst er identifisert i ens opprinnelige oppvekstmiljø, hvor det faktisk var flere som visste en hel del- deriblandt min bestevenninne på den tiden overgrepene fant sted, når en gammel forskrudd drittsekk av en psykolog har omskrevet det man har fortalt ham etter sine egne fantasier slik at overgrepene faktisk ikke finnes beskrevet slik det var i en gammel feilført journal som man altså fortsatt fester mer lit til i det lokale fagmiljøet enn det pasienten selv forteller om sin autentiske levde røynte historie som er bekreftet av andre og også tatt på største alvor av politiet, hvor jeg faktisk har så mange som kunne stilt som vitner i retten om jeg hadde valgt å anmelde forholdene at overgriperne med stor sannsynlighet ville blitt domfelt, for "sjefpsykologen forteller jo en helt annen variant av historien". Så om en halvpsykopatisk narcissistisk psykolog med dårlig vurderingsevne beskriver pasienten på en måte som ikke stemmer med hvordan man faktisk er, eksisterer man altså ikke i psykiatrien- de velger heller å stole på de feilaktige påstandene og beskrivelsene til den gamle psykologen, selv om både gode, gamle og nye venner, arbeidsgivere og naboer, folk som kjenner og har hatt nærkontakt med en gjennom mange år har helt andre ting å si om en og hvordan man er enn det som står beskrevet i journalene en forskrudd avspora psykolog har ført i pennen, hvor en hel del av det som står der nok først og fremst er til avskrivning for hans egne synder og patologi, fordi narcissisten simpelthen verken erkjenner eller vedgår seg egne feil og defekter- At det skulle være noe alvorlig galt med ham selv er liksom helt utenkelig.

Da er det best å bare holde seg borte fra psykiatrien om man har livet kjært og ikke vil drives fullstendig fra forstanden- skaden han har voldt er stor nok som den er! På disse kanter veier visst ikke et pasientliv noe som helst når "vårt fagmiljøs gode navn og rykte" står på spill! Men jeg kjemper for MIN RETT! Og det er jeg fullstendig in title of, for jeg har lidd grov urett og stor overlast som i realiteten kvalifiserer til både voldsoffer og pasientskadeerstatning. Og det er faktisk ytringsfrihet i dette landet! Når det er menneskeliv som står på spill bør det gå an å rope ut VELDIG HØYT! Om ingen andre av de etterhvert mange langt utover pasientmassen som er kjent med tilstandene i psykiatrien og vet at det er en psykiatri med pasientblod på hendene de konsekvent toer tør å ytre det høyt i det offentlige rom syns ialfall jeg at det er verdt det.

DET FINNES INGEN ÆRE I DETTE, VERKEN FOR PSYKIATRI ELLER PASIENT, MEN SANNHET OG RETTFERDIGHET ER DET UANSETT VERDT Å STÅ OPP FOR, OG DET HAR GÅTT MANGE MENNESKELIV TAPT SOM STADIG KUNNE LEVD BLANDT OSS. SÅNT BØR MAN VIRKELIG AKTE OG TA PÅ ALVOR! JEG KJEMPER IKKE FØRST OG FREMST MOT NOEN MEN FOR NOE, SELV OM JEG ER LUTA LEI AV ARROGANSEN, HERSKESJUKA, SELVFORHERLIGELSEN OG HERREFOLKMANERENE PÅ PSYKIATRIFAGLIG HOLD, OG JEG ER VIRKELIG IKKE REDD FOR Å UTFORDRE DEM. Mennesker som framfor noe frykter døden kan ikke ha røynt mye ondt eller lidd den store nøden.

Livet er det uansett verdt å holde fast ved, gi en sjanse og sloss for. Har man alt gjennomlevd og overlevd det aller verste under år man alt har lagt bak med visshet om at man aldri mer vil måtte lide like stor nød, er man istand til å ta det meste som måtte komme på tross av at man bærer traumer og vet hva man har hatt med å gjøre hvor angst er erstattet med reell frykt. Likevel vet jeg at Gud er med meg og at jeg hadde vært død for lenge siden om han ikke hadde vært det og hatt en annen vilje med med meg og mitt liv, og at jeg ikke burde frykte mennesker for det er vel sant at det ikke er kjøtt og blod men makter, myndighet og ondskap vi har å sloss mot. Om man elsker en "djevel" må man regne med å bli rundstjelt, få mye ødelagt og at det innebærer risiko for eget liv. Man kommer ikke uskadd fra det uten noen svarte flekker men ironisk nok gjorde den kjærligheten meg også sterk og var årsaken til at jeg ialfall berget sjela og fant veien til Gud. Så kanskje hadde min mor rett da hun sa "Hvem du elsker det er intet, at du elsker det er alt".

Kanhende er det også noe i ordene om at alt man ikke dør av gjør en sterkere. Er man så til de grader hamra og smidd og gløda i smerte og ild, er det ikke lenger så mye igjen å være redd for. Likevel finnes det krefter som virkelig ikke er til å spøke med. Gud er uansett sterkere! Det meste av det folk flest er så fryktelig opptatt av og redde for, er i den store sammenhengen for bagateller å regne...Folk som ikke har så mange virkelige problemer i livet, har det forøvrig med å lage store problemer ut av småting.

UNØDIG TAP AV MENNESKELIV ER IMIDLERTID EN VELDIG ALVORLIG SAK! Her er det en del ting psykiatrien bør ta inn over seg med tyngde, identifisere hos seg selv og endre til det bedre, om de har noen som helst intensjoner om å få ned selvmordstallene i psykiatrien. Når fagfolk er ute og forsvarer seg med at vi folketallsmessig har omtrent samme selvmordsfrekvens som i Kina, kan man jo spørre seg om det skyldes at endel av deres pasienter utsettes for mye av det samme som dissidenter og opposisjonelle i Kina, og det er ikke mye å være bekjent av. I vårt samfunn ser det ut som barn som utsettes for omsorgssvikt og mennesker med psykiske lidelser som ikke sjelden har en slik bakgrunn er de som står svakest og har det dårligste vernet mot vold, svikt, overtramp og overgrep- og mange utsettes altså for slikt i institusjonalisert regi, og det er ille! På disse områdene har vi en lang vei å gå i dette landet før ting er som de burde være i et humant rettsamfunn! I steden for at politikerne fokuserer på økonomisk erstatning til de som allerede har fått ødelagt så mye og har blitt skadelidende, bør man fokusere mer på å endre forholdene og jobbe mot å sikre og forhindre at slike ting kan skje- både i barnevern og psykiatri. Det er av større betydning å forebygge enn å dele ut noen kroner når skaden alt har skjedd.

Og noen MÅ rope, ellers skjer det ingenting til det bedre. Skal man endre noe i positiv retning må man også først erkjenne og identifisere problemene. Der synes psykiatrien å ha store problemer! Det er et samfunnsansvar å rydde opp i dette, og det ser ut som man ikke kan la psykiatrien gå på selvstyr og rydde opp selv for de ser ikke ut til å ta noen selvkritikk, så da må de overstyres av politikere og helsemyndigheter om de føler seg aldri så mye krenket på sine fagegoer og må finne seg i å bli fratatt litt makt, og det til pasientenes beste, for det er jo faktisk med tanke på å tilgodese pasientgruppen politikerne bevilger penger til psykiatrien. Da bør de også se til at midlene faktisk kommer pasientene til gode og kvalitetssikre og stille krav til psykiatrien! For slik det er nå er det alt for mye som ikke kommer pasientene men derimot psykiatriens autoriteter til gode- og det på bekostning av pasientene og deres liv. Sånn kan vi ikke ha det!

Når det det eminente psykiatriske fagmiljøet har å tilby mennesker som har det så vondt at de ikke har lyst til å leve er regelrett tortur hvor man sperrer folk inne og tjorer dem på hender og føtter 24 timer i døgnet, potensielt i årevis- og det med rettslig godkjenning i "livets navn" kan man jo ikke si noe annet at det vi kritiserer og peker på ute i verden også skjer i vårt samfunn, det rammer bare selektivt særlig utsatte og sårbare grupper som altså utsettes for behandling både dyr og de verste kriminelle har rettslig beskyttelse mot i vårt land. Da kan man jo ikke påstå at menneskeverdet står like sterkt for alle. Om man levnet det mennesket noen verdi ville man jo ikke utsatt det for slik tortur som gjør et vondt liv til et rent helvete man ikke kan unnslippe. I så måte sender jo psykiatrien signaler om at om man først har tenkt å forlate denne verden, får man jammen forsikre seg om at man lykkes på første forsøk, etter som man om man havner i psykiatriens vold blir prisgitt en skjebne verre en døden. Det er ikke akkurat "selvmordsforebyggende" og utrolig primitivt og inhumant! Rekk opp hånden den som har lyst til å leve et liv innesperret og tjoret på lukket avdeling! Men folk flest ser liksom ikke ut til å bry seg noe videre. Det hadde utløst større rabalder om det var en ape som hadde blitt behandlet på den måten. Da hadde folk gått i demonstrasjonstog, for slik kan man da ikke behandle et stakkars dyr!

Og er ikke årsaken til at alvorlig syke fanger som politiet ber for og helst ville sett overført til psykiatrien ikke får den hjelpen og det helsetilbudet de trenger at kompetansen i det psykiatriske fagmiljøet er så lav at de ikke kan håndtere så syke mennesker, hvor det ikke er de syke fangene men sin egen sikkerhet man er bekymret for på psykiatrisiden. Vi har et politi som i mange tilfeller er mye mer humant innstilt til mennesker med psykiske problemer og vanskelige liv som har bedre kompetanse på og større forståelse for mennesker med alvorlige traumer enn "vår fremragende psykiatri". På tide å bevege seg ut av steinalderen?

Det er virkelig grunn til å spørre seg om det ikke hadde vært bedre om psykiatriens pasienter ble overført til somatikken. Der blir man nemlig trygt ivaretatt og behandlet som mennesker. Det som har gjentatt seg gjennom hele psykiatriens historie fram til i dag er at man i hver eneste generasjon har erstattet den ene torturmetoden med en "ny og bedre" man til enhver tid har klokketro på som "benandlingsmetode" ettersom man forlot den forrige. Når man kommer inn på et somatisk sykehus kan man kjenne seg helt trygg på at man blir godt ivaretatt og ikke lider noen unødig overlast, så der er det ingen som har det så vondt at de tar livet av seg under oppholdet. Når man blir innlagt på et psykiatrisk sykehus har man imidlerid ingen trygghet i forhold til hva man kan bli utsatt for. Det er en fundamental forskjell! Men det hjelper liksom ikke uansett hvor høyt pasientene i psykiatrien hyler så lenge man i fagmiljøet er av den overbevisning at man tilbyr utmerket human behandling som ingen av pasientene kan oppleve som tortur. De kan jo teste "metoden og behandlingen" på seg selv og så komme tilbake og si hvordan det oppleves, for de er visst ikke utstyrt med såpass til empatiske evner at de evner å sette seg inn i pasientens situasjon, så da hadde det kanskje hjulpet om de hadde fått smake sin egen medisin!

En av psykiaterne ved psyk.div- SUS i Stavanger skrøt uhemmet til meg av hvor godt han tålte å se pasientene lide mens han anså disse somatiske legene som noen skikkelige pingler som ikke kan tåle å se en pasient ha det vondt uten å ile til for å lindre. Man kan virkelig mistenke slike folk ikke bare for å tåle så inderlig vel å se pasientene lide, men dertil NYTE det. Og i så måte har man ikke akkurat hatt "flaks" om man kommer til en slik "behandler" om han har aldri så stor overtro på seg selv som Psykiater. Her ligger faktisk et av hovedproblemene i psykiatrien. Men det slår meg også for samfunnet generelts del hvor inderlig vel man tåler den urett som ikke rammer en selv. Så jeg Prøver altså å gi folk en wake-up-call selv om jeg ikke har den store troen på at jeg utretter så mye med dette innlegget, eller at det blir lest av så skrekkelig mange. "Hvem bryr seg liksom"?

NOEN GANGER SETTER ROGALANDSPSYKIATRIEN MED SITT SVIKTENDE FAGLIGE SKJØNN, SIN DÅRLIGE VURDERINGSEVNE OG ALT SOM HAR VÆRT OG STADIG ER GALT I DEN LEIREN PÅ "FAGSIDA" MEG I ET SKIKKELIG DILEMMA. FOR JEG KAN IKKE GÅ UT OG RÅDE FOLK SOM ER SÅ SYKE AT DE ABSOLUTT, IKKE BARE FOR SIN EGEN DEL MEN OGSÅ MED TANKE PÅ ANDRES SIKKERHET OG DEN ALLMINNNELIGE RO OG ORDEN BURDE VÆRT UNDER BEHANDLING OG DERES PÅRØRENDE TIL IKKE Å SØKE HJELP I PSYKIATRIEN. JEG HAR OGSÅ BETENKELIGHETER IFHT Å KOMME MED YTRINGER SOM GJØR AT FOLK I VERSTE FALL VELGER Å TA SITT EGET LIV FREMFOR Å SØKE HJELP. OM MAN HADDE KUNNE STOLE PÅ AT MAN FAKTISK FIKK GOD HJELP I PSYKIATRIEN HER, HADDE DET IKKE VÆRT SÅNN OG HELLER IKKE NOE DILEMMA FOR MEG. MEN NÅR DET STÅR SÅ DÅLIG TIL AT MAN OGSÅ PÅ POLITIHOLD RÅDER FOLK MED PSYKISKE LIDELSER TIL Å LA VÆRE Å SI FOR MYE TIL PSYKIATRIEN, OG SELV HAR LIDD SÅ MYE OG SETT ANDRE PASIENTER LIDE SÅ GROV OVERLAST- NOEN GANGER MED TAP AV LIV VED SELVMORD SOM RESULTAT ER DET ILLE.

Å UTLEVERE MEG SELV I "DEN GODE SAKS TJENESTE" ER JEG IKKE SÅ REDD FOR, TING HAR OGSÅ GÅTT SÅ LANGT AT JEG- SELV OM JEG ENDA HOLDER IGJEN MED MYE AV HENSYN TIL SVAKE SJELER PÅ ANSATTSIDEN- DER JEG IKKE ER INTERESSERT I Å LAGE NOEN SELVMORDSBØLGE HELLER, HAR BEGYNT Å "OUTE" PSYKIATRIANSATTE FORDI DET ER PASIENTENE SOM ER DE STORE TAPERNE SOM ALT GÅR MEST UTOVER. MYE VELGER JEG Å LA VÆRE Å SKRIVE OM OG SNAKKE HØYT OM, BÅDE AV HENSYN TIL ETTERLATTE ETTER SELVMORD SOM PSYKIATRIEN BÆRER SKYLD FOR, OG  FORDI JEG IKKE VIL UTLEVERE ALT PSYKIATRIINTERNT GROVT UTLEVERTE PASIENTER SOM HAR FÅTT SINE GRENSER OG SIN INTERGRITET TRÅKKET HELT NED AV PSYKIATRIEN INN TIL DET MEST INTIME FRATATT ALT PRIVATLIV VED LANGVARIGE TVANGSOPPHOLD PÅ SYKEHUS OG I INSTITUSJON PRISGITT DENNE PSYKIATRIEN, SELV OM JEG VET OM HELT EKSTREME TILFELLER DER DET ER LITE ANNET Å SI ENN AT DET TVANGSREGIMET ENKELTE HAR BLITT UTSATT FOR OVER MANGE ÅR ER DEN RENE SKJÆRE PSYKISKE TORTUREN HVOR TING HAR VÆRT SÅ ILLE AT ENKELTE SYNES Å HA UTVIKLET STOCKHOLMSYNDROM OG BESKYTTER SINE "FANGEVOKTERE" PÅ EGEN BEKOSTNING. DENNE PÅSTANDEN FIKK JEG OGSÅ GEHØR FOR HOS NOEN FORSKERE SOM HAR SETT PÅ SAKEN, MEN DET ER VISST IKKE SÅ MANGE ANDRE ENN MEG AV DE MANGE SOM VET OG ER KJENT MED SVIKTEN I PSYKIATRIEN LOKALT SOM ER MENN/KVINNER TIL Å TALE HØYT PÅ PASIENTENES VEGNE, OG TA DET SOM MÅTTE KOMME I RETUR AV MOTSTAND OG BELASTNING FOR EGEN PERSONS OG PROFESJONS DEL- ER MAN VIRKELIG SÅ REDDE FOR PSYKIATRIFAGEGOENES MAKT? ER DET IKKE DA PÅ TIDE Å FRATA DE LITT MAKT OG JEKKE DEM NED. DET GÅR LIV! DA BØR MAN VÅGE Å ROPE HØYT!!! HVOR ER ALLE HELTER OG MENNESKERETTSFORKJEMPERE HEN DA? HAR PSYKIATRIENS PASIENTER FOR LAV STATUS OG VERDI TIL AT MAN GIDDER BRY SEG OM OG GÅ I BRESJEN FOR DENNE GRUPPEN. MER Å HENTE PÅ Å KJEMPE SINE KRIGER UTE I VERDEN, ELLER VED Å LØPE TIL Å FORSVARE FOLK SOM A.B.B? ER VI IKKE "SPEKTAKULÆRE" NOK?

AT DET FINNES ENDEL "MOLBOER" I DEN LOKALE ROGALANDSPSYKIATRIEN, OG AT DET HAR VÆRT ONDE KREFTER PÅ AUTORITETSNIVÅ SOM HAR NYTT GODT AV OG FÅTT GJØRE SOM DE VIL I EGENINTERESSE PÅ GRUNN AV DET ER DET INGEN TVIL OM. AT JANTELOVEN SOM SIER "DU MÅ IKKE TRO DU VET BEDRE ENN OSS" OG "DU MÅ IKKE TRO DU HAR NOE Å LÆRE OSS" STÅR STERKT BLANDT MOLBOENE I JANTE ER DET HELLER IKKE STOR TVIL OM, SÅ DET ER ET FRYKTELIG TUNGT SYSTEM Å RO I, OG ENDRINGER TIL DET BEDRE KAN VANSKELIG SKJE UTEN AT PSYKIATRIEN ER VILLIGE TIL Å STIKKE FINGEREN I JORDA, LYTTE OG TA SELVKRITIKK. JEG ER EN AV FLERE STERKE SOM KOM FRAM TIL AT MAN TJENER VELDIG LITE FOR EGEN DEL PÅ Å VÆRE EN "ENKEL OG SAMARBEIDSVILLIG PASIENT" I ROGALANDSPSYKIATRIEN. KAN MAN KLARE SEG SELV VIL JEG FAKTISK ANBEFALE FOLK Å GJØRE NETTOPP DET, FRAMFOR Å HA DEN STORE TILTROEN TIL AT PSYKIATRIEN HER HAR SÅ MYE Å GI EN. ROGALANDSPSYKIATRIEN FREMSTÅR MER SOM ET VESEN, ET SYVHODET TROLL SOM ERNÆRER SEG AV MENNESKER, FØRST OG FREMST DESIGNET FOR DE ANSATTES OG AUTORITETENES BEHOV I SÆR, MEN DE KNASKER DA OGSÅ I SEG NOEN GODE MENNESKER PÅ PERSONALSIDA SOM I UTGANGSPUNKTET JOBBET TIL PASIENTENES BESTE- OG DET ER SOM SEKKEKATEGORI EN KREVENDE PASIENTGRUPPE SOM KAN UTARME NOEN OG ENHVER- JEG HAR SELV RØYNT DET PÅ HJELPERSIDEN! DET ER LIKEVEL ALLTID FARLIG Å GENERALISERE SINE FORESTILLINGER OM ANDRE ETTER GRUPPEKATEGORIER, FOR DET SLÅR GROVT URETTFERDIG UT FOR ENKELTINDIVIDER- OG DET ER JO DET VI ER ALLE SAMMEN NÅR DET KOMMER TIL STYKKET- NOEN VERRE, NOEN BEDRE ENN ANDRE! MANGE PRØVER DESVERRE Å AVSKRIVE EGNE SYNDER, SVIKT, SYKDOM, TILKORTKOMMENHET OSV PÅ ANDRE MENNESKER OG I PSYKIATRIEN ER DET I SÅ MÅTE PASIENTMENNESKET SOM HAR ROLLEN SOM "KRISTUS"!

SÅ LENGE VI HAR EN PSYKIATRI DER PASIENTER LIDER GROV URETT OG OVERLAST, SOM I DE VERSTE TILFELLENE ØDELEGGER LIV OG TAR LIV BØR NOEN ROPE UT. OM INGEN ANDRE VÅGER KAN IALLFALL JEG VÆRE DEN STEMMEN! DE JEG AV ALL VERDENS RETTFERDIGE, TUNGTVEIENDE GRUNNER RETTER HARDEST KRITIKK MOT VILLE NOK HELST SETT MEG TVANGSINNLAGT OG BRAGT TIL TAUSHET I DET OFFENTLIGE ROM, SÅ HELT UTEN RISIKO ER I SÅ MÅTE PSYKIATRIKRITIKK IKKE FOR EN SOM HAR VÆRT PÅ PASIENTSIDEN. DET ANDRE ER EGET OMDØMME, MEN DER HAR JEG IKKE SÅ MYE Å SKJULE SOM JEG IKKE KAN STÅ INNE FOR OG SVARE FOR.

JEG TRENGER IKKE FRYKTE SANNHETEN FOR EGEN DEL, DEN ER EN VENN SOM FRIGJØR MEG, OG DØMMER ANDRE I STØRRE GRAD, OG DET JEG HAR BEGÅTT AV EGNE SYNDER ER JEG HELLER IKKE REDD FOR Å BEKJENNE OG STÅ INNE FOR, SÅ DET ER IKKE SÅ ALLVERDENS MYE Å "TA" MEG FOR!

JEG HAR VÆRT IGJENNOM ET HELVETE OG ER DYPT TRAUMATISERT, MEN MED GUDS HJELP HAR JEG KOMMET FORBAUSENDE HELSKINNET OG LEVENDE FRA DET, SÅ JEG ER IKKE SÅ LETTSKREMT, SELV OM JEG VIRKELIG HAR RØYNT ONDSKAP, MAKT OG MYNDIGHET PÅ LIV OG HELSE LAUS, OG MEGET VEL VET AT DET FINNES KREFTER PÅ PSYKIATRISIDA SOM IKKE ER TIL Å SPØKE MED! "DEN PSYKIATRISKE PASIENT" ER DET, PÅ TROSS AV DE UHUMSKHETER SOM OGSÅ FINNES PÅ DEN SIDEN LITEN GRUNN TIL Å "DEMONISERE". ALLE KAN BLI PSYKISK SYKE, OG OM PÅKJENNINGENE BLIR STORE NOK PSYKOTISKE. NÅR DET GJELDER HOVEDDELEN AV PSYKIATRIENS PASIENTMASSE, FINNER DU IMIDLERTID DER HELLER OFRENE FOR FOR ANDRES MISJGJERNINGER, OVERGREP OG SVIKT ENN DET MOTSATTE- OG ENDEL AV DEM BLIR DESVERRE OGSÅ OFRE I PSYKIATRIEN, SÅ OFFERROLLEN ER DET EN GOD IDE Å KOMME SEG UT AV, OG EGNE BEIN ER DET ALLTID GODT Å KUNNE STÅ PÅ HELLER EN Å LA SEG SLAVEBINDE I AVHENGIGHET AV PSYKIATRIEN. Å TA EIERSKAP TIL EGNE PROBLEMER OG LEDERROLLEN I EGET LIV KREVER IMIDLERTID SIN MANN/KVINNE, MEN DET ER ABSOLUTT Å ANBEFALE.

"JEG" ER EKSPERT PÅ MEG SELV, OG SITTER ALENE MED FASITEN TIL EGET LIV, DERFOR VET "JEG" BEST! MEN JEG HAR ALDRI VÆRT MEG SELV NOK. DET KOSTER, MEN DEN SOM HAR GJORT RYGGEN MY I KJÆRLIGHET, TATT NOEN BØRER FOR ANDRE OG HAR BLITT BYGD UNDER KONSTANT MOTSTAND ER DEN TIL SIST DEN SOM STÅR STERKEST RETT OPP OG NED! DET HJELPER OGSÅ Å HA BEINA SOLID PLANTA PÅ BAKKEN OG STÅ SKULDER VED SKULDER MED ANDRE. DER TABBER NARCISSISTISKE "ENERE" SEG OFTE HELT UT, OG ENDER SOM DE STORE TAPERNE TIL SIST. SÅ JO, DET SER UT TIL AT DET GÅR EN SLAGS SKJEBNENS NEMISIS AV RETTFERDIGHET GJENNOM LIVET SELV I DENNE URETTFERDIGE VERDEN, HVOR MAN HØSTER SOM MAN HAR SÅDD.

Å GJØRE GODT LØNNER SEG ALLTID, SELV OM MAN IKKE KAN VENTE UTELLING MED EN GANG OG MÅ TA TIDA TIL HJELP. SÅ JA, JEG TROR AT DET "NYTTER" SELV OM DET KAN SE SVART UT. AT GAMLE, ONDARTEDE PSYKIATRIAUTORITETER SKULLE FÅ ÆRE FOR MITT ARBEID ER IMIDLERTID SÅ FULLSTENDIG URETTFERDIG AT DENSLAGS KAN DE IKKE REGNE MED Å FÅ MED MIN SIGNATUR! MEN PÅ PSYKIATRIHOLD GIR SØREN MEG DEN ENE OPPBLÅSTE PATRIARKEN DEN ANDRE ÆRE FOR PASIENTENS HÅRFRISYRE. IKKE RART DE BLIR SLIK SÅNN SOM DE BORTENFOR ETIKK OG MORAL LAR SEG NØRE OG OPPVARTE AV SINE LANGTIDSFORELSKEDE "PASIENTER", UTEN AT PASIENTENE KOMMER LENGRE ELLER BLIR FRISKERE OG LYKKELIGERE AV DEN GRUNN- TVERT IMOT! DE TRENGER VIRKELIG EN ANNEN MEDISIN ENN ÆRE, STATUS OG SELVROS! DET KAN JEG SKRIVE UT TIL DEM PÅ BLÅ RESEPT SAMMEN MED LITT SAMARIN MOT OPPBLÅSTHET OG SUR MAGE! HAR DE FØRST FÅTT VAGLA SEG OPP INNPÅ ET KONTOR SOM "KEISER I DÅREKISTEN" DER INGEN FØRER KONTROLL MED HVA DE EGENTLIG DRIVER MED ELLER ETTTERSPØR BEHANDLINGSRESULTATER, ER- TATT I BETRAKTNING HVOR MANGE PASIENTUNDERSÅTTER DE HAR OG HVOR LATTERLIG BLIND TILTRO DET ØVRIGE PERSONELLET HAR TIL DEM I KRAFT AV STILLING, DER DE LIKE MYE SOM DE NYTER ALLMAKT OVER PASIENTENE OG DERES LIV NYTER FULL DIPLOMATIMUNITET IFHT BRUDD PÅ LOVER, REGLER, ETIKK OG DER DE BEGÅR ALVOLIGE FEIL, SVIKT, FEILVURDERINGER OG OVERTRAMP SOM GÅR SÅ HARDT UTOVER PASIENTENE AT DET GÅR PÅ LIVET LAUS, "GUDSKOMPLEKSET" EN YRKESSYKDOM SOM FØLGER MED. DE ER UTE AV KONTAKT MED REALITETENE!

Det er forøvrig liten sammenheng mellom lav intelligens og psykisk sykdom og selvmordsfrekvensen er størst i øvre sosiale lag. ALLE kan bli psyke, men det kan se ut som det ligger en psykisk robusthet i å ha en enkel sjelelig utrustning. Sjelsevner omfatter mer enn intelligens.

12

Wedell-Wedellsborg i Dansk Adelsforening sa at adelige hadde mye ballesvette. Og han sa også det, at adelige hadde større hemmoroider enn andre folk. Og at det var derfor adelige prompa så mye.

Og jeg er direkte etter Adeler,Gjedde og Bååt da

Da jeg var innlagt på Blakstad, sa lege Johnsen at jeg ikke fikk lov til å prompe der. Hold prompen inne, sa han.

Noe sånt.

Og jeg spurte kontaktperson Senita fra Fredrikstad om det var noe slags kjeller, jeg kunne prompe i da. For jeg kan ikke leve uten å prompe da.

Og hu sa det, at lege Johnsen hadde sagt det, at promping ville forverre psykosen min da.

Hu sa også det, at man ikke kan stole på prompen.

Var det her noe slags vendetta, lurer jeg nå?

Fordi jeg er eldste sønn av eldste sønn?

Og Senita sa det, til meg, at alle pasientene på Blakstad gikk med såkalte bremsespor, i trusene sine.

Så sånn var nok det.

Noe sånt

Men men

Humor er en god ting baron Erik Ribsskog: Men alt til sin tid. Her var jeg ganske humørløs ifht din komentar og beklager det bittelitt. Men det var dødsens alvorlige ting dette innlegget handlet om og da passet det seg ikke helt med en slik kommentar. Tar gjerne en humoristisk kommentar fra deg ved en mer passende anledning ;-)

Og ellers har du d bare bra...? ;_)

for ordens skyld: erik ribsskog er dessverre helt seriøs. se bloggen hans

SÅ han er litt galere enn de fleste gale med andre ord, geir? Jaja, må ha lov til å rolse litt de også da. Tar meg ikke så skrekkelig nær av slikt uansett.

Gløtta så vidt inn på bloggen hans geir: Den frista ikke til gjennompløying og nærlesning i det hele. Men er du sikker på det ikke bare er en fyr som flipper bevisst? Det er uhørt få psykisk syke som er så ekstreme, så jeg har vondt for å ta det på alvor...Men men, det finnes allslags av allting og bare en eneste en av hver av oss. Jeg ble offer for et narcissistisk sjeldent ekstremtilfelle på psykologsiden, så jeg tar høyde for at "Baronen" KAN være et ekstremtilfelle på psykiatriens pasientside. Noen er så sjeldne at de er rene skjære fenomener.

Jeg har møtt en god del tung, kronisk psykiatri geir: Og de kan ha mange rare forestillinger men de fleste er ganske så harmløse selv om de er sinnsyke bortenfor korreks. Så noe slikt ekstremtilfelle har jeg seriøst aldri vært borti, selv om jeg Har vært borti så mye at jeg på et tidspunkt nesten begynte å føle meg som Berthold Grunfeld. På det tidspunktet begynte jeg å sette grenser for hva jeg orket å høre og hvor mange "intime betrolelser og hemmeligheter" jeg lot folk fortelle meg. Jeg er på sett og vis en slags "monstermagnet" ser det ut til- om det finnes noe stygt og svart i en mann, som andre kan tro aldri så godt om og i utgangspunktet jeg også- kan du banne på at det kommer ut og viser seg for meg- Noen ganger fordi mannen er så dum at han tror jeg er av samme sorte slag. Da driter de litt på draget ;-)

Jeg har så mye erfaring med psykotiske mennesker at jeg takler det meste greit, og er også irl ganske så flink til å roe ned aggressive potensielt voldelige mennesker enten de er friske eller psykisk syke. Enkelte psykisk syke KAN være farlige og bli voldelige, om man trigger dem og takler dem dårlig. Min erfaring er at det mest stabiliserende for et psykotisk menneske- også om det oppstår utagering og aggresjon er å simpelthen gå inn med rolig trygghet og vise seg sterkere og mer stabil enn dem, også om de kommer med trusler, mens frykt heller gjør dem mer ustabile. Psykotiske mennesker er ofte veldig redde, og psykotisk angst er den verste form for angst. Jeg er av den oppfordring at om det ikke hadde blitt sagt og gjort så mye dumt fra personalsiden og om de hadde behandlet pasientene pent og profesjonelt og visst hva de drev med hadde det ikke vært noe problem med vold på psykiatriske avdelinger i det hele. De fleste på pasientsiden er ikke farlige for andre enn seg selv, og heller ofre for andres overgrep enn det motsatte. Men sett i lys av hvor lav og dårlig standaren for pasientbehandling er i psykiatrien, og alt de utsetter pasientene for, er det virkelig ikke rart at enkelte om de ikke var så gale da de kom inn i psykiatrien etterhvert utarter til ekstremtilfeller. Når det gjelder schizofreni som jo egentlig skyldes en anomali i hjernen er det ellers sånn at for endel av de mest alvorlige typene og tilfellene av schizofreni virker verken medisiner eller terapi uansett hva man gjør. De er kronisk alorlig syke og lavtfungerende. Men om folk ikke lager masse bråk, bryter loven og forstyrrer offentlig ro og orden, utgjør eller kommer med trusler mot andres liv og helse, har disse også livets rett til å bevege seg i samfunnet og ytre seg i det offentlige rom. Noen gjør mye større problemer ut av ting enn hva som er nødvendig. Om man vil lese en blogg eller ikke er frivillig, og så lenge jeg ikke blir pepra med hatytringer lar jeg kommentarfeltet stå åpent for alle som ønsker å kommentere, og har aldri hatt noen problemer der med denne bloggen. Jeg har også opplevd å bli plaget på telefon av alvorlig syke mennesker som søker en kontakt jeg ikke ønsker som hisser seg opp og prøver å "tvinge meg" til kontakt. Etter først å bare ha latt være å svare blokket jeg bare vedkommende ganske kjapt da det ikke ga seg uten å lage noen større fuss av det. Hans problemer er da på hans side og ikke lenger mitt problem. Det er alltid noen som må lage større problemer ut av ting enn det som er nødvendig. Javel ,så er erik ribskog gal da- men han plager ikke meg og jeg leser ikke bloggen hans så det får han nå bare være ;-)

geir: Til folk som tåler lite fra mennesker med psykiske problemer/psykiatriske pasienter kan jeg si at det i så måte er veldig bemerkelsesverdig hvor all verdens mye de psykiatriske pasientene tåler og finner seg i fra psykiatriens side. Til sist finner smarte pasienter ut at man ikke tjener noe som helst på å være for føyelig og samarbeidsvillig. Jeg har faktisk sett at det er de erklært "vanskelige" pasientene som klarer seg best og når lengst og til de målene de selv har satt seg, selv om psykiatrien disset dem totalt. Ei av de de akka og offa seg over og hadde null tro på og dissa helt ifht arbeid, ga seg ikke- idag kjører hun egen semitrailer og det er ikke psykiatriens men "den vanskelige pasientens" fortjeneste. Ribskog er kanskje gal men psykiatrivesenet har nok vesentlig verre ting på samvittigheten enn ham. Aldri hørt om fyren så for meg er det et ubeskrevet blad og han interesserer meg heller ikke. Han er bare "en fyr som la igjen en noe upassende komentar som jeg tok humoristisk. Tror ikke akkurat han mente ordene seriøst uansett hva du sier eller hvor gal han måtte være.

geir: selv de mest alvorlig kronisk psykotiske schizofrene er en livsform vi må akseptere. De er også mennesker og har ikke noe enkelt liv i det hele. Så litt får vi tåle!

geir: Når det gjelder psykiatri har jeg vært borti storhetsforestillinger både på erklært syk pasientside og blandt psykiatriautoriteter som går for å være friske. Klok av skade har jeg sluttet å investere i og bryter relasjoner som ikke gir meg noen personlig uttelling og bare tjener til den andres ego-oppblåsning med forestillinger om å være en veldig viktig person. Det hjelper ikke om noen roser seg av og påstår de har hjulpet en aldri så mye når de i overveiende grad har vært til det stikk motsatte av hjelp, og det er temmelig irriterende når de man kjenner som mennesker med særlig fravær av empati og dårligst kompetanse, dyktighet og egnethet til å jobbe med mennesker får betalt for å holde foredrag om empati for folk som tror de er i besittelse av den slags og vet hva de snakker om. At erklært syke folk kan ha mange rare innbilninger er en ting, det er verre når mennesker på ansattsiden innbiller seg ting og er ute av kontakt med realitetene mens folk tror det de sier er rene fakta blot fordi de er på ansatt og autoritetssiden. Hadde de blitt identifisert med den patologien de har og selv hatt innsikt i egen psykologi og erkjent egne defekter og feil hadde det ikke vært så farlig for da hadde folk visst hva de hadde å gjøre med. Noen ganger er det de som har minst å fare med, som har utrettet minst, bomma mest og gått mest på trynet, og har en haug med underliggende komplekser som har de høyeste tankene om seg selv og sin egen forstand. Og de er utålelige når man vet bedre!

Vel der fikk du en liten "avhandling" geir:-) Ha en god natt!

Skriv en ny kommentar